Jeg skal ikke si om jeg ennå helt har forstått hva Eia vil frem til. Det impliserer kanskje en form for klassisk reduksjonisme (en «høyere» dimensjon skal forklares ved å tilbakeføres til en mer grunnleggende dimensjon - kjemien til fysikken, biologien til kjemien, sosiologien til biologien). Det må i de fleste henseende ansees som dødt.
På den andre siden har han en tese om at biologiske forskjeller nettopp viser seg tydligst der miljøet er mest ensartet mellom folk, dvs. det han kaller det meritokratiske paradoks: «Gjør man miljøet likere for alle, er poenget at genetikken vil forklare mer av forskjellene mellom folk». (Eksplisitt sagt ikke som en hypotese, men et rent logisk poeng, som han understreker) Sagt på en annen måte: Dess mer en kan «nullstille» de omkringliggende faktorene (miljøet) - ceteris paribus -, dess tydligere fremkommer de iboene egenskapene til entitetene (menneskenes gener). Dette er en form for metodologisk reduksjonisme som har den fordel at den søker de iboende egenskapene (genene) som er mer stabile enn omgivelsene.
Dupré (se tidligere link) viser til at Newtons fysikk med sin himmelmekanikk nettopp fikk frem dette systemets iboende egenskaper fordi omgivelsen (miljøet) er så statisk. Og i en liten note viser han til E. Anscombe som foreslo at «suksessen til Newtons astronomi på en måte var en intellektuell katastrofe», dvs. suksessen til forklaringen av solsystemets mekanikk gjorde den mekanistiske forklaringsmodellen til et urealistisk ideal om den ble absoluttert.
Men hvorfor skulle dette metodologiske poeng innebære et paradoks? Jeg kom til å tenke på Hannah Arendts ord på slutten av boken «Vita activa»: «Det foruroligende ved de moderne behavioristiske teoriene, er ikke at de ikke stemmer, men at de tvert imot kan vise seg å være altfor riktige, at de kanskje bare i teoretisk, absolutt form beskriver det som faktisk skjer i det moderne samfunnet. Det kan godt tenkes at den nyere tid, som begynte med en så enorm og enormt lovende aktivisering av alle menneskelige evner og aktiviteter, til slutt vil ende opp i den mest dødelige og sterile passivitet som historien har sett.» Det er et paradoks.
Jeg kan ikke la være å assosiere også til en annen diskusjon på forumet vedrørende det tilsynelatende ensidige TV-tilbudet som vi blir gitt i mangfoldet av kanaler.
Det kan være mye artig som er begravet i den problematikken som Eia har presentert oss.