Diverse I reject your reality and substitute my own

[emokid]

Kan lytteavstand være er faktor man kan ta i betraktning når slike foretrukne fall diskuteres?

Må sees som en tommelfingerregel imo. Lytteavstand, høyttalerens spredningskarakteristikk, rommets demping/akustikk, rommets størrelse mm. påvirker dette. også er det jo eierens ører som bestemmer til slutt.
Erfaringsmessig fremstår den tonale balansen i anlegget til The Shy og mitt ganske likt, men har nok et par dB avvik på denne kurven i forhold til hverandre.

 

[SigbergAudio]

Kan lytteavstand være er faktor man kan ta i betraktning når slike foretrukne fall diskuteres?

Avstand, rom, spredningskarakteristikk ja. Og så har jo høyttaleren et naturlig fall som den får i rommet som konsekvens av dette, som da typisk ikke bør forsøkes å "tvinges" til å være noe annet med DSP.

 

[Valentino]

^Mange akustiske ulikheter hos @The Shy og meg slik jeg har oppfattet det så fuglene må vite. Jeg liker også et søkk der øret er mest følsomt. Ta den, Genelecere!

 

[OMF]

Ta den, Genelecere!

Er det mer enn en av de?

 

[svart-hvitt]

Nå har jeg lest resten av tråden, og ser du klamrer deg like hardt fast til standarder og egen virkelighetsforståelse som for 2-3 år siden da denne debatten gikk sist. Hadde det ikke vært artig å lære noe nytt? Min videre deltagelse i tråden kommer derfor med en god dose skepsis, men vi får se hvor det bærer.

Et par korte poeng:

• Om en høyttaler har +/-1dB anekoisk on-axis respnse vs +/-3dB anekoisk on-axis response er en svært svak indikator på lydkvalitet. Det kan godt hende den som har +/-1dB ikke låter best. For alt du vet vil Makkintosken sine Dynaudio gi en langt mer nøytral gjengivelse i hans stue enn de fleste Genelec. Såfremt den anekoiske on-axis responsen ikke er helt på bærtur, type Zu Audio, så kan vi ikke vite det basert på on-axis responsen alene.
• Jeg ser du sier at du heller velger bort det du selv synes låter best, så lenge høyttaleren på papiret er mer nøytral. Det er ..interessant. Er det et teoretisk svar, eller tenker du at det du selv liker best ikke er nøytralt?

«…ser du klamrer deg like hardt fast til standarder og egen virkelighetsforståelse som for 2-3 år siden da denne debatten gikk sist».

Hvis du ønsker å sette deg inn i argumentet jeg presenterte, anbefaler jeg deg å studere Olsons tredje og siste modell for det ideelle systemet for reproduksjon av lyd*.

Dette idealsystemet, Olsons mest ambisiøse, er den konseptuelle apoteose for argumentet hans.

*Olson, H.F. and Belar, H., 1960. Acoustics of sound reproduction in the home. Journal of the Audio Engineering Society, 8(1), pp.7-11.

 

[SigbergAudio]

«…ser du klamrer deg like hardt fast til standarder og egen virkelighetsforståelse som for 2-3 år siden da denne debatten gikk sist».

Hvis du ønsker å sette deg inn i argumentet jeg presenterte, anbefaler jeg deg å studere Olsons tredje og siste modell for det ideelle systemet for reproduksjon av lyd*.

Dette idealsystemet, Olsons mest ambisiøse, er den konseptuelle apoteose for argumentet hans.

*Olson, H.F. and Belar, H., 1960. Acoustics of sound reproduction in the home. Journal of the Audio Engineering Society, 8(1), pp.7-11.

Jeg ser at du også fortsatt argumenterer gjennom å sitere ting andre har skrevet, forvente at folk skal lese dette og basert på det bli enig med deg, istedenfor å delta i diskusjonen selv.

 

[lydogakustikk]

Her er en måling av KEF Concerto i et lytterom hvis det er av interesse.

Venstre KEF Concerto, 1/12 oktav glatting:

Høyre KEF Concerto, 1/12 oktav glatting.

 

[svart-hvitt]

Jeg ser at du også fortsatt argumenterer gjennom å sitere ting andre har skrevet, forvente at folk skal lese dette og basert på det bli enig med deg, istedenfor å delta i diskusjonen selv.

Du bruker «egen virkelighetsforståelse» og jeg forsøker å få deg til å se innsiktene som lydfaget har vært bygd på i over 70 (eg. 100+) år. Min «virkelighetsforståelse» er basert på noen av lydfagets pionerer, og argumenterer ut fra disse pionerenes innsikter.

Når man lærer å glede seg over lydfagets pionerer, ser man umiddelbart at en del på HFS følger disse innsiktene om nøytralitet veldig langt - men også hvor folk etteraper uten å ha tenkt skikkelig gjennom førsteordensprinsippene. Vi ser også hvor egne preferanser trumfer «ekte lyd».

Basert på prinsippene i artikkelen jeg viste til ovenfor* argumenterer Olson implisitt for at den ideelle reproduksjonen skjer i et lytterom som er akustisk «flatt» – det vil si, et rom uten egne refleksjoner eller etterklang (anekoisk).

Olson spesifiserer ikke en «romkurve» i form av en frekvensresponskurve (f.eks. flat eller med en nedadgående helning). I stedet fokuserer han på de akustiske egenskapene til lytterommet.

Hans argument er bygget på «Ideal System No. 3», som har som mål å bringe den originale konsertsalen inn i lytterommet ved å erstatte en hel vegg med en «gardin av høyttalere».

For at denne illusjonen skal være perfekt og umulig å skille fra den ekte varen, stiller Olson et avgjørende krav til lytterommet: Det må være akustisk nøytralt. Han skriver at veggene i lytterommet «ikke burde ha noen refleksjoner» og at etterklangstiden burde være «ubetydelig sammenlignet med det originale auditoriet». Han går så langt som å si at det ville vært enda bedre om «alle veggene i lytterommet ikke hadde noen refleksjoner».

Dette beskriver i praksis et ekkofritt rom (anekoisk kammer). Et slikt rom har en akustisk «flat» karakteristikk i den forstand at det ikke legger til eller trekker fra noe av lyden som produseres av høyttalerne.

Konklusjonen er derfor:
* Lytterommet skal være akustisk flatt (anekoisk) for ikke å farge lyden.
* Reproduksjonssystemet (høyttalerne) har ansvaret for å gjenskape hele lydbildet fra det originale opptaksstedet, inkludert den retningsbestemte etterklangen fra konsertsalen.

Olson mener altså ikke at man skal utjevne (equalisere) lyden til en bestemt kurve i et vanlig, reflekterende lytterom. Han mener at selve lytterommet ideelt sett skal være akustisk nøytralt, slik at den eneste akustikken lytteren hører, er den som er fanget i selve opptaket.

Olsons «apoteose» argumenterer for at lytterommet ikke skal tilføre noe eget; i praksis oversatte senere eksperter dette idealet til en nær-flat, in-situ (operasjonell) romrespons med stramme toleranser og kontrollerte refleksjoner. Men Olson tegnet ingen målkurve; han beskrev et anekoisk lytterom for «høyttalergardin»-konseptet. Så «flat in-situ» er en praktisk kodifisering av nøytralitets-idealet hans, ikke en kurve han selv spesifiserte.

Idealet til Olson impliserer et lyttemiljø som ikke farger lyden – funksjonelt: flatt ved lytteren – men de uttrykte det som anekoisk, ikke som en opptegnet kurve. Fra Børjas** «start fra lineær» via nordiske N12 og videre til EBU 3276 og ITU-R BS.1116, konvergerte feltet mot en målbar, nær-flat operasjonell romkurve (±3 dB i midtbåndet, kontrollerte LF/HF-helninger) pluss streng kontroll av refleksjoner og RT60. Med andre ord: moderne standarder operasjonaliserer Olson & Belars nøytralitet til et testbart mål i rommet.

Om tilnærming til «ekte lyd», deriblant høyttalere og elektronikk, skrev Olson bl.a. følgende*

«Hvis man forsøker å vurdere de subjektive virkningene av forvrengning, blir det raskt klart at en kontinuerlig skala med verdier er umulig. Man må ty til grupperte nivåer, for eksempel: merkbar, tolererbar eller uakseptabel.

Et merkbart nivå av forvrengning avhenger av erfaring, og er derfor en nokså presis størrelse. Tolererbare og uakseptable nivåer av forvrengning avhenger av personlig oppfatning og er følgelig svært upresise.

Det merkbare nivået av forvrengning kan åpenbart brukes som et ideal — man kan knapt be om mer enn at forvrengningen ikke kan høres».

Det jeg synes er fascinerende, er hvor folk følger lydpionerene fra 1970-tallet og mye tidligere, og hvor de divergerer fra pionerenes innsikter. Hvilke innsikter har egentlig kommet som gjør at man tolererer større avvik fra «ekte lyd» i dag enn for 70 år siden?

Hvis du ikke har tilgang til artiklene, kan du bruke GPT eller tilsvarende til å gi deg en oppsummering. Eller jeg kan sende melding.



Referanser

*Olson, H.F. and Belar, H., 1960. Acoustics of sound reproduction in the home. Journal of the Audio Engineering Society, 8(1), pp.7–11.

**Børja, S.E., 1977. How to fool the ear and make bad recordings. Journal of the Audio Engineering Society, 25(7/8), pp.482–490.

***Olson, H.F. and Morgan, A.R., 1950. A high-quality sound system for the home. Radio & Television News, 44(5), pp.59–64.

 

[lydogakustikk]

Helt døde studioer beveget man seg vekk ifra på 70 og 80 tallet. Basert på nye studier og hvor man innså at et rom uten refleksjoner var verken så nøytralt som man først tenkte og definitivt ikke psykoakustiske fordelaktig (disse henger sammen). Mye forandret seg videre da Pudgy Rogers oppfant målemetode for refleksjoner i rommet.
Og si at etterklangstiden skal være den samme i et studio/lytterom som opptaksrommet viser en manglende forståelse av grunnleggende akustikk siden Dc ikke finnes i den type rom.

En flat kurve har i utgangspunktet ikke vært korrekt pga bruk av nærmicer. Så spørs det hvordan man gjør opptaket i dag og hva man kompenserer for i miksen.

 

[MakkinTosken]

Helt døde studioer beveget man seg vekk ifra på 70 og 80 tallet.

Jeg valgte å lese @svart-hvitt sitt innlegg litt mer nyansert og ikke så svart hvitt. Han refererer til et teoretisk ideal uten hensyn til psykoakustikk, fra en tid med relativt primitive verktøy. Tror ikke det er kontroversielt lenger å ikke se anekoiske rom som et perseptuelt ideal, noe som gjenspeiles i bla EBU/ITU hvor anbefalingen om refleksjonsnivå er temmelig moderat.

Hadde forresten vært fint om du linket til noe om denne Pudgy Rogers. Har gjort noen undersøkelser og kan ikke finne noe info om ham.

 

[lydogakustikk]

Pudgy Rogers var en dame Døde forresten av kreft noen år etter oppfinnelsen. ETC målingen er et resultat av hennes arbeid.

Det er ikke alt man kan google seg til. Mye av dette eksisterer i eldre bøker og en del i f.eks gamle utgivelser fra noen organisasjoner. Enkelte ting kan finne som kort sammendrag i AES utgivelse, men ofte ikke.

 

[MakkinTosken]

Det er ikke alt man kan google seg til.

Neivel, da bruker vi andre metoder før jeg avfeier det som en udokumentert skrøne...

 

[PeriodeLytter]

Olson synes å karakterisere fenomenet på en måte som nærmest kan betraktes som et lydlaboratorium, der lydens fenomener analyseres og systematiseres. Imidlertid fremstår det som om vårt forsøk på å skape et rom preget av hyggeestetikk, hvor vi søker komfort gjennom forutsigbar og utilitaristisk musikk (muzak), i mindre grad belyser de overordnede teoretiske rammene Olson refererer til.

Jeg finner meg selv i en posisjon der jeg har vanskeligheter med å forstå relevansen av studiet i lys av hvordan det er blitt presentert, ettersom de underliggende, epistemologiske og metodologiske antakelsene ikke umiddelbart synes å resonere med den konteksten vi selv ønsker å utvikle.

 

[svart-hvitt]

Jeg valgte å lese @svart-hvitt sitt innlegg litt mer nyansert og ikke så svart hvitt. Han refererer til et teoretisk ideal uten hensyn til psykoakustikk, fra en tid med relativt primitive verktøy. Tror ikke det er kontroversielt lenger å ikke se anekoiske rom som et perseptuelt ideal, noe som gjenspeiles i bla EBU/ITU hvor anbefalingen om refleksjonsnivå er temmelig moderat.

Hadde forresten vært fint om du linket til noe om denne Pudgy Rogers. Har gjort noen undersøkelser og kan ikke finne noe info om ham.

«Han refererer til et teoretisk ideal…»

Derav uttrykket apoteose. Det var faktisk Gemini som fant det for meg

Med apoteose menes et opphøyet ideal som til tross for dets åpenbare teoretiske sider likevel kan fungere som inspirasjon i utviklingen av «ekte lyd».

Olson var for øvrig bevisst psykoakustikken. Bl.a. når han snakket om merkbare, tolererbare og uakseptable fordreininger. Han er derfor en pioner i å snakke om «perseptuelt nøytral», som er en pragmatisk tilnærming til nøytralitetsidéen (moderne eksempel er CD 16/44 i stedet for 32/768, og hvor vi med moderne teknologi ser at 24/96 har en enorm sikkerhetsmargin mht nøytralitet for fremtiden også).

Hans inndeling i 3 systemer har også med psykoakustikk å gjøre, hvor han påpeker at mono i noen tilfeller overfører for lite informasjon for troverdighet.

 

[svart-hvitt]

Olson synes å karakterisere fenomenet på en måte som nærmest kan betraktes som et lydlaboratorium, der lydens fenomener analyseres og systematiseres. Imidlertid fremstår det som om vårt forsøk på å skape et rom preget av hyggeestetikk, hvor vi søker komfort gjennom forutsigbar og utilitaristisk musikk (muzak), i mindre grad belyser de overordnede teoretiske rammene Olson refererer til.

Jeg finner meg selv i en posisjon der jeg har vanskeligheter med å forstå relevansen av studiet i lys av hvordan det er blitt presentert, ettersom de underliggende, epistemologiske og metodologiske antakelsene ikke umiddelbart synes å resonere med den konteksten vi selv ønsker å utvikle.

«…de underliggende, epistemologiske og metodologiske antakelsene ikke umiddelbart synes å resonere med den konteksten vi selv ønsker å utvikle».

Mitt poeng er at Olsons apoteose var en tidlig inspirasjon for slike som Børja, de nordiske kringkasterne og standarder fra EBU og ITU. Det du ser enkelte praktiserer på HFS, ligger så nært opp til de moderne standardene at bevissthet rundt de små avvikene fra standardene kan øke bevisstheten vår om hvilke valg som ble gjort bevisst, ubevisst og hvor preferanser, økonomi og andre forhold kom inn i bildet.

 

[MakkinTosken]

Pudgy Rogers var en dame Døde forresten av kreft noen år etter oppfinnelsen. ETC målingen er et resultat av hennes arbeid.

Vel, det later til at du referer til en reell person. Men det står veldig klart for meg at dette var en namedropping og ikke en person du hadde inngående kjenskap til, da du verken kunne stille med referanser eller visste hva hun het.

Google er ikke lenger vår venn og ChatGPT DR åpenbart ikke din.



Pudgy Rogers – En sann akustikkpionér eller fiksjon?

Bakgrunn: Det har blitt spurt om en person kalt «Pudgy Rogers» forekommer i historiske eller tekniske kilder innen akustikk/lydteknikk, særlig i forbindelse med metoder for å måle romrefleksjoner som Energy Time Curve (ETC). Navnet dukket opp i en diskusjon om utviklingen av målemetoder for romakustikk, og det er usikkert om denne personen faktisk eksisterte og bidro faglig, eller om Pudgy Rogers er en slags myte eller uoffisiell referanse. Nedenfor sammenfatter vi funn fra søk i anerkjente kilder.

«Pudgy Rogers» og Energy Time Curve (ETC)

Energy Time Curve (ETC): Først kan vi kort forklare hva ETC er. ETC er en graf som viser lydenergi over tid – i praksis konvolutten til et impulssvar – og brukes for å analysere hvordan lydenergien fra en impuls avtar og reflekteres i et romtvtechnology.com. Denne metoden ble muliggjort rundt 1980 da Richard C. Heyser utviklet Time Delay Spectrometry (TDS) og TEF-analysatoren, som for første gang lot akustikere måle detaljert energiforløp over tid i et romtvtechnology.comtvtechnology.com. Med TEF/ETC kunne man identifisere tidlige refleksjoner (“specular reflections”) fra romflater og se hvordan disse påvirket lydfeltettvtechnology.com. Dette var en banebrytende utvikling i romakustiske målemetoder på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.


Hvem er «Pudgy Rogers»? Våre undersøkelser tyder på at «Pudgy Rogers» egentlig viser til Carolyn A. “Puddie” Rodgers (etternavnet ofte stavet Rodgers med d). Carolyn A. Rodgers er en reell person og fagperson innen akustikk/psykoakustikk fra denne perioden. Hun var aktiv på slutten av 1970-tallet og tidlig 1980-tall, samtidig med fremveksten av TEF-analyser og LEDE/RFZ-romdesign i lydstudioer. Kallenavnet «Puddie» (noen steder feilstavet som “Pudgy” eller “Pudie”) brukes om henne i litteraturentvtechnology.comtvtechnology.com.

Dokumentasjon i anerkjente kilder

AES-publikasjon: Carolyn “Puddie” Rodgers publiserte i april 1981 en fagfellevurdert artikkel i Journal of the Audio Engineering Society (JAES) med tittelen “Pinna Transformations and Sound Reproduction”. I denne pioner-artikkelen beskrev hun hvordan ytterøret (pinna) påvirker frekvenskurven (via kamfilter-lignende mønstre) for lyd som kommer fra ulike vinkler, og hun påpekte at feiljusterte høyttalere eller tidlige romrefleksjoner kan skape kamfiltereffekter som forstyrrer lytterens retningshørseltvtechnology.com. Med andre ord: tidlige speilende refleksjoner i et kontrollrom kunne “lure” ørets naturlige retningssans ved å introdusere frekvensdipper/peaks lik dem pinna normalt skaper. Dette førte til “localization confusion” – konflikter mellom de naturlige retningssignalene og de kunstige signalene som reflektert lyd introduserertvtechnology.com. Rodgers’ arbeid var dermed med på å identifisere et konkret problem i tidlige kontrollrom (der man tidligere ofte hadde harde, reflekterende fronter): at slike refleksjoner ødela presisjonen i stereo-bildet og gjorde det vanskeligere å bedømme lydkilders plassering.


SynAudCon og TEF-miljøet: Carolyn “Puddie” Rodgers var en del av det tidlige TEF-miljøet tilknyttet Syn-Aud-Con (Synergetic Audio Concepts) og Rauland, som på begynnelsen av 1980-tallet ivrig tok i bruk Heysers TDS/TEF-teknologi for å utforske romakustikk. I en teknisk artikkel av lydkonsulent Mary C. Gruszka beskrives Rodgers som en av de første som brukte TEF til å måle og forstå disse effektene. Gruszka skriver at Carolyn A. “Puddie” Rodgers rapporterte om hvordan de kamfiltermønstrene som pinna skaper, faktisk er viktige retnings-cues, og at tidlige refleksjoner i små rom (kontrollrom) – som også gir kamfilterlignende utslag – kunne forvirre retningsopplevelsentvtechnology.comtvtechnology.com. Dette ga verdifull innsikt som direkte påvirket designfilosofien for kontrollrom. For eksempel ble det klart hvorfor man i nye design burde unngå sterke speilende førsterefleksjoner nær lytteposisjon (det som senere ble praksis i LEDE- og RFZ-kontrollrom, med absorpsjon rundt mikseposisjonen for å bevare korrekte retningssignalertvtechnology.com).


Bransjereferanser: I en retrospektiv oversikt over studioakustikkhistorie (gjengitt av akustiker Peter D’Antonio) listes Rodgers opp blant pionérene på 1980-tallet som forsket på refleksjonsterskler og psykoakustiske parametre, sammen med kjente navn som Helmut Haas, Floyd Toole og Michael Barrongearspace.com. Dette bekrefter at “Puddie Rodgers” ble anerkjent i fagmiljøet for sitt bidrag til å måle og forstå tidlige refleksjoner. Selv om navnet kanskje ikke er allment kjent i populærlitteraturen, dukker det altså opp i seriøse sammenhenger – bl.a. AES-publikasjoner og bransjehistoriske omtaler – knyttet til akustisk måleteknikk og psykoakustikk.

Vurdering: Fiktiv figur eller faktisk bidragsyter?

Oppsummert: Pudgy Rogers er ikke en fiktiv eller udokumentert figur, men synes å være en uformell referanse til Carolyn A. “Puddie” Rodgers – en reell akustikkforsker. Hennes arbeid tidlig på 1980-tallet med TEF-målinger og analyse av tidlige refleksjoner er dokumentert i anerkjente kilder. Hun bidro til forståelsen av hvordan romrefleksjoner (målt via impulssvar og ETC-kurver) påvirker lydopplevelsen, spesielt med hensyn til retningshørsel og lydkvalitet i små rom. Både en JAES-artikkel fra 1981 og senere tekniske kommentarer bekrefter navnet og funnene hennestvtechnology.com. Det ser derfor ut til at «Pudgy Rogers» bare er en uformell benevnelse – muligens en feilstavelse av kallenavnet “Puddie” – på en faktisk historisk person innen lydteknikk, fremfor noen mytisk skikkelse uten basis i litteraturen.


Kilder: Den originale AES-artikkelen av Carolyn A. Rodgers (1981) er en primærreferanse (JAES, vol. 29, nr. 4). Videre finnes oppsummeringer av hennes arbeid i faglige kommentarer: f.eks. Mary C. Gruszkas artikkel i TV Technologytvtechnology.com og andre historiske oversikter. Disse bekrefter entydig at Rodgers var en ekte bidragsyter til utviklingen av målemetoder for romakustikk og nevnes eksplisitt i faglige sammenhenger, særlig rundt introduksjonen av TEF/ETC og LEDE-konseptet på begynnelsen av 1980-tallettvtechnology.comtvtechnology.com. Ingen troverdige kilder indikerer at navnet skulle være oppdiktet; tvert imot er det solid dokumentasjon på hennes rolle i akustikkhistorien.

 

[svart-hvitt]

Helt døde studioer beveget man seg vekk ifra på 70 og 80 tallet. Basert på nye studier og hvor man innså at et rom uten refleksjoner var verken så nøytralt som man først tenkte og definitivt ikke psykoakustiske fordelaktig (disse henger sammen). Mye forandret seg videre da Pudgy Rogers oppfant målemetode for refleksjoner i rommet.
Og si at etterklangstiden skal være den samme i et studio/lytterom som opptaksrommet viser en manglende forståelse av grunnleggende akustikk siden Dc ikke finnes i den type rom.

En flat kurve har i utgangspunktet ikke vært korrekt pga bruk av nærmicer. Så spørs det hvordan man gjør opptaket i dag og hva man kompenserer for i miksen.

«En flat kurve har i utgangspunktet ikke vært korrekt pga bruk av nærmicer. Så spørs det hvordan man gjør opptaket i dag og hva man kompenserer for i miksen».

I kontrollrom er utsagnet ditt misvisende.

Børja (1977) demonstrerte at rom som ikke er lineære i lytteposisjon gir «speilbilde-feil» i miksen—opptakene oversettes dårlig. Konklusjonen hans er krystallklar: start fra lineær monitor+rom-respons; form kun ved behov.

EBU 3276 / ITU-R BS.1116 krever en nær-flat «operasjonell romkurve» (1/3-oktav) rundt midtbåndsmiddelet med stramme toleranser (≈ ±3 dB i 200 Hz–4 kHz) og kontrollerte helninger i bass/diskant. Dette er nettopp for å gi nøytralt referansebilde uavhengig av opptaksteknikk (nærmikk/rommikk).

For hjemmebruk styrer naturligvis preferanser og ikke hensynene fra kontrollrommet.

 

[SigbergAudio]

Du bruker «egen virkelighetsforståelse» og jeg forsøker å få deg til å se innsiktene som lydfaget har vært bygd på i over 70 (eg. 100+) år. Min «virkelighetsforståelse» er basert på noen av lydfagets pionerer, og argumenterer ut fra disse pionerenes innsikter.

Som de fleste andre antar du at din egen oppfatning av verden er fakta, men det er jo ikke nødvendigvis slik for noen av oss. Derfor begrepet "virkelighetsforståelse".

Når man lærer å glede seg over lydfagets pionerer, ser man umiddelbart at en del på HFS følger disse innsiktene om nøytralitet veldig langt - men også hvor folk etteraper uten å ha tenkt skikkelig gjennom førsteordensprinsippene. Vi ser også hvor egne preferanser trumfer «ekte lyd».

Basert på prinsippene i artikkelen jeg viste til ovenfor* argumenterer Olson implisitt for at den ideelle reproduksjonen skjer i et lytterom som er akustisk «flatt» – det vil si, et rom uten egne refleksjoner eller etterklang (anekoisk).

Her vil jeg si vi allerede er et godt stykke ut på glattisen. Det er lett å være enig i at lyden blir minst farget av refleksjoner og omgivelser i et anekoisk rom. Det er ikke fullt så lett å være enig i at det nødvendigvis er "ideell reproduksjon".

Denne videoen som viser hvordan lyden av en ballong som sprekker låter ute, i forskjellige rom inne og i et anekoisk kammer er interessant:

Olson spesifiserer ikke en «romkurve» i form av en frekvensresponskurve (f.eks. flat eller med en nedadgående helning). I stedet fokuserer han på de akustiske egenskapene til lytterommet.

Nei, det er naturlig å ikke snakke så mye om romkurver hvis han babler om anekoiske kammere. Ingen av oss har anekoiske kammere. Vi har rom. Ergo trenger vi å snakke om romkurver.

Hans argument er bygget på «Ideal System No. 3», som har som mål å bringe den originale konsertsalen inn i lytterommet ved å erstatte en hel vegg med en «gardin av høyttalere».

For at denne illusjonen skal være perfekt og umulig å skille fra den ekte varen, stiller Olson et avgjørende krav til lytterommet: Det må være akustisk nøytralt. Han skriver at veggene i lytterommet «ikke burde ha noen refleksjoner» og at etterklangstiden burde være «ubetydelig sammenlignet med det originale auditoriet». Han går så langt som å si at det ville vært enda bedre om «alle veggene i lytterommet ikke hadde noen refleksjoner».

Dette beskriver i praksis et ekkofritt rom (anekoisk kammer). Et slikt rom har en akustisk «flat» karakteristikk i den forstand at det ikke legger til eller trekker fra noe av lyden som produseres av høyttalerne.

Jepp, og som du selv vet fra ditt eget rom hvor du har valgt å ikke behandle noe som helst, så blir dette rent teoretisk og totalt irrelevant for det virkelige liv.

Konklusjonen er derfor:
* Lytterommet skal være akustisk flatt (anekoisk) for ikke å farge lyden.
* Reproduksjonssystemet (høyttalerne) har ansvaret for å gjenskape hele lydbildet fra det originale opptaksstedet, inkludert den retningsbestemte etterklangen fra konsertsalen.

Jeg skjønner ikke hvordan du konkluderer det ut fra noe av det du skrev ovenfor. Og igjen, som jeg nettopp skrev, er du ikke selv (eller noen andre på HFS) i denne situasjonen, så det hjelper lite å sitte her og si "skal være" når det ikke er sånn det er. Jeg skal ha en milliard på konto, men når jeg titter, så har jeg ikke det allikevel.

Olson mener altså ikke at man skal utjevne (equalisere) lyden til en bestemt kurve i et vanlig, reflekterende lytterom.

Det er jo fint, da er han enig med både Toole og meg og jeg tror de fleste andre her på forumet.

Han mener at selve lytterommet ideelt sett skal være akustisk nøytralt, slik at den eneste akustikken lytteren hører, er den som er fanget i selve opptaket.

Da er vi tilbake til at det ikke går. Unødig mye gjentagelser i dette innlegget.

Olsons «apoteose» argumenterer for at lytterommet ikke skal tilføre noe eget; i praksis oversatte senere eksperter dette idealet til en nær-flat, in-situ (operasjonell) romrespons med stramme toleranser og kontrollerte refleksjoner. Men Olson tegnet ingen målkurve; han beskrev et anekoisk lytterom for «høyttalergardin»-konseptet. Så «flat in-situ» er en praktisk kodifisering av nøytralitets-idealet hans, ikke en kurve han selv spesifiserte.

Det går fortsatt ikke selv om du gjentar det.

Idealet til Olson impliserer et lyttemiljø som ikke farger lyden – funksjonelt: flatt ved lytteren – men de uttrykte det som anekoisk, ikke som en opptegnet kurve. Fra Børjas** «start fra lineær» via nordiske N12 og videre til EBU 3276 og ITU-R BS.1116, konvergerte feltet mot en målbar, nær-flat operasjonell romkurve (±3 dB i midtbåndet, kontrollerte LF/HF-helninger) pluss streng kontroll av refleksjoner og RT60. Med andre ord: moderne standarder operasjonaliserer Olson & Belars nøytralitet til et testbart mål i rommet.

Fortsatt ikke.

(...)

Det jeg synes er fascinerende, er hvor folk følger lydpionerene fra 1970-tallet og mye tidligere, og hvor de divergerer fra pionerenes innsikter. Hvilke innsikter har egentlig kommet som gjør at man tolererer større avvik fra «ekte lyd» i dag enn for 70 år siden?

Hvilke innsikter har du som gjør at du kan hevde at "man" (hvem nå det er) tolerer større avvik fra "ekte lyd" i dag enn for 70 år siden?

 

[parafinoksen 2.0]

For hjemmebruk styrer naturligvis preferanser og ikke hensynene fra kontrollrommet.

Du troller nå, eller?

 

[lydogakustikk]

«En flat kurve har i utgangspunktet ikke vært korrekt pga bruk av nærmicer. Så spørs det hvordan man gjør opptaket i dag og hva man kompenserer for i miksen».

I kontrollrom er utsagnet ditt misvisende.

Børja (1977) demonstrerte at rom som ikke er lineære i lytteposisjon gir «speilbilde-feil» i miksen—opptakene oversettes dårlig. Konklusjonen hans er krystallklar: start fra lineær monitor+rom-respons; form kun ved behov.

EBU 3276 / ITU-R BS.1116 krever en nær-flat «operasjonell romkurve» (1/3-oktav) rundt midtbåndsmiddelet med stramme toleranser (≈ ±3 dB i 200 Hz–4 kHz) og kontrollerte helninger i bass/diskant. Dette er nettopp for å gi nøytralt referansebilde uavhengig av opptaksteknikk (nærmikk/rommikk).

For hjemmebruk styrer naturligvis preferanser og ikke hensynene fra kontrollrommet.

Bruele & Kjær sitt studie forteller oss noe annet.

 

[parafinoksen 2.0]

Jeg stilte ChatGPT to spørsmål, på engelsk, og ba så om oversettelse av spørsmål og svar på norsk.


Spørsmål 1:

Hva slags informasjon inneholder standardene EBU 3276 og ITU-R BS.1116?

Svar:

Standardene EBU 3276 og ITU-R BS.1116 handler begge om vurdering av høykvalitetslyd, men de dekker ulike aspekter. Her er en oversikt over hva hver standard inneholder:


EBU 3276

Tittel: Lytteforhold for vurdering av lydprogrammateriale: monofonisk og to-kanals stereofonisk


Utgitt av: EBU – European Broadcasting Union


Hovedinnhold:

• Spesifikasjoner for lytterom som brukes til vurdering av lyd, særlig stereo og mono.
• Detaljerte retningslinjer for:
  • Romakustikk (etterklangstid, refleksjoner, bakgrunnsstøy)
  • Plassering av høyttalere
  • Lytteposisjon
  • Kalibrering av lydnivåer
• Målet er å sikre at lydvurderinger skjer i konsistente og nøytrale omgivelser.

Formål:

• Å etablere standardiserte lytteforhold slik at subjektive lydvurderinger blir pålitelige og sammenlignbare mellom ulike steder og organisasjoner.

ITU-R BS.1116

Tittel: Metoder for subjektiv vurdering av små feil i lydsystemer, inkludert flerkanalslyd


Utgitt av: ITU-R – International Telecommunication Union, Radiocommunication Sector


Hovedinnhold:

• Testmetodikk for subjektiv vurdering av lydsystemer, spesielt når lydforskjellene er svært små.
• Utformet for kritiske lyttetester, f.eks.:
  • Testing av lydkodeker
  • Overføringssystemer
  • Studio- og produksjonsutstyr
• Innholdet inkluderer:
  • Testprosedyrer
  • Dobbelblind-testing
  • Bruk av referanselyd og forringet sammenligningslyd
  • Skalaer for vurdering av forringelse
  • Krav til rom og utstyr
  • Retningslinjer for statistisk analyse

Formål:

• Å vurdere hvor transparent et lydsystem er i forhold til originalen – særlig viktig for studio og kringkasting.

Kort sammenligning:

Egenskap	EBU 3276	ITU-R BS.1116
Fokus	Lytteromsstandarder	Subjektiv lydtesting
Lydformat	Mono og stereo	Mono, stereo, flerkanals
Bruksområde	Kringkastingsrom, mastering	Kodek-evaluering, overføringskjeder
Presisjonsnivå	Akustisk oppsett	Statistisk nøyaktighet, perseptuell transparens
Lytterkompetanse	Ikke hovedfokus	Trening og seleksjon av lyttere er viktig

Spørsmål 2:
Hvor relevante er disse standardene for musikkelskere og audiofile som lytter til musikk i fritiden, og i rom som ofte ikke har annen akustisk behandling enn vanlige møbler?

Svar:

Et veldig godt og relevant spørsmål!

Kort svar:

For de fleste musikkelskere og audiofile i hjemmemiljøer, er EBU 3276 og ITU-R BS.1116 ikke direkte anvendelige i sin helhet, men prinsippene deres kan likevel være nyttige. De fungerer mer som retningslinjer for optimal lytting enn som strenge regler.


Her er hvorfor:
1. Rekreasjon vs. kritisk lytting

• EBU 3276 og BS.1116 er laget for profesjonell lytting i studio og laboratorier, der man søker objektive og gjentakbare vurderinger.
• I hjemmet handler lytting mest om nytelse og personlig smak, ikke nøyaktig identifisering av små lydfeil.

2. Romakustikk

• De fleste hjemmerom har lite eller ingen akustisk behandling. Standardene anbefaler kontrollerte etterklangstider og lav støy – vanskelig å få til hjemme.
• Likevel er mange av grunnprinsippene nyttige, f.eks.:
  • Symmetrisk plassering av høyttalere
  • Unngå sterke refleksjoner
  • Ha en passende avstand til høyttalerne
  • Hold støynivået lavt

3. Utstyr og testing

• ITU-R BS.1116 er laget for å oppdage svært små feil, ofte umerkelige ved vanlig lytting. Men for audiofile som tester DAC-er, kodeker eller formater (f.eks. FLAC vs. MP3), kan standarden gi en god testmetodikk.

Hvordan kan disse standardene hjelpe en audiofil?

Standard	Praktisk verdi for hjemmelytting
EBU 3276	- Plasser høyttalerne med lik vinkel (ca. 30°) - Bruk møbler og tepper til å dempe refleksjoner - Unngå asymmetriske romoppsett
ITU-R BS.1116	- Bruk blindtester for rettferdige sammenligninger - Bruk høykvalitets referansemateriale - Unngå bias ved testing av utstyr/formater

Oppsummering

• Du trenger ikke følge standardene slavisk i et hjemmemiljø.
• De gir gode inspirasjonspunkter for bedre lydopplevelse.
• Hvis du ønsker mer nøytral eller realistisk lyd, kan mange av rådene brukes – selv uten profesjonelt utstyr eller rombehandling.

 

[alfegutt]

Det er noe noe muffens med denne diskusjonen:

1 Stadig gnaging på 60-70 år gamle prinsipper
2 Oppfordring til å følge disse gamle prinsippene for å oppnå ekte referanselyd
3 Beskylder deler av HFS medlemmene om ikke å følge disse prinsippene
4 Følger ikke disse prinsippene selv
5 Rykk tilbake til 1 og gjenta til 4 uendelig mange ganger

 

[MakkinTosken]

Synes det er bra ut du redegjør for disse @parafinoksen 2.0 Sikker flere som ikke vet hva de dreier seg om.

 

[tkr]

For hjemmebruk styrer naturligvis preferanser og ikke hensynene fra kontrollrommet.

- For i kontrollrommet sitter det alltid folk som ikke har noen preferanser. Det er derfor alle mikrofoner er standardiserte.

Mvh

 

[Harry Stoteles]

Sist denne karusellen gikk fant vi frem til tekstene det gjaldt. Hvis noen er interessert i å lese De hellige tekster, finnes de her:

https://tech.ebu.ch/docs/tech/tech3276.pdf

https://www.itu.int/dms_pubrec/itu-r/rec/bs/R-REC-BS.1116-3-201502-I!!PDF-E.pdf

E-library page - AES

AES E-Library ← Back to search

aes2.org

 

[parafinoksen 2.0]

Synes det er bra ut du redegjør for disse @parafinoksen 2.0 Sikker flere som ikke vet hva de dreier seg om.

Jeg orker (dessverre?) ikke å sette meg dypt inn i dette, så jeg gjorde det egentlig bare for egen del, men tenkte andre kanskje kunne ha nytte av det også. Jeg var mest interessert i å få en pekepinn på den praktiske relevansen av standardene for hjemmebrukere, og kanskje spesielt oss som er låst til flerbruksrom. Konklusjonen var jo ikke akkurat overraskende.

 

[MakkinTosken]

Jeg orker (dessverre?) ikke å sette meg dypt inn i dette, så jeg gjorde det egentlig bare for egen del, men tenkte andre kanskje kunne ha nytte av det også. Jeg var mest interessert i å få en pekepinn på den praktiske relevansen av standardene for hjemmebrukere, og kanskje spesielt oss som er låst til flerbruksrom. Konklusjonen var jo ikke akkurat overraskende.

Synes nå slikt er interessant jeg egentlig. Husker jo mange av plasseringsreglene man kunne lese rundt om i de forskjellige magasinene, ikke alltid godt/korrekt begrunnet. Disse standardene sier jo noe om hvordan proffene tenker. Står jo feks ingenting om sølvkabler og romharmoniserere der.

Du er nok litt i samme posisjon som svart-hvitt, alltså har begrenset med muligheter for tiltak. Likevel kan det jo gi en pekepinn på hvor man ligger i teigen.

 

[svart-hvitt]

Synes nå slikt er interessant jeg egentlig. Husker jo mange av plasseringsreglene man kunne lese rundt om i de forskjellige magasinene, ikke alltid godt/korrekt begrunnet. Disse standardene sier jo noe om hvordan proffene tenker. Står jo feks ingenting om sølvkabler og romharmoniserere der.

Du er nok litt i samme posisjon som svart-hvitt, alltså har begrenset med muligheter for tiltak. Likevel kan det jo gi en pekepinn på hvor man ligger i teigen.

Mange bruker tid på hifi-blader (kanskje mer før Web 2.0) og surfing på nettet etter informasjon. Men så ligger mye av det mest relevante gratis ute på nettet, i en form som er helt uten utenomsnakk.

Jeg tror standardene danner et fin-fint utgangspunkt for god lyd - endog «ekte lyd» - også i heimen.

Standardene hjelper oss med å se på tekniske spesifikasjoner, ikke bare estetiske og andre ting.

Og så hjelper standardene en til å se at man ikke ender opp med et referanseoppsett bare fordi elektronikk og høyttalere koster skjorta. Rommet er en naturlig del av helheten - hvor størrelse faktisk teller.

 

[svart-hvitt]

Som de fleste andre antar du at din egen oppfatning av verden er fakta, men det er jo ikke nødvendigvis slik for noen av oss. Derfor begrepet "virkelighetsforståelse".



Her vil jeg si vi allerede er et godt stykke ut på glattisen. Det er lett å være enig i at lyden blir minst farget av refleksjoner og omgivelser i et anekoisk rom. Det er ikke fullt så lett å være enig i at det nødvendigvis er "ideell reproduksjon".

Denne videoen som viser hvordan lyden av en ballong som sprekker låter ute, i forskjellige rom inne og i et anekoisk kammer er interessant:

Nei, det er naturlig å ikke snakke så mye om romkurver hvis han babler om anekoiske kammere. Ingen av oss har anekoiske kammere. Vi har rom. Ergo trenger vi å snakke om romkurver.



Jepp, og som du selv vet fra ditt eget rom hvor du har valgt å ikke behandle noe som helst, så blir dette rent teoretisk og totalt irrelevant for det virkelige liv.



Jeg skjønner ikke hvordan du konkluderer det ut fra noe av det du skrev ovenfor. Og igjen, som jeg nettopp skrev, er du ikke selv (eller noen andre på HFS) i denne situasjonen, så det hjelper lite å sitte her og si "skal være" når det ikke er sånn det er. Jeg skal ha en milliard på konto, men når jeg titter, så har jeg ikke det allikevel.



Det er jo fint, da er han enig med både Toole og meg og jeg tror de fleste andre her på forumet.



Da er vi tilbake til at det ikke går. Unødig mye gjentagelser i dette innlegget.



Det går fortsatt ikke selv om du gjentar det.



Fortsatt ikke.



Hvilke innsikter har du som gjør at du kan hevde at "man" (hvem nå det er) tolerer større avvik fra "ekte lyd" i dag enn for 70 år siden?

Eksempel: Enkelte produsenter av høyttalere holder seg fortsatt ikke innenfor ±2 dB, men er på samme tekniske nivå som i 1950.

Ellers er ordet apoteose brukt for å skille mellom et ideal og praktisk tilnærming. Jeg argumenterer for at N12 og senere standarder er forsøk på en realisering av apoteosen.

Apoteosens kraft dokumenteres gjennom mange HFSeres tilnærming som ligger nærmere opp til N12 og seneres standarder enn vi ville sett med et misvisende ideal.

 

[svart-hvitt]

Som de fleste andre antar du at din egen oppfatning av verden er fakta, men det er jo ikke nødvendigvis slik for noen av oss. Derfor begrepet "virkelighetsforståelse".



Her vil jeg si vi allerede er et godt stykke ut på glattisen. Det er lett å være enig i at lyden blir minst farget av refleksjoner og omgivelser i et anekoisk rom. Det er ikke fullt så lett å være enig i at det nødvendigvis er "ideell reproduksjon".

Denne videoen som viser hvordan lyden av en ballong som sprekker låter ute, i forskjellige rom inne og i et anekoisk kammer er interessant:

Nei, det er naturlig å ikke snakke så mye om romkurver hvis han babler om anekoiske kammere. Ingen av oss har anekoiske kammere. Vi har rom. Ergo trenger vi å snakke om romkurver.



Jepp, og som du selv vet fra ditt eget rom hvor du har valgt å ikke behandle noe som helst, så blir dette rent teoretisk og totalt irrelevant for det virkelige liv.



Jeg skjønner ikke hvordan du konkluderer det ut fra noe av det du skrev ovenfor. Og igjen, som jeg nettopp skrev, er du ikke selv (eller noen andre på HFS) i denne situasjonen, så det hjelper lite å sitte her og si "skal være" når det ikke er sånn det er. Jeg skal ha en milliard på konto, men når jeg titter, så har jeg ikke det allikevel.



Det er jo fint, da er han enig med både Toole og meg og jeg tror de fleste andre her på forumet.



Da er vi tilbake til at det ikke går. Unødig mye gjentagelser i dette innlegget.



Det går fortsatt ikke selv om du gjentar det.



Fortsatt ikke.



Hvilke innsikter har du som gjør at du kan hevde at "man" (hvem nå det er) tolerer større avvik fra "ekte lyd" i dag enn for 70 år siden?

«Hvilke innsikter har du som gjør at du kan hevde at "man" (hvem nå det er) tolerer større avvik fra "ekte lyd" i dag enn for 70 år siden?»

Eksempel: Enkelte produsenter av høyttalere holder seg fortsatt ikke innenfor ±2 dB, men er på samme tekniske nivå som i 1950.

Ellers er ordet apoteose brukt for å skille mellom et ideal og praktisk tilnærming. Jeg argumenterer for at N12 og senere standarder er forsøk på en realisering av apoteosen.

Apoteosens kraft dokumenteres gjennom mange HFSeres tilnærming som ligger nærmere opp til N12 og senere standarder enn vi ville sett med et misvisende ideal

 

[parafinoksen 2.0]

Synes nå slikt er interessant jeg egentlig. Husker jo mange av plasseringsreglene man kunne lese rundt om i de forskjellige magasinene, ikke alltid godt/korrekt begrunnet. Disse standardene sier jo noe om hvordan proffene tenker. Står jo feks ingenting om sølvkabler og romharmoniserere der.

Du er nok litt i samme posisjon som svart-hvitt, alltså har begrenset med muligheter for tiltak. Likevel kan det jo gi en pekepinn på hvor man ligger i teigen.

Jeg er ikke like «nerdete» (brukt i beste mening) som du og en del andre her er, men jeg hører gjerne på hva proffene sier. De er flinke på praktisk anvendelse av teorien, så får en prøve å suge til seg det som er relevant og gjennomførbart innenfor ens egne rammer. Illusjonsmaksimering på lavt plan

 

[HasseBasse]

Eller endda mere simpelt.......
Hvilket rom/situasjon "LIKTE" du best ballon "bursten" i??

 

[tkr]

Har prøvd å grunne litt mer på dette her: Dette er Frank Sinatra i studio i 1965. Flott sang, forresten.

1) Legg merke til mikrofonteknikken hans. Han beveger seg nærmere og lengre unna mikrofonen ettersom hvor kraftig han synger.
2) Før opptaket spør han lydteknikeren om han kan fjerne noen av de mer eksplosive "p"- lydene i et annet opptak. Deretter snur han hodet vekk fra mikrofonen hver gang han synger en "p".
3) Legg merke til hvordan orkesteret (Kan det være Nelson Riddle?) til tider nesten overdøver sangen hans.
4) Fast forward til der Sinatra sitter og lytter til opptaket. To ting a) Orkesteret er nå behagelig i bakgrunnen, og b) En antydning til romklang høres. Muligens fra rommet, men det kan også være i selve opptaket. Og ikke en eneste eksplosiv "p".

Er dette en trofast gjengivelse av hva vi hørte i opptaksøyeblikket, eller et lydprodukt?

Nutildags trenger ikke en sanger lenger å snu seg bort for å synge "p", vi har popfiltere for slikt. For å ta opp/mikse et opptak har vi så mye digital prosseseringskraft som hjertet kan begjære.

Og nå har jeg fremdeles ikke vært innom masteringstadiet, hvor opptaket "masseres" til å passe alt fra bilstereo til masteringsstudioets hovedhøyttalere. I tillegg, selvfølgelig, til at artisten har fått lov til å ha en mening om lyden. Min påstand er at vi i hvert fall nå har forlengst passert stadiet hvor vi bare har en trofast gjengivelse av opptaket. Vi har definitivt fått et lydprodukt.

Og nå skal vi altså for enhver pris unngå å ratte litt på lydproduktet når vi har fått det i hus. Hvorfor det????

Mvh

 

[The Shy]

Elsket lyden av ballongen som sprakk i det ekkofrie rommet. Hørte gummien formelig klistret seg rund hånden hans

 

[KJ]

...

All 2 kanals musikkhermetikk er en lydproduksjon.

Selv for de enkleste og mest puristiske 2-kanals "direkteopptak" uten nevneverdig etterprosessering, i gamle dager kjent som "direct to disc/tape", er det produsert lyd. Det starter med valg av lokalet med eller uten akustiske remedier og/eller publikum, valg av mikrofoner, -typer, -karakterisikk, -oppsett og -forsterkere, samt plassering av utøverne ift rom, mikrofonoppsettet og ev akustiske remedier etc. Det er valg om balansen mellom lyden i lokalet vs "orkesterlyd" vs solister vs vokalister vs annet, og hvordan ulike teknikker og valg oversetter fra opptakslokalet inn i mikrofonene, via distribusjonsmedium (AM/FM/DAB-radio, mono/stereo vinyl, n-kanals digitalt mm), til ut av høyttalere i de tusen hjem, i bilen, med hodetelefone, på t-banen etc. Selv på puristiske opptak blir det fort mer enn to mikrofoner (f.eks. Decca tree, ev + ekstra mic til "romlyd" + ekstra til solist / vokalist mm), eller man bruker mikrofonteknikk (M/S) som ikke oversetter direkte til distribusjonsmediet og avspillingssituasjonen, og da kommer det plutselig inn en mikser dersom resultatet skal ned i 2 kanaler. Det er allerede en lang kjede av valg som «farger» sluttproduktet.

F.eks Cowboy Junkies Trinity sessions som mange holder høyt som et autentisk opptak. De bruker et ambisonics mikrofonoppsett, mens Margo Timmins synger inn i egen mikrofon med egen forsterking ut av en PA høyttaler. De brukte angivelig 6 timer på å finne den «riktige» balansen og plasseringen.

Det er før vi kommer til paradokset med å gjengi et stort konsertlokale i et lite lytterom med bare 2 "puslete" høyttalere.

Jf også the greatest recordning ever made :

"The Greatest Recording Ever Made": The Decca/Solti "Ring" Cycle Revisited - PART 2: Creating a "Theatre of the Mind"

A deep dive into the story of how Decca came to make the first studio recording of Wagner's epic cycle "Der Ring des Nibelungen"

trackingangle.com

Mvh
KJ

 

[MakkinTosken]

Legg merke til mikrofonteknikken hans

En annen klassiker, med mikrofongymnastikk

 

[SigbergAudio]

«Hvilke innsikter har du som gjør at du kan hevde at "man" (hvem nå det er) tolerer større avvik fra "ekte lyd" i dag enn for 70 år siden?»

Eksempel: Enkelte produsenter av høyttalere holder seg fortsatt ikke innenfor ±2 dB, men er på samme tekniske nivå som i 1950.

Nå sitter vi da fortsatt fast i at du ignorer alt annet enn on-axis respons. Tror du f.eks Kef Blade ikke låter bedre enn en tilfeldig høyttaler fra 1950?

 

[svart-hvitt]

Nå sitter vi da fortsatt fast i at du ignorer alt annet enn on-axis respons. Tror du f.eks Kef Blade ikke låter bedre enn en tilfeldig høyttaler fra 1950?

Olson og Morgan (1950) skriver følgende:

«The directivity patterns show that thé angular spread for a variation of ±3 db. is more than 90° up to 15,000 cycles».

Med andre ord: Olson ignorerte ikke «alt annet enn on-axis respons».

 

[SigbergAudio]

Olson og Morgan (1950) skriver følgende:

«The directivity patterns show that thé angular spread for a variation of ±3 db. is more than 90° up to 15,000 cycles».

Med andre ord: Olson ignorerte ikke «alt annet enn on-axis respons».

Nei, men det virker til at du gjør det. Diskuterer jeg med deg eller Olson? Du har ikke noe belegg for å si at høyttalere ikke er noe bedre nå enn for 70 år siden, og det vet du sikkert selv også.

 

[tkr]

All 2 kanals musikkhermetikk er en lydproduksjon.

Selv for de enkleste og mest puristiske 2-kanals "direkteopptak" uten nevneverdig etterprosessering, i gamle dager kjent som "direct to disc/tape", er det produsert lyd. Det starter med valg av lokalet med eller uten akustiske remedier og/eller publikum, valg av mikrofoner, -typer, -karakterisikk, -oppsett og -forsterkere, samt plassering av utøverne ift rom, mikrofonoppsettet og ev akustiske remedier etc. Det er valg om balansen mellom lyden i lokalet vs "orkesterlyd" vs solister vs vokalister vs annet, og hvordan ulike teknikker og valg oversetter fra opptakslokalet inn i mikrofonene, via distribusjonsmedium (AM/FM/DAB-radio, mono/stereo vinyl, n-kanals digitalt mm), til ut av høyttalere i de tusen hjem, i bilen, med hodetelefone, på t-banen etc. Selv på puristiske opptak blir det fort mer enn to mikrofoner (f.eks. Decca tree, ev + ekstra mic til "romlyd" + ekstra til solist / vokalist mm), eller man bruker mikrofonteknikk (M/S) som ikke oversetter direkte til distribusjonsmediet og avspillingssituasjonen, og da kommer det plutselig inn en mikser dersom resultatet skal ned i 2 kanaler. Det er allerede ei lang kjede av valg som «farger» sluttproduktet.

F.eks Cowboy Junkies Trinity sessions som mange holder høyt som et autentisk opptak. De bruker et ambisonics mikrofonoppsett, mens Margo Timmins synger inn i egen mikrofon med egen forsterking ut av en PA høyttaler. De brukte angivelig 6 timer på å finne den «riktige» balansen og plasseringen.

Det er før vi kommer til paradokset med å gjengi et stort konsertlokale i et lite lytterom med bare 2 "puslete" høyttalere.

Jf også the greatest recordning ever made :

"The Greatest Recording Ever Made": The Decca/Solti "Ring" Cycle Revisited - PART 2: Creating a "Theatre of the Mind"

A deep dive into the story of how Decca came to make the first studio recording of Wagner's epic cycle "Der Ring des Nibelungen"

trackingangle.com

Mvh
KJ

Just precis.

Jeg har akkurat fyrt opp harddisken min for å finne ut om det er romklang på Frank Sinatras It was a very fine year (og det er det, men ikke mye, og det kan selvsagt være klangen i selve opptaksrommet). Poenget mitt er i hvert fall at selv dette er mer lydprodukt enn en trofast rekreasjon av det som skjedde i opptaksstudio.

Og da synes jeg mye av argumentasjonen her om å holde musikken ubesudlet og gjengivelsen trofast til kilden +/- 2 dB faller på sin egen urimelighet. Hvorfor skulle man det, når selv de mest ubesudlede liveopptakene som f.eks Trinity Sessions viser seg å ikke være så ubesudlede likevel, og mange moderne opptak er manipulert herfra til månen og tilbake. Innbakt i dette ligger også spørsmålet om hvem sin lydmessige visjon vi til syvende og sist får høre. - Er det utøveren, lydteknikeren eller masteringingeniøren som har fått (mest) gjennomslag?

Da gir det mer mening for meg å bruke anlegget mitt som en Big Green Pleasure Machine enn å sitte å nilytte til hvor realistisk utklingingene på cymbalene låter.

Mvh