Når jeg var barn og vokste opp så var det man nå kaller tradwife en ganske vanlig greie. Det var min mor også på linje med mange mødre i det boligstrøket vi bodde. Jeg og mine venner og venniner gikk aldri i barnehage eller park, men ble sparket ut om morgningen og måtte engasjere oss selv - sommer som vinter. Det gikk jo fint, men vi hadde både hager, et parkområde, et idrettsanlegg m/fotballbane og skogen å leke i. Regulerte fritidsordninger eksisterte ikke, foruten lokalt idrettslag.
Det var både skrubbsår, skrammer, brudd, blod og gørr. Det hente vi var både klissblaute og blåfrosne, men ute var vi - hele dagen. Det ble folk av oss også.
En hver familie får innrette seg slik de mener det er best for dem selv og for evt avkom, uten å bli hengt ut, stemplet eller stigmatisert.
Har kvinnekampen gått for langt? Ja, er min mening, men det er stort sett isolert til kjønnskvotering. Jeg er prinsippielt mot slike løsninger.
Og, en digresjon - Hva med trasseksuelle i en slik setting?
Eller om en kvinne som er kjønnskvotert inn i en stilling bestemmer seg for å definere seg som mann, eller foretar kjønnskifte?