lars_erik skrev:
65finger skrev:
Denne, nesten på høyde med Rubber Soul ;D
Dette er nok bare en reaksjon for å rettferdiggjøre at du ikke har noe annet enn
Abbey Road selv.

For egentlig så er ikke finger'n helt på trynet her. Historiens lys har vel etterhvert ført til at kvalitetene til både
Rubber Soul og
Revolver har blitt mer verdsatt, og stadig flere mener at de to platene er de beste av The Beatles, fulgt av
Abbey Road og
The White Album.
I mange år var
Abbey Road og
Sgt. Pepper's mine to soleklare favoritter av The Beatles. Men etterhvert som tiden har gått, og jeg ikke lar meg dupere like mye av brilliansen i
Abbey Road som før, så har også for meg rangeringen forandret seg. Det å få monomiksene i hus sementerte den oppfatningen som har vokst fram de siste femten årene i mine ører, og siden remastringene har
Abbey Road alternert med
Rubber Soul som favoritt.
Revolver har kommet litt i bakgrunnen, noe som skyldes arveprinsen. Han insisterer på at
Rubber Soul er best, og da ender det ofte med at vi hører på den sammen.
Sgt. Pepper's synes han overraskende lite om. Hans kommentar sist gang jeg var helgepappa var at denne platen har egentlig ikke så gode låter som
Rubber Soul. Det kan selvfølgelig diskuteres, men det er ikke helt på trynet å ta til seg en tiåring av i dags syn på The Beatles forskjellige utgivelser. I alle fall den piraten som plyndrer kjøleskap og lommebøker her i heimen, for han gir ganske umiddelbare svar på ting - med forbehold om at han kan mene noe annet i morgen. Og slik er det med musikk. Så sterke artister som Beatles, Dylan, Stones og Led Zeppelin vil alltid være preget av at fansen er uenige om hvilket album som er det største.
Og nå er det altså
Rubber Soul i Casa baluba, men til helgen skal det spilles endel
Abbey Road. Da er jeg igjen helgepappa, og poden må gis mer impulser fra Liverpool. Peppersersjanten gikk litt dårlig forrige gang, siden han nettopp hadde hørt
Rubber Soul to ganger, og
White Album disk 1. Jeg får la sersjanten vente til han har fått noen flere plater under huden, og da står det mellom
Abbey Road og
Revolver. Selv har jeg mest lyst til å høre
Abbey Road, så jeg gir det et forsøk. Det som er artig med han, er at han er mottakelig for å diskutere artisten også. I og med at AR har sin egen historie så kan det være at han finner det interessant, i og med at den tekniske siden ikke er helt uinteressant i hans verden. Eplet har ikke trillet så langt fra stammen.
Her har jeg hatt besøk i hele kveld. Først av min nabo, som jeg nøt en god porsjon Purcell med Christie og hans franske bande sammen med. Pluss litt ymse barokk av andre komponister, som Blow og Bach. Etterpå banket trommisen til Roar Ruus Finsås nye band på døren, så da fikk jeg hørt en råmiks av den platen de skal ut med snart. Og den miksen var rå, for en mer hårete kassettmiks enn dette kan jeg ikke husket å ha hørt på lenge. Inn med Jrivers innebygde EQ, og et preset som kalles rock hjalp endel på balansen. Skrekk og gru, jeg er glad jeg har konvertert til pc nå. Hadde jeg ikke hatt pc måtte jeg hørt på dette uten eq, noe som faktisk hadde vært uakseptabelt i lengden. Noen øvrige kommentarer om platen skal jeg ikke komme med før den er ferdig produsert, og låter slik den skal.
Men med en ekte rocker i hus så skiftet naturligvis det som jeg serverte over høyttalerne. To plater av Roky ble avspilt på rappen, og noen av låtene på Mojo-platen fikk også en omgang. Til slutt svingte vi innom en gammel hit med Transvision Vamp (
I Want Your Love), noe som førte til inspirasjon til å spille denne artige platen av The Ting Tings. Det er nok flere enn meg som ser sammenhengen her.
Første gang jeg hørte denne låten var på en luguber, nederlands "undergrunnsbar" i Albir for litt over to år siden. I et hjørne av baren innerst mot toalettet henger en gjeng med lokale speedfreaks, og nederlendere i eksil. De ser deg an før du får slippe inn gjennom den lydisolerende gangen fra gaten, for å sjekke at du ikke er pink. Det var noen som sa at Pink ikke er så pop der (stønn, den var dårlig...). I alle fall så satt jeg og min bror der, midt imellom gira folk som gav blaffen i musikk og alt som egentlig er herlig. Den eneste som skjønte noe som helst var den søte lesben som jobbet i baren, og som satte på denne låten. Umiddelbart etter landing i Norge ble debutplaten
We Startet Nothing anskaffet i 320kbps. Den blir nok skiftet ut med ekte vare når den dukker opp på et salg i nærheten av meg.
Jeg synes den er et fint eksempel på at åttitalls-retroen ikke bare medfører møkk. Dette er new wave for nostalgikere som går inn i sin andre eller tredje ungdom, eller som aldri har forlatt den første. Ut over det kjenner jeg nesten ikke til duoen i det hele tatt, sett bort fra at de høres ut til å ha inspirert Black Eyed Peas med denne hit-en sin. Hvis noen har noe annet interessant å fortelle om dem, så kan dere gjerne skrike ut.
Liker jeg dem bare på grunn av den søte (åpenbart bi/heterofile) nederlandske jenten som flørtet hemningsløst med meg den natten, eller er de faktisk noe å skrive hjem om? Når gammel gris-faktoren legges til så blir jeg noen ganger usikker på min egen vurderingsevne.
