PBN Montana EPS2
Når Mikrokosmos blir et hakk større
Jeg har under en lenger tid ønsket å prøve noen større høyttalere i anlegget mitt. Men selv om diverse tilbud og og andre muligheter har dukket opp har jeg vært litt skeptisk til hva jeg skal ta inn her, også en god del treig.
Hvis man har fulgt med litt i tråden så er jeg vel ikke den som bytter mest utstyr fordi det er moro eller for at jeg kjeder meg. Jeg ønsker å være mest mulig bevisst i mine valg slik at jeg ikke sitter foran anlegget en dag og angrer på hva for slags lyd som kommer inn i ørene mine.
Etter å ha vært rundt en hel del siste året, å fått muligheten å gå på en del messer så har jeg funnet flere interessante merker og høyttalere. Men det er ikke så mye som har truffet meg helt i hva jeg har ønsket når det kommer til hva jeg selv ønsker av en lydpresentasjon.
Mine Dynaudio Confidence 20 med Sub 6 er en glimrende kombo som har fungert og fortsatt fungerer veldig godt, men nysjerrigheten om hva som skjer med en større høyttalere har vokst litt med tiden. Har nok blitt positivt påvirket av de mange besøkene hos
@soundscape , som har klart å gjøre ting veldig riktig i min mening ved de store Montana høyttalerne i anlegget der. Og våres preferenser er nok ikke så langt fra hverandre, progg og klassisk er jo nesten det samme da.
Men det å selge bort det som man trives med før jeg skulle sette inn noe nytt her uten å vite resultatet har jeg sagt nei til. Jeg tar ikke slike sjanser, fordi jeg ser folk angrer seg gang på gang, her på forumet og på Finn.
Jeg har sett på gigantiske høyttalere som etter litt konsultasjon med kjente folk, nok skulle bli mer et problem i min lille stue, så jeg har vært på vent. Samtidig ønsket jeg noe som var en reell forskjell i størrelse fra mine stativhøyttalere.
Når modellen under de som Soundscape har i stuen duket opp tenkte jeg en god stund på det, men slog til slutt til.
Montana EPS2 er ikke noen dverghøyttaler med sine 135cm og heller ingen lettvekter på sine 68kg/st. Kabinettet er veldig solid og jeg blir imponert over dess konstruksjon hver gang jeg går nærmere og gjør den klassiske knakk-testen som riktige hifi-entusiaster gjører. Ikke så mye som ringer og plinger i dette treverket for å si det sånn. 2x 9" bass, 2x 4" mellomtone og 1x 1" softdome, alt fra Seas.
Etter å ha fått koblet det opp og ha fått spilt slik at jeg burde sendt ut en nabovarsel siste døgnet, så kan jeg bare si at første inntrykk over 10 timer med musikk er meget godt. Siden jeg ikke har styrke å flytte på ting alene så hjelper det fint at de per nå står på hjul som de kan snurre rundt på for å justere de til riktig posisjon.
Har minsket en hel del på toe in fra første sekund og nå krysser de litt lenger bak for lyttestolen min. 240cm mellom midten på høyttalerne og 270cm til ørene mine. Sub 6 har jeg per nå delt på 60hz og skal prøve meg litt frem og tilbake hva som passer best for det meste.
Så hva fikk jeg da? Det første er at lydbildet blir større hvilket ikke burde være magi, med denne betydelig større høyttaleren. Pinpointing er litt mindre markant, men istedenfor er det som å få en tykkere bølge av lyd over seg, en større koherent bølge kanskje jeg kan si. Noe som på en måte minner mer om det å være på en konsert der man ikke tenker på pinpointing å vært alt kommer fra på samme måte.
Detaljeringen, tonal balanse og klangfarger er meget god på Montana og er ofte noe jeg irriterer meg andre steder hvis det er skeivt. Mange høyttalere der ute er gode på bass, men da er mellomtonen og diskant ikke like bra, og det samme omvendt. Jeg tåler ikke for mye bass som dreper detaljer oppover i registeret (hvilket eller virker populært), skrikete diskanter med imponatorfaktor er bare slitsomt, og støy som skjuler detaljer i musikken. Ja, jeg er nok ganske så kresen, ihvertfall i mitt eget anlegg.
Når jeg har spilt Kraftwerk så er det mer skyv i mellombassen og det trykket jeg ønsket å teste ut finnes der, men ikke så mye at det tar over på noen måte. Jeg vil at det skal være bass når det finnes ikke ellers. En violin trenger ikke bli en primal tromme for min del. Med musikken fra albumet
Fordlandia så bretter seg ting ut og den elektroniske musikken er hverken alt for tørr eller grøtete.
Med Mahlers 6:e symfoni så skvatt jeg når den store trehammern blir brukt i siste sats, det smeller som bare den! Slagverk og kontrabasser har mer fylde og kraft i slaget. Men i korverk fra Arvo Pärt, så finns fortsatt det finstilte, det tynne lager av skjørhet i en luftig presentasjon av stemmer som lett går å følge å skille mellom.
Det er i retningen riktig og ryddig, med en liten ekstra fremflytting av stolrad i konsertsalen opplever jeg. Symfoniske verk spiller uten anstrengning på høyere lyttenivå, ingenting skurrer alt er kontrollert. Luxman settet har en enorm kontroll, forsterkersettet gjør ikke bort seg.
Beethovens pianosonater med Mitsuko Uchida glimrer, Hammerklavier-sonaten er rock'n roll. Detaljering av anslag, utklinging av toner og dynamikken i musikken kommer godt frem. Så også i Mozarts pianokonsert for to klaver med Perahia og Lupu bak tangentene, det svinger!
Er alt så mye bedre enn Dynaudio C20? Nei jeg skulle ikke si det i slike termer, men en annen opplevelse og presentasjon. Mer av noen ting, mindre av noen andre, slik jeg hadde forventet egentlig. Men Hifiluksusen har slått in, og jeg kan nå skifte og bytte på høyttalerne som jeg vil, og har tenkt gjøre det en stund fremover. Så får vi se hva det lander på til slutt. Veldig gøy er det ihvertfall!
Montana EPS2 er en imponerende høyttalere ved første bekjentskap, og som nok kan konkurrere med en hel del ting i den såkalte high-end-klubben.
Når blir det mer musikk, mye jeg vil utfordre disse nyinflyttede kreasjonene med.
Gratulerer så masse
.
Men tross størrelsen gikk de fint inn i din stue
