Diverse I had slowly started confusing performance with connection.

[Irrgjenger]

Mikrofoner har naturligvis frekvensrespons og en spredningskarakteristikk, og forvrengning, og en lydtrykkskapasitet. Litt som den elektroakustiske transduseren i andre enden av kjeden, egentlig. På samme måten som opptaksrommet og avspillingsrommet har refleksjoner og etterklang, og plassering av instrument/utøver og høyttaler og lytter har interaksjoner med gulv tak og vegger.

Gitt kompetente folk i studio overlates minst mulig til tilfeldighetene, enten det er valg av lokale, eller plassering av mikrofon(er) og utøvere. Og så, trommevirvel, verifiseres det at man fikk det til ved kontrollytting over høyttalere i et rom. Og det vris på knapper og skyves og trykkes på knotter og brytere til man får det som man vil ha det.

Fram til det er pakket på kommersielt format er det lite vi som lyttere hjemme kan gjøre, og det er i stor grad et resultat av kunstneriske og estetiske valg.

Jokeren i kortstokken er for det første the circle of confusion, forskjellen mellom kontroll/monitoranlegget med tilhørende som, og avspillingsanlegg og stue i lytterens ende. Skal vi insistere på enda en joker i kortstokken, så kan vi tenke påat det nok er noen hørselsskader/-avvik blant oss her hjemme, og enda mer blant de som har lyd og belastningene som følger som HMS-hensyn på jobben.

Problemene er mer komplekse enn man tror. Men jeg insisterer fortsatt på at løsningen må gjøres prinsipielt enklere enn man tror.

 

[Antoine]

Hvordan høres Vivaldi opptaket og Firebird ut på ditt anlegg og hvordan tolker du innpillingene?

 

[SigbergAudio]

Problemene er mer komplekse enn man tror. Men jeg insisterer fortsatt på at løsningen må gjøres prinsipielt enklere enn man tror.

Hvilke problemer er det egentlig vi ønsker å løse da? At ikke alle innspillinger er perfekte (og hva er perfekt?)?

Circle of confusion føles mer som et faktum enn noe vi realistisk får gjort så utrolig mye med. Og er det egentlig så problematisk? Gamle innspillinger får vi uansett ikke gjort noe med, og moderne innspillinger opplever jeg i stort er ganske gode, så vi har nok en gradvis forbedring gjennom at studioer rundtom får stadig bedre monitorer.

Det finnes nå også visuelle verktøy som visuelt viser tonaliteten i produksjonen, og som kan sammenligne dette mot "typisk" frekvensspektrum i forskjellige sjangere. Som med andre ord (muligens på godt og vondt) lar en produsent standardisere energifordelingen i frekvensspekteret på tvers av produksjoner.

 

[Valentino]

Sparf og Drottningholm har gjort min favoritt-Vivaldis fire årstider, og jeg hører (selvfølgelig) på Sommeren akkurat nå. Min har originalutgivelsens sorte cover.
Jeg lurer meg på om ikke den besynderlige diskanten er litt tidlig-digitalis (Innspillingen er fra ‘85). Mange tidlige digitalopptak har i alle fall sånne fiolinovertoner. Sånn bortsett fra det er det et knakende godt opptak.

 

[Antoine]

Hvilke problemer er det egentlig vi ønsker å løse da? At ikke alle innspillinger er perfekte (og hva er perfekt?)?

Circle of confusion føles mer som et faktum enn noe vi realistisk får gjort så utrolig mye med. Og er det egentlig så problematisk? Gamle innspillinger får vi uansett ikke gjort noe med, og moderne innspillinger opplever jeg i stort er ganske gode, så vi har nok en gradvis forbedring gjennom at studioer rundtom får stadig bedre monitorer.

Vi kan ikke gjøre noe med innspillingene som varierer stort i alle ulike retninger, men vi gjør først om fremst valg og du og andre som lager høyttalere gjør valg. Vi kan velge å optimalisere anlegg slik at de beste innspillinger låter så godt de overhodet kan, vi kan velge noen som utpeker seg i gitte sjangre som vi hører mest på. Noen liker lyden fra scenen på klassiske opptak slik de egentlig er, mens andre foretrekker lyden slik den høres ut for publikum slik som f.eks med Respons. Vi kan velge de som får gammel rock til å groove mer og glatte ut skavanker. Vi kan prioritere skala i bassen, vi kan prioritere oppover i stedet. Eller så kan en velge et anlegg som spiller alt bra. Men ikke tro at det da spiller alt best, for det går ikke hvor enn så mye en prøver å overbevise seg selv om akkurat det.

 

[Antoine]

Jeg lurer meg på om ikke den besynderlige diskanten er litt tidlig-digitalis (Innspillingen er fra ‘85). Mange tidlige digitalopptak har i alle fall sånne fiolinovertoner. Sånn bortsett fra det er det et knakende godt opptak.

Ja, den har tydelig digitalis...

 

[Irrgjenger]

Hvilke problemer er det egentlig vi ønsker å løse da? At ikke alle innspillinger er perfekte (og hva er perfekt?)?

Circle of confusion føles mer som et faktum enn noe vi realistisk får gjort så utrolig mye med. Og er det egentlig så problematisk? Gamle innspillinger får vi uansett ikke gjort noe med, og moderne innspillinger opplever jeg i stort er ganske gode, så vi har nok en gradvis forbedring gjennom at studioer rundtom får stadig bedre monitorer.

Det finnes nå også visuelle verktøy som visuelt viser tonaliteten i produksjonen, og som kan sammenligne dette mot "typisk" frekvensspektrum i forskjellige sjangere. Som med andre ord (muligens på godt og vondt) lar en produsent standardisere energifordelingen i frekvensspekteret på tvers av produksjoner.

For å være mer presis i formuleringene. Jeg tror egentlig ikke det er et problem å løse i vår ende, sånn rent praktisk sett. Det er mer presist å kalle det en mangfoldig virkelighet å forholde seg til. Derav sikt mot best mulig gjengivelse av medianinnspillingen, og la alle avvik bli som de blir. De er som regel til å leve med. De mest ekstreme statistiske utliggerne får man ikke gjort stort med, men de er heldigvis sjeldne.