Den sosiale funksjonen er sjølvsagt eit poeng.
Men det ligg nok også eit folkepedagogisk program bak at operaen er tungt sponsa: tanken at «det klassiske elitekulturen» (irekna opera) har kvalitetar også vi litt nede på samfunnsstigen kan setja pris på, og pris skal iallfall ikkje vera eit alvorleg hinder.
Uten subsidieringen av billetter ville man ikke hatt et operahus (eller teaterkompani), så denslags anses å være en viktig del av en nasjons identitetsbygging og dermed også en naturlig del av statsbudsjettet. Hvilket også fører til at det blir dragkamp om hva som skal settes opp, alt ettersom nasjonens ånd er i endring.
Former Slovak National Theatre director Matej Drlička told delegates at the Karlovy Vary Film Festival how Slovakia's government was "eroding" culture
deadline.com
Mange måtte lide seg gjennom nå forlengst glemte norske åndsoppbyggende forestillinger da nasjonen skulle slite seg fri fra utenlandsk åk, og gudbevare Bjørnstjerne i glemselens dal i så måte.
Jeg syns Weld har et poeng når det gjelder oppgraving av flere hundre år gamle verk for enda en fremføring, samtidig er det ikke så mye genialitet som kan gå på rundgang her i verden og det forklarer jo hvorfor man bedriver åpning av orkesterverkgraver.
Innen teater, som også er dyrt og subsidiert: noe av det verste jeg har sett var Toralv Maurstads Peer Gynt på Nationaltheatret, der ingen klisjé lå urørt og det eneste som manglet var De tre bukkene bruse. Noe av det beste jeg har sett var Robert Wilsons Peer Gynt på Det Norske Teatret, så oppgravingsøvelser har potensial.
Nå er det visstnok gjort en fabelaktig film på Ibsens Hedda Gabler. Det måtte utlendinger til, trykk på 3-tallet:
Remove paywalls from news articles instantly.
paywallbuster.com
Kanskje er landet for lite til et stort operahus, men finnene har skjønt poenget med sin festival i Savonlinna, som ble grunnlagt som en øvelse i nasjonsåndoppbygging på tidlig 1900-tall og som virkelig har tatt av etter 1967. Jeg ble i sin tid invitert dit av en markgreves datter, til premiere, og nevner henne og grevskapet kun for å understreke at jeg aldri har vært så lavt på noen rangstige noen gang. På den tiden var Savonlinna samlingssted for alt som fortsatt krøp av nordisk aristokrati og overborgerskap og det var litt av en opplevelse å bivåne for en fiskersønn fra Vestlandet. (Festivalen varer nå i en måned og er blitt mer åpen, selv om jeg mistenker at sesongens første kveld fortsatt er samlingsstue for dem som planlegger hva som egentlig skal skje i Norden).
Selvsagt møtes det norske overbygget andre steder enn på Operaen, men de setter pris på premierekveldene i Bjørvika, og det er illustrerende å bivåne hvem som dukker opp på disse.