ramlet nettopp over denne artige tråden, og siden det ser ut som den allerede er godt og vel føkka, så kan jeg legge til at alt var enklere å forholde seg til i gamle dager.
diy'er var en fattig lurvebande med tvilsom kroppshygiene og huet fult av uforløst petter smart-potensiale.
de sov til kl. 11, karret seg ut av senga 12.30, gjør kål på middagsrestene fra igår og gikk ned til garasjen og skrudde og snekret til kona kom hjem og satte smella igang.
etter tre måneder viste de frem en aller annen kasse med noe organisk og dødt inni, som de er strålende fornøyd med i to uker før alt legges ut på bruktbørsen til " langt under kostpris!"
blingfolka var lettlurte fjols med mer penger enn vett (alle som har mye penger har naturligvis ervervet seg dette uten å være utstyrt med noe særlig til vett).
de bar hjem skinnende toppmodeller, eller helst fikk forhandlere til å ordne pallefrakt, pusset og kjælte med boksene som om de var kattunger, satte dem symetrisk opp på to vedstabler fra finite-elemente til syvognittitusen.
de føler seg flink og smart fordi de har klart å sette sammen den og den komponenten fra de og de produsentene. åfyfaen for en synergi!
av og til spilte de en plate, men ikke så ofte, og ikke de platene de egentlig liker, og aldri en helt plate av gangen, det går i testkutt.
nei, altså, det låter jo ikke så fett dette her, men det er sikkert på grunn av det helvetes rommet.
jaja, det er uansett deilig å beundre herlighetene kveld etter kveld - i et par uker.
da skiftes alt ut igjen med annen bling, og da er det atter gode tider for pusherne på det ene hi-fi etablissementet i oslo som får det til å gå rundt og vel så det.
pusherne, ja.
bomullsbukser, lyseblå skjorte nedi buksa, casual brogues.
"ja men, mamma, okei, jeg ble kanskje ikke siviløkonom eller megler sånn som du så for deg, men jeg holder på med ting jeg liker, og det er det viktigste for livskvaliteten!".
den gloomy åttitalls new wave'n de elsket da de var ung er fortrengt for lengst, det samme med søttitallsklassikerne, rocken, grungen, elctronicaen, shoe gazeren, americanaen, hardcoren eller hva faen det var som utgjorde soundtracket til studietiden.
all musikk som har formet dem og gitt dem minner er skjøvet vekk.
nå er det edm på hjemmebane og syngedamer og syngemenn på jobb.
"sjekk det klokkespillet på den holly cole synger tom waits-låta!"
volum opp, generisk hi-end lyd fyller rommet, aaah dette er sjølveste livet, dere.
bare ikke sett på innspillinger som får lyden til å klappe sammen - det vil si det meste av musikk og innspillinger som ellers finnes i verden der ute.
og på slutten av dagen hang vi her inne på hfs, dro hverandre i beina, det midtre beinet, også kalt strikken, og var på sett og vis vel forlikte, selv om vi ikke tålte trynene på hverandre; tryner vi ofte ikke en gang hadde møtt.