Når jeg hørte direkte fra trommesettet til eminente Brian Blade i går så har du jo rett i at anlegg med høy kapasitet kan gjengi trommer enda mer realistisk med større autoritet. Det kunne vært et spennende fokus ved neste korsvei, men da må man nesten ha eget lytterom og helst ikke naboer, Men da måtte jeg ha flyttet ut av Oslo. Og en annet ting er at prisen da blir skyhøy om man skal beholde samme kvalitet i mellomtone/diskant. Særlig nå når prisene bare stiger og stiger mer enn inflasjonen. DIY er ikke noe for meg.
Det du beskriver med Brian Blade er akkurat poenget mitt. Når man først har hørt et trommesett på nært hold, blir det ganske åpenbart hvor mye kapasitet, plutselighet og fysisk autoritet som faktisk finnes i virkeligheten. Og da blir det også vanskeligere å late som om dette bare handler om å spille høyt.
Jeg spiller selv sjelden over 80 dB. Jeg har riktignok ingen naboer jeg bryr meg nok om til å ta særlig hensyn til, men poenget er at man ikke må bo i en bunker på landet for å få glede av kapasitet og headroom. Mye av dette er fullt hørbart også på moderate lyttenivåer.
Det interessante er at det nettopp er i DIY-kretsene jeg oftest har opplevd anlegg som tar dette ordentlig på alvor. Ikke fordi DIY i seg selv er magisk, men fordi konstruktøren slipper svært mange av kompromissene en kommersiell produsent nødvendigvis må forholde seg til.
En produsent skal lage noe som kan produseres, pakkes, fraktes, se akseptabelt ut i en stue, selges gjennom et forhandlerledd og gi fortjeneste hele veien. Det skal helst heller ikke være to meter bredt og veie et halvt tonn. Da blir det kompromisser, uansett hvor mye aluminium man freser bort etterpå.
DIY-fyren kan derimot finne på å sette inn fire 15-tommere fordi han mener det er riktig løsning – og ikke engang til bass, men til mellombass. Han trenger ikke spørre markedsavdelingen om kona til kunden vil godta dem i stua. Han trenger ikke forholde seg til hvilke elementprodusenter det finnes avtaler med, hva som passer inn i neste års modellprogram eller hvor stor margin forhandleren skal ha. Og viktigst av alt: han trenger ikke tjene penger på prosjektet.
Det åpner plutselig for løsninger og komponentvalg som blir vanskelige å forsvare i et kommersielt produkt, fordi kostnaden blir for høy når alle leddene etterpå også skal tjene penger.
Det betyr selvfølgelig ikke at alle DIY-anlegg er gode. Langt derifra. Men de virkelig gjennomførte anleggene kan prioritere kapasitet, membranareal, følsomhet, direktivitet og headroom på en måte en kommersiell stilk ofte aldri får anledning til.
Og det er egentlig her jeg får et problem med ordet transparens.
Hvis vi først skal bruke transparens som et kvalitetsstempel, kan vi ikke begrense det til mellomtone, diskant, romklang og hvor mange små detaljer man klarer å grave frem. Et trommeslag som mister størrelse, anslag eller autoritet har også mistet informasjon på veien.
Da kan anlegget fortsatt være veldig raffinert og veldig detaljert. Det kan til og med være det helt riktige kompromisset for rommet, naboene og livet man faktisk lever. Det er det ingenting galt med.
Men det blir litt rart å kjøpe et kompromiss av nødvendighet og deretter gjøre akkurat dette kompromisset til selve definisjonen på transparens.
At DIY ikke er noe for deg er helt greit, for dette er egentlig ikke en diskusjon om DIY mot butikkjøpt utstyr. Det er heller ikke DSP mot passive delefilter eller horn mot stilker.
Det er bare en påminnelse om at fysikken til syvende og sist setter premissene for hva man kan forvente å få ut i andre enden. Den lar seg dessverre ikke overtale av hverken prislapper, brosjyrer eller glanset aluminium.