PA-høgtalarar og stovehøgtalarar har ulike oppgåver. I store rom, som eit teater eller ein kino, er tilhøyrarane spreiid over eit stort areal, og oppgåva til høgtalarane er å syta for at alle tilhøyrarane høyrer same lyden. Dei bør difor ha eit spreiemønster som i størt muleg grad dekkjer alle sittjeplassane, noko som ikkje er heilt enkelt (det finst difor gode og dårlege sittjeplassar i alle teater og kinoar). I tillegg bør ikkje lyttrykksnivået falla for fort med avstanden. Det oppnår ein ved å nytta ulike former for array-høgtalarar; dei fell av med 3 dB for kvar dobling av avstanden, mot 6 dB for punktkjelder. Men separate forsterkarar for kvar einskild drivar (ev. drivargruppa) kan ein forsinka signalet til dei ulike drivarane i ulik grad og slik styra "lydstrålen" dit ein vill. Denne styringa er eit døme på bruk av digital signalhandsaming, og nyttar same prinsippet som styrbare mikrofonarrayer.
I finstova heime er tilhøva mykje forskjellige frå eit teater eller ein kino. For det fyrste er rommet lite, så avstanden mellom høgtalarar og lyttarar er så liten at ein sitt i overgangen mellom nær- og fjernfeltet. Det er ikkje noko i vegen for å nytta arrayhøgtalarar heime, men då bør dei gå frå golv til tak, noko som gjer prisen lite attraktiv. Eventuelt kan ein tilnærma eit fullarray med å gradvis redusera lydtrykket frå dei øvste drivarane; det er dette algelsaxerane kallar "tappering". Ein viktig eigenskap med heimehøgtalarar er at det horisontale spreiemønstret bør vera breidt, slik at ein får refleksjonar frå sideveggane; det bør vera noko avstand mellom høgtalarane og sideveggane, slik at refleksjonane ikkje kjem for tidleg. Ein bør ikkje dempa sideveggane, for dei tidlege refleksjonane er viktige for å få breidde i lydbiletet, og for romfølesen, sjå til dømes [1][2]. Dessutal bør effektresponsen vera frekvensuavhengig (svært få høgtalarar oppfyller dette kravet), slik at tidlege refleksjonar (frå sideveggane) ikkje vert farga [1]. For å unngå farging av refleksjonane bør òg sideveggane i lytterommet ha frekvensuavhengig absorpsjonskoeffisient. Frontveggen attom høgtalarane og bakveggenn, derimot, kan ein anten dempa eller utstyra med duffusorar. Ein treng ikkje kjøpa svindyre diffusorar; bokhyller er gode diffusorar og mykje trivelegare enn dei ein kjøper. Eventuelt dempematerialet bør vera minst 10 cm tjukt for at dempinga ikkje skal variera for mykje med frekvensen.
I eit lite rom strekkjer det modale området seg mykje lengre opp i frekvens enn i ein kino eller eit teater. Grensa (Schröder-frekvensen) ligg ofte rundt 200 til 300 Hz. I ein stor konsertsal kan Schröder-frekvensen ligga under det hørbare området, slik at lydfeltet er tilnærma diffust (det er det ikkje i eit lite rom). Dette er hovedgrunnen til at det er vanskeleg å oppnå god bassrespons i eit lite rom. Bruk av basskassar (helst meir enn ein), under ca. 80 Hz, er vel den beste løysinga, uavhengig av kva høgtalarar ein nytter over 80 Hz.
Referansar
[1] F.E. Toole, Loudspeakers and rooms for sound reproduction — A scientific review, Jou. Audio Eng. Soc., bind. 54, nr 6, juni 2006, ss. 451-476.
[2] S. Linkwitz, Room reflections misunderstood?, 123rd Conv. of the Audio Eng. Soc., 5.-8. okt. 2007, New York, USA, Paper 7162.