Litt skjønnlitteratur igjen etter en lengre pause. Har hatt denne stående i bokhyllen lenge, så lenge at jeg ikke husker hvor eller når jeg kjøpte den og det begynner å bli veeeeldig lenge siden jeg kjøpte noesomhelst innen sjangeren siden biblioteket har tatt over den rollen.
En svært dystopisk, men samtidig varm historie om en far og sønn som på ørtende året vandrer gjennom et goldt, forbrent og utradert USA etter en ikke-navngitt apokalypse noen år tidligere. De er ensomme, men sammen, i en mørk og farefull verden. Det kan greit leses som en allegori over ymse, mellom annet menneskehetens evne til ødeleggelse / selvutslettelse og ymse i den retning. Det er religiøse overtoner over den lille gutten og tematikken er kanskje mellom annet noe i retning av hva som er kjernen av (med)menneskelighet når alt annet er strippet bort. Dette kunne lett blir monotont og flatt fra en mindre skarp penn, men McCarthy klarer kunststykket å holde det relevant og spennende hele veien gjennom. Boken er riktig nok ganske kort og leses greit på en formiddag.
