Lar denne snurre igjen.
Sakset fra Rockipedia.
Morten Jørgensen hadde vært med i både SUF (m-l) og SV på 70-tallet, men brøt alle partipolitiske bånd da han startet new wave-bandet Lumbago i ’79. I flere år framsto han som politisk uinteressert, men begynte utover på 80-tallet å ytre seg offentlig, med nihilistiske og hedonistiske undertoner. Han framholdt at han i rocken hadde funnet den friheten han aldri fant i politikken.
Etter at Lumbago MKII var oppløst i begynnelsen av ’84, ble Jørgensen definert som rockepoet etter diktsamlingen
Skyggebrev Fra Bungalow 33 senere samme år. Fra ‘85 fikk han med seg musikere til å backe seg mens han leste dikt. Kompet besto i begynnelsen av Tor Berntsen (bs), og etter hvert Torgeir Vikan og Ola Bjønness Karlsen. Samtidig skrev han teksten “Ikke Gråt, Afrika” og holdt artistenes tale på Forente Artister-albumet
Sammen For Livet, som en del av internasjonale artisters engasjement for å hjelpe ofrene for sultkatastrofen i Etiopia.
Senere uttalte han at hele Afrika-aksjonen var en farse.
Jørgensen hadde også en rolle i
Thomas Robsahms kortfilm
Pistolklubben, og som Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa, livedebuterte de på premierefesten for filmen foran et fullsatt Rockefeller i februar ’87. De framførte her et tjue minutters manifest kalt “Røyk Ut Svina”. “
… man [kan] ikke annet enn å beundre hans fandenivoldske hue-ut-av-togvinduet-like-før-tunnelen-innstilling,” konkluderte
Kjetil Rolness i Dagbladet etter konserten.
Selv definerte Spekkhoggerne seg som powerpunk, og var inspirert av melodisk allsangpunk med personfokusert maktkritikk, spesielt slik
Dead Kennedys og deres vokalist Jello Biafra utøvde kunsten. Samtidig følte de seg som en del av en tradisjon som innbefattet Ramones, The Stooges og The Damned. Likevel ble de ikke oppfattet som et sjangerband, men som et spekulativt provokasjonsorkester. Dette på grunn av Jørgensens tekster, som spente fra kommentarer om subtil maktmisbruk til usensurert samfunnsrefsing, dog aldri uten humor.
I 1987 ga Jørgensen ut rock’n’roll-romanen
Sennepslegionen, som raskt ble betegnet som tidenes norske rockeroman. Jørgensens etablering som kjendisforfatter gjorde fallhøyden som rockemusiker potensielt større, ikke minst fordi enkelte kritikere ikke klarte å skille mellom bokens suksessfulle fiksjonband og Jørgensens virkelige orkester.
På plate debuterte bandet, kreditert som Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra rekka, på
Norske Utslipp - Støtteplaten for Bellona høsten ’88. Deres bidrag, “Sissel Rønbeck er en Snegle”, var et harselas med en handlingslammet miljøvernminister, på bestilling fra Frederic Hauge.
Året etter slapp de singelen
Jeg Drømmer Om En Natt Med Kaci Kullman Five på sitt eget selskap, Sodoma og Gomorron. Kullman Five, den gang handelsminister i den borgelige samlingsregjeringen, svarte at hun
“... drømmer i alle fall ikke om en natt med Spekkhoggerne”, og la til at
”... det finnes lovverk for hva politkere kan trekkes inn i, men jeg vet ikke om dette rammes her. Jeg akter ikke å gå videre med saken, og mitt privatliv vil jeg ha i fred.”
Den kontroversielle tittelen førte også bandet til et populært talkshow med Robert Aschberg på TV3, der Kullman Five var gjest. Ministeren framsto meget brydd før Aschberg introduserte låta Five selv aldri hadde hørt. Hun rødmet åpent idet kameraet zoomet inn på henne samtidig som låta nådde refrenget, men mente etter å ha hørt teksten at den langt fra var så ille som fryktet.
Både a-siden og b-siden, “Det Er Det Som Er Så Knall Med Sosialdemokratiet”, var inne på Norsktoppen. Sistnevnte var en gladlåt om hvordan vokalistens personae levde et behagelig liv med offentlige utbetalinger og svarte lønninger. Han gjorde ikke stort annet enn av og til å stikke oppom musikkredakjonen i NRK og spille den sære musikken sin “som ingen andre skjønner seg på”, samtidig som han mottok honorarer og avregninger i etterkant.
Minst like mye oppstyr ble det da albumet
Psykedelisk Utviklingshemmet forelå i mars 1990. I “En Sørgmodig Skillingsvise Om Solveigs Ferd Til Hovedstaden” fikk lytterne servert et av rockens credoer med refrenget “det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk”. Uttrykket har siden vært brukt flittig i porno- og næringslivsdebatter her hjemme, selv om opphavet feilaktig er blitt kreditert både husokkupantene i Skippergata og Jokke & Valentinerne.
Sannheten var at Jørgensen hadde funnet setningen skrevet med tusj på toalettet på Café Sjakk Matt, og straks adoptert den med tanke på en låttittel. Senere kom det fram at det var
Michael Krohn som hadde skrevet det på dassen, men som selv avsto fra co-kreditering ut fra filosofien om at det som står skrevet på dassvegger er offentlig og allemannseie. På albumet fikk de ellers hjelp av
Ina Tangerud (kor, f. 1964),
Lars Vold (kor, ex-Liliedugg, f, 1959),
Lasse Hafreager (produsent, keyb, kor, ex-Sambandet, f. 1953),
Silja Starbo (fele, også Bøyen Beng, f. 1957),
Bitten Forsudd (tuba, kor, ex-
Garden of Delight, også
Einmal Kommt Die Liebe, f. 1963), Nils-Henrik Andersen (coverdesing, trombone, kor, f. 1961) og John Ege (trompet, f. 1961). De tre sistnevnte er kreditert som Blåserrekken Dissonant Korrektiv.
Etter studioinnspillingen høsten ’89 sluttet Vikan og ble erstattet av
Ragnhild Sarsten (bs, ex-Jihad, f. 1967). Gundersen trakk seg i februar året etter, og inn kom Hilde Johannesen (gtr, ex-
Veslefrikk og ex-
Make Up).
Da gruppa slapp albumet i mars ’90 ble det straks skrytt opp i skyene av
Stig Holmer i Dag & Natt. Men bortsett fra et fåtall bra anmeldelser, ble det jevnt over utsatt for nådeløs slakt. Påfallende dårlig mottakelse fikk det av raddiser, symptomatisk gjennom ex-ml’er Liv Jørgensens terningkast 1 i Dagbladet. Hun hadde følgende konklusjon:
“… det er fattig når ens ypperste kraftuttrykk er ‘det er bedre å suge pikk enn å jobbe på fabrikk’. Å, nei, jeg er ikke sjokkert.”
Hovedpersonen ble beskyldt for å bare ville provosere, men svarte til Morgenbladet i kjølvannet av releasen:
”Det er bare tull at jeg ønsker å provosere. Provokasjoner finnes bare inne i hodet på dem som lar seg opphisse. For meg er dette uttrykk for kunstnerisk frihet.”
Uansett nådde albumet 32. plass på Dagbladets salgsliste, 16. plass på LP-lista i Puls, samt at det fikk flere topp 10-plasseringer i lokalaviser langs kysten. Bandet ble også behørlig omtalt i det tyske musikkbladet Folk-MICHEL der den mest pikante tekstlinjen ble oversatt – “Schwanzlutschen ist beßer als in der Fabrik arbeiten” – og plata varmt anbefalt.
Bandet gjorde enkelte konserter i kjølvannet av albumet, men mente selv de ble boikottet av NRK, store deler av pressen og enkelte platebutikker. Eksempelvis nektet Bergens nest største plateforretning å ta inn det de kun omtalte som “søppel”. Bandmedlemmene opplevde å bli hetset, spillejobber ble avlyst og hovedpersonen tapte opp mot en kvart million på den egenfinanierte utgivelsen.
Jørgensen var innstilt på å krige videre fram mot et oppfølgeralbum, selv om presset føltes stort. Høsten ’90 sluttet Johannesen, og inn kom igjen Vikan, denne gangen som gitarist.
Under en konsert på Rockefeller endte Mo med å stort sett bare slide en kvart bitter over strengene, før han kastet den lånte gitaren backstage. Sarsten var edru, men hadde 40 i feber og visste knapt hva hun het. Vikans forsterker var ødelagt og borte i lydbildet. Karlsen slo hihat og skarp med høyre hånd mens han prøvde å dirigere med venstre, for det var ingen som visste hvor i låta de var. Jørgensen blandet vers og refreng i en salig mølje.
Etter konserten fikk Mo sparken, og ikke lenger etter bar det samme vei for Karlsen. Sistnevnte angivelig fordi han nektet å spille grunge-tromming med masse mellomslag. Jørgensen selv avviser grunge-diktering, og mener Karlsen fikk sparken fordi han ikke klarte å holde takten under en innspilling av låta “Jeg synes katter er verre enn sel” i Endless Studios i Schweigaardsgate.
Karlsen ble erstattet av Metch (aka Ine Merete Johannessen, ex-
The Blind Bats). I begynnelsen av 1991 ble Spekkhoggerne oppløst.
Jørgensen fortsatte sin forfatterkarriere på 90-tallet og ga ut oppfølgeren til
Sennepslegionen i 1997, titulert
Kongen av København. Året etter ga han ut barneboken
Kalle Solflue og Insekttyvene og spenningsromanen
Bank. Sistnevnte forelå i tysk oversettelse i 2003. For tiden jobber han med tobindsromanen
Brent I-II, som ventes ferdig i 2010, samtidig som han jobber med musikkprojektet Svalbard.
Mo spiller i dag både sammen med Vikan i et gjenforent Liliedugg, og i Paul Værliens Formula. Sarsten har spilt i et utall band siden Spekkhoggerne, og er i dag en del av besetningen i Angstsemblet. Bjønness Karlsen spiller i dag sporadisk med et lokalt countryband i Åsgårdstrand, og oversetter sakprosa. Gundersen driver i dag The Pakusch Project.
Våren 2004 kåret Petter Schjerven i NRK-TVs
Typisk Norsk Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa til det morsomste norske bandnavnet gjennom tidene.
I 2009 kan det se ut som om Jørgensen vil gjøre et comeback med Morten Jørgensen og De Nostalgiske Grindhvalene spiller Morten Jørgensen og Spekkhoggerne som fulgte etter danskebåten uten å røre spyet som rant fra ripa. Foreløpig er det snakk om én konsert der de skal dele scene med flere gjenforente band fra 80-tallet.
