Så er det travel mandag. Mye som skal skrives, og ettersom det nærmer seg deadline på et magasin vi driver og gir ut, står det ikke akkurat stille.
Men det trengs jo en pause. Jeg har huset for meg selv og leter i gamle vinylplater. Det slutter liksom aldri å fascinere meg hvor bra det antikvariske formatet kan låte. Og nå låter det bedre enn noen gang.
Hva er vel da bedre enn en mimrepause med ekstra god kaffe og en bauta av en utgivelse som traff meg som et godstog i ungdomsårene? Ok, det var noen av dem, disse bautaene jeg liksom aldri blir ferdig med. Men akkurat i dag er det snakk om Pink Floyds nærmest ihjælspilte "The Wall", som jeg tror de aller fleste på min alder har et forhold til. Det er liksom vårt "White album" sånn sett.
Sånne skiver lages ikke lenger. Og ja, jeg vet at det er et håpløst patetisk uttrykk. Men det er ikke mindre sant for det. Bob Ezrin kunne sine saker også i 1979.
Det låter fett som pokker, bassen er så dyp at jeg blir redd for at noe skal ramle ut av bokhylla og ned på platespilleren, og jeg konstaterer at jeg får minst like mye gåsehud i dag som den gangen jeg hørte skiva første gang. Hos Lasse Browns berømte "Hot News" i Hegdehaugsveien. "Denne må du ha, Trond!" ropte Lasse da jeg kom inn. "Den blir større enn alt de har gjort før!".
Den er det for meg, i alle fall. Men så er jeg en sentimental jævel.
Jeg vasket trapper i gården jeg vokste opp i for å få råd til de søttifem kronene dette mesterverket kostet, og noen få uker senere tok jeg skiva med meg på skolen, da jeg ble lydmedarbeider på skolerevyen. Det er mange kulturpersonligheter som har gått på Fagerborg Skole, og til og med noen hifibransjefolk. Siden det er, eller i det minste var etslags brorskap blant de som har gått gymnasårene sine på Fagerborg, var det overraskende lett å få låne eksotisk lydutstyr når de vi spurte, hørte hvor vi kom fra. En teknikersjef hos NRK gav oss faktisk en utrangert Telefunken studiobåndspiller med rør og en Sony TTS 3000 med orginalarm og Denon 103d. Tro det eller ei! Båndspilleren sto i teknikerboksen noen år og ble brukt på alle de opsetningene jeg var involvert i, før den ble kastet av en ivrig vaktmester. Jeg tenker ofte på hva den hadde vært verdt i dag. Sony´en tror jeg teknikersjefen tok med seg etter endt tjeneste. Men nok om det. Hva har vel dette med "The Wall " å gjøre? En hel del, faktisk. Jeg tok med meg skiva, og etter å ha justert platespilleren, gjorde vi en tape-kopi med den fryktinngydende Telefunkenmaskinen. Jeg nevnte jo at det var hifi-folk blant tidligere elever, og brødrene Rudberg-Larsen, som drev Eufonia, hadde villig lånt oss et par Klipsch La Scala og et McIntosh rørforsterkersett. Så denne komboen spilte vi "The Wall" på, mens vi rigget lyd og lys en ukes tid før premieren. Det var høyt, fantastisk deilig, ekstremt medrivende og ikke minst første gang jeg hørte hva rør og horn kunne gjøre. Gudene skal vite at vi hadde byens beste skolerevy-anlegg det året! En sen desemberlørdag røk et av vannrørene akkurat da vi spilte hysterisk høyt. Det var vel den berømte helikoptersekvensen vi lekte oss med. Det ble nok aldri bevist at det var lyden som var synderen, men jeg vet hva vaktmesteren mente..
Da vi rigget ned etter revyen, flyttet vi anlegget ut i skolegården og spilte Little Feat, Tom Waits og Marley. Jeg har snakket med mange som husker den improviserte "konserten" enda.
Hjemme spilte jeg på hjemmebygde horn i småskala, med Coral Beta 8-elementer og forsterkeri og platespiller fra Luxman. Ikke akkurat skrammel å ha på rummet som andreklassing på videregående. Senere det året ble det oppgradert til Linn LP 12 med Stax arm og pickup, Electrocompaniets 25watter og Magnepan MG IIB , men jeg husker at teknikersjef Ole stadig maste om at ingenting var som rør og horn. Han skrev det til og med på revyplakaten min. "Tubes and large horns are best!! Hilsen fra Ole S."
Jeg skulle ønske jeg hadde forstått det enda litt tidligere enn jeg gjorde, Ole.
Men jeg har fått det med meg nå.