Jeg elsker norsk skisport
Jeg sier som D. Trump : "jeg elsker norsk skisport, ingen respekterer norsk skisport som meg"
Sport på tv var en fast aktivitet på lørdag og søndagsmorgene i min barndom. Rosinen i pølsa var langrenn og skøyter. Jeg husker VM i Oslo 82. Maskotten har satt dype spor.
Det var Oddvar Brå, Ove Auli og Anette Bø og alle de gode gamle heltene.
Norge gjorde det ok minus i klassisk og helt elendig i fristil. Faktisk så dårlig at jeg i Val di Fiemme tok meg i å heie på denne karen.
Da alt håp virker ute vokste denne karen sakte og man kunne skimte et lys langt der fremme.
Bjørn Dæhlie var et navn som oftere og oftere dukket opp også til de to i OL i Albertville nærmest gjorde rent bord. Siden den gang har langrenn egentlig vært totaldominert av Norge.
Innspurten fra jaktstarten fra Falun 93 husker jeg som det var i går.
Og hvem stod vel ikke i løypene på Lillehammer?
Noe av det jeg har likt best ved langrennsporten er at det har vært en "ærlig" idrett. Ærlig på den måten at man går så fort man kan og den sterkeste vinner. Det har også vært noe jeg akkurat her og nå kaller en norsk verdighet over det hele. Man respekterte vinnerene, klagde ikke over egen prestasjon, ski eller smøring. Fair play var viktig og Norge virket fra et norsk synspunkt best i klassen.
Lillehammer OL var stort. Presset var gedigent og jeg husker norsk fair play fikk en stoooor ripe i lakken da tvkameraene fanget opp at en norsk hjelpemann ikke gav en norsk stav til finske Mika Myllylä som gikk med en stav. Husker at jeg var flau på norske vegne og gullmedaljen til Bjørn Dæhlie smakte ikke så godt som den kunne ha gjort hvis hjelpemannen hadde valgt å gi en stav.
Det var lite dopingavsløringer, men det lå en skygge over sporten en stund før det smalt skikkelig i 2001 i Lahti. Finnene var bloddopet organisert. Selv legenden Harry Kirvesniemi gikk med i det dragsuget. Myllylä ble aldri seg selv og fikk et nedverdigende liv før han tok livet sitt.
Likevel var jeg personlig trygg på at nordmennene ikke var dopet. Årsaken til det var den enkle grunn at de fortsatt var best i ærlighet, fair play og anti doping arbeid. Norge snakket alltid høyt om disse tingene.
Mye har endret seg i antidopingverdenen. Mye av utviklingen har Norge selv stått for. De har stått øverst på barrikadene og ropt på bedre kontroller, strengere straffer og utvisning på livstid. Det har vi fått. Antidoping er blitt knallhardt. Det må de være for å ha sjanse til å ta de som bruker kunstig stimuli for å bedre prestasjonene. Dette kan de være fordi idretten er ikke det virkelige livet, men en kommersiell virkelighet som det er store penger rundt.
Nå har for første gang noen av de store stjernene i Norge blitt dømt for doping. Begge faktisk på grunn av systemsvikt i Skiforbundet.
Den skiidretten jeg har vært glad i ville ha opptrådt verdig og tatt straffen med fatning underforstått at de respekterer de gjeldende lover og regler. På denne måten kunne de ha vist for hele verden hvor dypt fair play, ærlighet og antidoping betyr i Norge. En slik taktikk tror jeg kunne gjort verden i tvil om Norge faktisk er bedre enn de andre. I stedet velger man taktikken "åpent frontalangrep" mot antidopingsystemet og de øvre organer og beskylder de samtidig for urent trav. De stiller "den norske verdigheten" i et dårlig lys. Nå er den borte for alltid, hvis den noen gang har vært der.
Det er nettopp respekten for lover og regler som gjør at man har trodd at Norge har vært bedre enn de andre.
Nå er ikke verden i lenger tvil om Norge er bedre enn de andre, de har fått bekreftet det motsatte. Godt jobbet Norsk skiforbund.
Jeg sier som D. Trump : "jeg elsker norsk skisport, ingen respekterer norsk skisport som meg"
Sport på tv var en fast aktivitet på lørdag og søndagsmorgene i min barndom. Rosinen i pølsa var langrenn og skøyter. Jeg husker VM i Oslo 82. Maskotten har satt dype spor.
Det var Oddvar Brå, Ove Auli og Anette Bø og alle de gode gamle heltene.
Norge gjorde det ok minus i klassisk og helt elendig i fristil. Faktisk så dårlig at jeg i Val di Fiemme tok meg i å heie på denne karen.
Da alt håp virker ute vokste denne karen sakte og man kunne skimte et lys langt der fremme.
Bjørn Dæhlie var et navn som oftere og oftere dukket opp også til de to i OL i Albertville nærmest gjorde rent bord. Siden den gang har langrenn egentlig vært totaldominert av Norge.
Innspurten fra jaktstarten fra Falun 93 husker jeg som det var i går.
Og hvem stod vel ikke i løypene på Lillehammer?
Noe av det jeg har likt best ved langrennsporten er at det har vært en "ærlig" idrett. Ærlig på den måten at man går så fort man kan og den sterkeste vinner. Det har også vært noe jeg akkurat her og nå kaller en norsk verdighet over det hele. Man respekterte vinnerene, klagde ikke over egen prestasjon, ski eller smøring. Fair play var viktig og Norge virket fra et norsk synspunkt best i klassen.
Lillehammer OL var stort. Presset var gedigent og jeg husker norsk fair play fikk en stoooor ripe i lakken da tvkameraene fanget opp at en norsk hjelpemann ikke gav en norsk stav til finske Mika Myllylä som gikk med en stav. Husker at jeg var flau på norske vegne og gullmedaljen til Bjørn Dæhlie smakte ikke så godt som den kunne ha gjort hvis hjelpemannen hadde valgt å gi en stav.
Det var lite dopingavsløringer, men det lå en skygge over sporten en stund før det smalt skikkelig i 2001 i Lahti. Finnene var bloddopet organisert. Selv legenden Harry Kirvesniemi gikk med i det dragsuget. Myllylä ble aldri seg selv og fikk et nedverdigende liv før han tok livet sitt.
Likevel var jeg personlig trygg på at nordmennene ikke var dopet. Årsaken til det var den enkle grunn at de fortsatt var best i ærlighet, fair play og anti doping arbeid. Norge snakket alltid høyt om disse tingene.
Mye har endret seg i antidopingverdenen. Mye av utviklingen har Norge selv stått for. De har stått øverst på barrikadene og ropt på bedre kontroller, strengere straffer og utvisning på livstid. Det har vi fått. Antidoping er blitt knallhardt. Det må de være for å ha sjanse til å ta de som bruker kunstig stimuli for å bedre prestasjonene. Dette kan de være fordi idretten er ikke det virkelige livet, men en kommersiell virkelighet som det er store penger rundt.
Nå har for første gang noen av de store stjernene i Norge blitt dømt for doping. Begge faktisk på grunn av systemsvikt i Skiforbundet.
Den skiidretten jeg har vært glad i ville ha opptrådt verdig og tatt straffen med fatning underforstått at de respekterer de gjeldende lover og regler. På denne måten kunne de ha vist for hele verden hvor dypt fair play, ærlighet og antidoping betyr i Norge. En slik taktikk tror jeg kunne gjort verden i tvil om Norge faktisk er bedre enn de andre. I stedet velger man taktikken "åpent frontalangrep" mot antidopingsystemet og de øvre organer og beskylder de samtidig for urent trav. De stiller "den norske verdigheten" i et dårlig lys. Nå er den borte for alltid, hvis den noen gang har vært der.
Det er nettopp respekten for lover og regler som gjør at man har trodd at Norge har vært bedre enn de andre.
Nå er ikke verden i lenger tvil om Norge er bedre enn de andre, de har fått bekreftet det motsatte. Godt jobbet Norsk skiforbund.
Sist redigert: