Se der ja fulgte visst ikke med i timen jeg. Da kan jeg bare glede megInnlegg nr.8059Hvordan går man frem for å få Fidelity tilbake i postkassen sin tro
http://www.hifisentralen.no/forumet...a-der/37000-impulsive-oppgraderinger-403.html
Impulsive (?) oppgraderinger
- Trådstarter impulse
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Oppgulpkameratene er opptatt med å mekke sitt eget magasin...NOT! Mye tryggere og lettere å stå på sidelinjen og skråle og kaste stein, må vite.
Men la oss heller fokusere på de positive vibbene istedenfor den slags.
Fin skive (hørte den på Spotify). Men ikke alle sangene er i min gate. Får piggene ute straks jeg hører noe som minner om soul og gospel.
Da heller disse skivene, som alle skal spilles gjennom i kveld (som jeg vet du også elsker)
Det er sikkert alderen, kompis! Klassisk soul-vegring går du av deg etterhvert.
Ah, se der, ja ! Hele innholdet i Fruit Tree-boksen. Det er saker! Drake var et geni som ikke ble tilstrekkelig sett av sin samtid. Men for noen plater han gav ut!
Hør på Old Man's talking, da gitt! Nei, det er noen type musikk jeg har bare mer og mer aversjon mot. Tålte det LITT bedre før, men straks jeg får ferten av struperunking om hjerte&smerte og generelt jamring, så grøsser jeg, hahaha!
EDIT. det var ikke bilde av min boks. Min mangler originalt-covere på to av skivene
Det var ikke meningen å komme deg i forkjøpet Impulse. Måtte bare si fra da Nikko sov i timen.
"Struperunking" er helt klart et utrykk for evigheten som jeg herved adopterer til bruk hver gang noen spiller Celine Dion eller annet tjafs!
Hør på Old Man's talking, da gitt! Nei, det er noen type musikk jeg har bare mer og mer aversjon mot. Tålte det LITT bedre før, men straks jeg får ferten av struperunking om hjerte&smerte og generelt jamring, så grøsser jeg, hahaha!
EDIT. det var ikke bilde av min boks. Min mangler originalt-covere på to av skivene
Du har skivene i boksen. Det er det viktigste. Hvilken liker du best, forresten? For meg er "Five leaves left" en av de beste utgivelsene jeg vet om.Uutgatt25555
Gjest
Oppgulpkameratene er opptatt med å mekke sitt eget magasin...NOT! Mye tryggere og lettere å stå på sidelinjen og skråle og kaste stein, må vite.
Men la oss heller fokusere på de positive vibbene istedenfor den slags.
Hehe, godt sagt! ...og stöttes helhjertet!
mvh
Oppgulp kommer neppe før magasinet er ute. Tror de fleste av oss er enige om at entusiasme er en god ting. Oppgulp vil i så fall ta for seg subjektive betraktninger uten tekniske begrunnelser for å forklare opplevelsen. Veldig forutsigbart det hele. Jeg vet hva jeg foretrekker å lese for å GLEDE meg over hobbyen..
Hehehe, vurderte "strupeonani", men det ble ikke vulgært nok for å beskrive den slags møkk. Og nå skal jeg forsøple tråden din med den ultmate ansamling av struperunkere. Ber om tilgivelse på forhånd (Skal redigere det bort senere, jeg lover!)
HCS, det er nettopp det. Ved slutten av dagen, så koker det ned til hva man velger. Alle kan seff ønske seg alt, og har sin drømmeutgave av noe i hodet. Men ofte er det ikke mulig, da er det bare å velge det som behager en best. Eller la være. Vanskeligere er det i grunn ikke.Du har nok rett, HCS. Pepperet kommer når blekka er ute,. Og vi vet det kommer. Akkurat det er rimelig forutsigbart.
Men akkurat nå skal jeg følge gunners oppfordring og helhjertet fokusere på de gode vibbene.
Apropos struperonking, gunner...det du la ut der er episk, amerikansk struperonking så pretensiøs at det er til å få nupper på sjelen av !Fridager kan benyttes til mye. Men nå er det allergisesong, så altfor mye tid ute i hagen er ikke tema. Hva er da bedre enn å spille Sylvian, Gabriel, Beatles, Jarrett, Drake og Jenshus høyt, drikke kaffe og skrive fire sider til neste nummer av Fidelity?
Veldig lite, faktisk!
Kaller ikke sånt for jobb. Kos deg, kompis!..Og apropos å kose seg.. I dag er det konfirmasjon i familien, så det aller meste av det som er igjen av denne lørdagen skal tilbringes på Asker Museum med slekta.
Men litt tid med kaffekopp og anlegg blir det jo,
Hos meg har Ida Jenshus fått plass i den definitive heltinnedivisjonen, og jaggu fikk jeg ikke tak i hennes episk vakre EP l" Let it go" med det grensesprengende fine hovedsporet "Shallow River" etter en impulstur innom Platekompaniet mens jeg ventet på toget i går.
Nydelig musikk, klart nærmere Emmylou Harris´uttrykk på Lanois-produserte "Wrecking Ball" enn noe hun har gjort før. Hun beveger seg mer i retning rocken, og får nok enda mer bruk for sin hvite Gretsch fremover. Jenta har fått et lass med Spellemenn, likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at hun er enda større enn det hun får kred for å være.
Som så skuffende mye av det jeg har kjøpt på vinyl de siste årene, er desverre også dette lille mesterverket presset så dårlig at det er til å rive seg i håret av. Heldigvis blir ikke den type ulyd altfor påtrengende med en Koetsu ytterst på armen, men irriterende som pokker er det likevel.
Uansett, kommer du over denne og liker blandingen av Alt-country og rock med sekstitallsvibber, er det bare å handle. Opplaget er visstnok ikke ubegrenset.
Hører du, musicus?
Sist redigert:JJim.I.Hendriksen
Gjest
Har ikke noe spesielt forhold til slik musikk men akkurat hun har jeg veldig sansen for. Har vel ikke helt funnet ut hvorfor men aner at det kan ha noe med måten hun gjør x-overen på, og den oppriktige og ærlige måten hun fremfører musikken sin på. Hun treffer i hvert fall her i huset.
Bare sånn litt fra sidelinjen.JJim.I.Hendriksen
Gjest
Skal se om jeg finner den.Uutgatt25555
Gjest
Veldig lurt, musicus. Du hørte jo litt fra hennes siste utgivelse sist du var innom, og denne EP'n med en halvtimes spilletid ble gitt ut før den siste skiva, mest for å korte ventetiden. Litt av et overskuddsprosjekt!
Betryggende at du er innafor med justeringen igjen og alt er på stell, cross. Ubalanse mht platespillerjustering er ikke stas!JJim.I.Hendriksen
Gjest
Deres beste. I følge meg selv.Så er det travel mandag. Mye som skal skrives, og ettersom det nærmer seg deadline på et magasin vi driver og gir ut, står det ikke akkurat stille.
Men det trengs jo en pause. Jeg har huset for meg selv og leter i gamle vinylplater. Det slutter liksom aldri å fascinere meg hvor bra det antikvariske formatet kan låte. Og nå låter det bedre enn noen gang.
Hva er vel da bedre enn en mimrepause med ekstra god kaffe og en bauta av en utgivelse som traff meg som et godstog i ungdomsårene? Ok, det var noen av dem, disse bautaene jeg liksom aldri blir ferdig med. Men akkurat i dag er det snakk om Pink Floyds nærmest ihjælspilte "The Wall", som jeg tror de aller fleste på min alder har et forhold til. Det er liksom vårt "White album" sånn sett.
Sånne skiver lages ikke lenger. Og ja, jeg vet at det er et håpløst patetisk uttrykk. Men det er ikke mindre sant for det. Bob Ezrin kunne sine saker også i 1979.
Det låter fett som pokker, bassen er så dyp at jeg blir redd for at noe skal ramle ut av bokhylla og ned på platespilleren, og jeg konstaterer at jeg får minst like mye gåsehud i dag som den gangen jeg hørte skiva første gang. Hos Lasse Browns berømte "Hot News" i Hegdehaugsveien. "Denne må du ha, Trond!" ropte Lasse da jeg kom inn. "Den blir større enn alt de har gjort før!".
Den er det for meg, i alle fall. Men så er jeg en sentimental jævel.
Jeg vasket trapper i gården jeg vokste opp i for å få råd til de søttifem kronene dette mesterverket kostet, og noen få uker senere tok jeg skiva med meg på skolen, da jeg ble lydmedarbeider på skolerevyen. Det er mange kulturpersonligheter som har gått på Fagerborg Skole, og til og med noen hifibransjefolk. Siden det er, eller i det minste var etslags brorskap blant de som har gått gymnasårene sine på Fagerborg, var det overraskende lett å få låne eksotisk lydutstyr når de vi spurte, hørte hvor vi kom fra. En teknikersjef hos NRK gav oss faktisk en utrangert Telefunken studiobåndspiller med rør og en Sony TTS 3000 med orginalarm og Denon 103d. Tro det eller ei! Båndspilleren sto i teknikerboksen noen år og ble brukt på alle de opsetningene jeg var involvert i, før den ble kastet av en ivrig vaktmester. Jeg tenker ofte på hva den hadde vært verdt i dag. Sony´en tror jeg teknikersjefen tok med seg etter endt tjeneste. Men nok om det. Hva har vel dette med "The Wall " å gjøre? En hel del, faktisk. Jeg tok med meg skiva, og etter å ha justert platespilleren, gjorde vi en tape-kopi med den fryktinngydende Telefunkenmaskinen. Jeg nevnte jo at det var hifi-folk blant tidligere elever, og brødrene Rudberg-Larsen, som drev Eufonia, hadde villig lånt oss et par Klipsch La Scala og et McIntosh rørforsterkersett. Så denne komboen spilte vi "The Wall" på, mens vi rigget lyd og lys en ukes tid før premieren. Det var høyt, fantastisk deilig, ekstremt medrivende og ikke minst første gang jeg hørte hva rør og horn kunne gjøre. Gudene skal vite at vi hadde byens beste skolerevy-anlegg det året! En sen desemberlørdag røk et av vannrørene akkurat da vi spilte hysterisk høyt. Det var vel den berømte helikoptersekvensen vi lekte oss med. Det ble nok aldri bevist at det var lyden som var synderen, men jeg vet hva vaktmesteren mente..
Da vi rigget ned etter revyen, flyttet vi anlegget ut i skolegården og spilte Little Feat, Tom Waits og Marley. Jeg har snakket med mange som husker den improviserte "konserten" enda.
Hjemme spilte jeg på hjemmebygde horn i småskala, med Coral Beta 8-elementer og forsterkeri og platespiller fra Luxman. Ikke akkurat skrammel å ha på rummet som andreklassing på videregående. Senere det året ble det oppgradert til Linn LP 12 med Stax arm og pickup, Electrocompaniets 25watter og Magnepan MG IIB , men jeg husker at teknikersjef Ole stadig maste om at ingenting var som rør og horn. Han skrev det til og med på revyplakaten min. "Tubes and large horns are best!! Hilsen fra Ole S."
Jeg skulle ønske jeg hadde forstått det enda litt tidligere enn jeg gjorde, Ole.
Men jeg har fått det med meg nå.Sist redigert:
Det er to slags nostalgi, impulse. Den ene mimrer for mimringens skyld. Den kan gi oss trist sødme og lengsel etter noe vi likevel ikke kan nå. Balsamerte blomster får ikke livet tilbake selv om vi ser på dem. Den andre, derimot, vekker og inspirerer oss her og nå. Den er ny og like full av livsgnist som den gang. Slikt kan få selv gamle menn til å gå på tærne. (Fritt etter Bull og Hamsun.)
Jeg tror du har fått en real støyt av sistnevnte, og det er absolutt noe å skrive om. The Wall har en spesiell plass for mange av oss.Tusen takk nok engang, awe.
Det er godt å få poetisk respons på noe som kjentes viktig å dele, i et ufiltrert anfall av stunt-nostalgi. Det kjennes virkelig fint at det ikke bare er meg sånt gir mening for i kveld.
Du har nok helt rett. Jeg har fått en real støyt. Det gjør noe med en å botanisere i egen platesamling på en vakker alenekveld med hagen full av forsommer og hue fullt av allergi.
Jeg går så definitivt på tærne i kveld.Sist redigert:
Nettopp tilbake fra Munchen så må jeg si meg helt enig. Det er i hvert fall rør og store horn som funker best for meg.
Så enig i dette. For min del er og blir dette min tids største utgivelse. Det skal mye til om en artist/et band klarer å skru sammen noe som vil overgå The Wall. For meg er det ikke bare det originale The Wall albumet som gjelder, men hele konseptet. Sakser inn det jeg skrev i tråden The Julekalender:
The Wall
Julaften 1979 og julegaven fra brodern som lå under treet bar umiskjennelig preg av at det måtte være en LP. Av med papiret, joda – plate, men hva i all verden var dette? Cover med trykk av noe som liknet hvit murstein, men ingen tekstinfo. Innercover og utbrett var fullt av kule tegninger og håndskrevet tekst, som ved kjapt overblikk ikke gav noe relevant info.
Inn på rommet, platen på tallerken, og In The Flesh fylte det lille gutterommet med lyd. Tøft, men hvem var dette? Jo, da så jeg at Waters, Floyd osv sto skrevet flere steder inni utbretten. Jeg ble sittende å lytte gjennom hele side A. Glemte at flere uåpnede pakker ventet under treet. Masse effekter og variert låtmateriale. Jeg ble hektet. Det ble mye spilling av denne plata utover rom-julen – og ikke minst et forsøk på å tolke tekstene – for dette var tydeligvis en story.
I ettertid har denne platen, for min del, befestet seg som tidenes utgivelse. Eller mer korrekt – tidenes konsept. Både musikken, storyen, tekstene og slik alt er vevet inn i en mix om en forstyrret sjel`s oppvekst og traumene ved å ha mistet sin far i 2. verdenskrig var og er genialt.
Slik konseptet utviklet seg over tid må også alt som har skjedd i etterkant med i betraktningen: Live-turnè`n – det største sceneshow verden til da hadde sett, Alan Parkers film, Live in Berlin – og ikke minst en høyst verdig avrunding i form av Waters` siste verdensturne, som igjen tok et sceneshow til nye høyder.
En ting er dønn sikkert. Uansett hvor mange 4-kantede, flate pakker nissen kommer med i år - jeg kommer garantert ikke til å få ei plate denne julaften som kommer til å ha like stor musikalsk betydning for meg, som gaven fra broder`n i 79.Vi er nok veldig på linje her ja, ptb. Jeg spilte igjennom hele -79-vinylen to ganger i går. Høyt. Den setter meg fremdeles i en stemning ingen annen plate jeg har faktisk får til. Selvfølgelig var vi i en alder hvor vi var lette å gjøre inntrykk på, men at dette verket fremdeles er så relevant, så intenst og så monumentalt vakkert på sitt vis, sier litt om hvilken prestasjon det er. Jøssda, jeg liker både "Wish you were here", DSOTM, "Animals" og mye av det andre de har gitt ut (selv om jeg har hoppa av forlengst nå, og synes de siste greiene bare er uengasjerte gjesp..) men for meg kommer ingenting av Floyds produksjon opp mpt "The Wall".
Jeg kan leve veldig godt med at det avslører med all ønskelig tydelighet at jeg er over femti.Sist redigert:Uutgatt25555
Gjest
Henger meg på ang The Wall, det er bautaen for meg hva PF angår.
Hjemme fra jobb igår kveld og nu ckecket in for en tur til Mozart's fødsels by, noen musikalske innslag får en vel legge inn, ha en fin uke der nord
mvh
The Wall, ja. Monumentalt verk. Skrur alltid opp lyden på bristepunktet hver gang noe spilles på radioen.
Har verken CD eller vinyl pt. Har mistet dem alle etter all flytting ila årene. Desto mer spent på hva du du skal forære meg av The Wall, kompis
^ Når det gjelder The Wall på vinyl, så er det ihvertfall en ting som er sikker - det er originalpressingene fra 79 som gjelder. Den offisielle re-issue fra 2012 er på langt nær like god.
CD`n derimot - sikkert delte meninger ute og går, men har utgivelse fra både 85 og 94, der jeg synes sistnevnte er vesentlig bedre.God tur til utlandet, musicus! Da ligger det en liten pakke her og venter på deg når du er hjemme igjen!
Man mister da ikke plater når man flytter, gunner! Skal sørge for et godt vinyleksemplat til deg når du er innom. 79-press, no less.
Det var det jeg regnet med, ptb. 2012-remasteren låter ganske ufriskt og tåkete i forhold til førsteutgaven. Man kan jo lure på poenget med remaster når resultatet blir sånn...
Ser virkelig frem til det, Trond. Faktisk en evighet siden jeg spilte gjennom hele The Wall.
Vinyl var særdeles upratisk å drasse rundt så ofte som man flyttet under studietiden. Ble også utsatt for biltyveri en gang i 1996 og måtte starte alt på scratch igjen hva musikk og anlegg angikk. Tungt slag!
Nyttig info om hvilke versjon som er best. Hva med de andre titlene? (Pt har jeg kun Final Cut, Dark side..., Wish you were... på vinyl, men aner ikke om det er de gode utgavene)Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…