HiFi: Er "veien målet", også for voksne nybegynnere?

[parafinoksen]

Et stereoanlegg er en rigg hvor også rommet påvirker lyden. Målet er å komme i kontakt med musikken og artisten. Det skal være som en altoppslukende reise.

Veien er kanskje målet for de med størst interesse for selve utstyret? Og ingenting i veien med den interessen! Men jeg har drevet nok utstyrsnerderi på gitarfronten opp igjennom til å si at det blir i alle fall jeg rimelig fort lei av – gitarutstyret er et verktøy som skal hjelpe deg med å uttrykke deg. Det er spillingen som er gøy! Mye av det samme opplever jeg på hifi-fronten. Gleden over å få en ny boks i hus avtar fort, så når jeg først har kommet dit at jeg føler at nå sitter det, nå låter det bra, nå har jeg kommet så langt at ingenting hindrer meg i å nyte all musikken jeg liker, da sier jeg meg fornøyd. Jeg vil heller oppdage mer musikk og lære mer om musikkens verden (ser nå en dokumentar om Stravinsky) enn å fokusere på utstyret og mye sannsynlig nøre opp under oppgraderingssyken. «Mye vil ha mer», sies det. På et punkt må en jo bare si stopp.

PS. Må legge til at hadde jeg bodd annerledes og hatt langt romsligere økonomi, hadde jeg nok lagt lista høyere Jeg skal ikke late som om jeg ikke liker gromt utstyr.

 

[andwig]

Har tenkt litt på dette. Min HiFi historie er nok ganske representativ for et visst segment av befolkningen. Jeg er 49 "og et halvt" år . Tenåra og ungdomstida var sterkt preget av musikkinteresse. Det var slik man dannet identitet og tilhørighet på den tida. Gutteromsgitarist opp til midten av tyveåra, i likhet med veldig mange andre der ute av samme generasjon!. Typisk "mid-range" eller kanskje "øvre mid-range" utstyr hele veien, uten utpreget teknisk interesse, selv om man så opp til de som hadde kontroll på det tekniske. Musikinteressen har vel egentlig bare blitt større med alderen, det er ingen slutt på veivalg.

Har fått høre på noen "high-end" anlegg opp igjennom, jeg må ærlig si at opplevelsene har vært varierende. Noen ganger foretrakk man sitt eget "mid-range" oppsett. Men nå fikk jeg altså en slags åpenbaring, ved å få høre klassisk AC/DC akkurat slik man hadde en anelse det kunne låte, i tenåra! Godbedre så bra!

Men så begynner man å tenke. Man er 50 år. Hvor mange år har man igjen, der man helt uhindret kan nyte denne hobbyen, og opplevelsene den medbringer. 20? 30?

Hvor lang tid vil det ta for å nå noe som ligner på "målet"? 10 år? 15 år? Vil man bruke verdifull tid på dette? Hvor mye penger vil det gå? 15-20 tusen per hovedkomponent, pluss diverse mindre komponenter. Og så skal dette byttes ut til man finner "synergi nirvana". Skal man kopiere et oppsett man har fått høre hos andre, og fått en a-ha opplevelse? Det høres jo unektelig rasjonellt ut å ta en slik snarvei. Vil anlegget da miste preg av ens egen personlighet og samlede erfaring, altså "veien er målet"? Hadde man vunnet i lotto, ville det mest rasjonelle da vært å betale noen for å sette opp et super-dupert MCIntosh anlegg, slik at man da kan bruke de neste tyve åra utelukkende på musikkopplevelser, uten å tenke på en "long and winding road" for å komme dit?

Bare noen strøtanker, pluss en invitasjon til å høre andres strøtanker!

Det er sikkert en fornuftig tanke å kopiere et anlegg som du synes klinger godt.
Ellers har jeg erfaring med å lytte til levende musikk og deretter lytte til komponenter som utgjør et stereoanlegg, f. eks. høyttalere og forsterkere, og med referanse til denne opplevelse av levende musikk har jeg så vurdert hvorvidt jeg synes komponentene hadde en lydkvalitet som i stor grad minnet meg om opplevelsen av levende musikk. Jeg
har lagt vekt på en mest mulig naturlig klang fra musikkinstrumenter, det være seg enkeltstående instrumenter som klaver, cello, violin, eller orkesterklang med fullt symfoniorkester.
Jeg stiller nokså strenge krav til gjengivelsens klang, men er dog ikke alt for nøye, noe som har gitt meg ro og anledning til å nyte musikken med de mange grammofoninnspillinger jeg kan lytte til i min samling, en beskjeftigelse jeg har hatt stor glede av i flere tiår og som fremdeles beriker meg musikalsk.

 

[andwig]

Vanskelig spørsmål, Proffen!

Ut fra det jeg kan forstå, heller jeg nok mer mot det "romantiske" enn det "transparante", eller "analytiske", om det gir mening. Det er også viktig for meg at anlegget takler alle typer musikk. Hos HoJ ønsket jeg å høre et harpsichord. Hjemme hos meg kan jeg bare harpsichord i max tyve minutter, før jeg ikke klarer mer. Det høres ut som om noen knuser vindusruter. Klipsch rf82 høyttalere, både på en Music Angel rørforsterker pluss to surroundforsterkere, en Yamaha og en Marantz i rundt åtte-titusenkroners klassen. Hysterisk diskant, altfor skarpt.

Litt vanskelig å forklare, men det ser ut til at for meg er det viktigere at det høres ut som en idealversjon av muligen et søttitalls stereoanlegg, heller enn moderne "riktig". For eksempel, når jeg ser sylskarpe remaster video av flåklypa, Karius og Baktus eller Askeladden, har jeg litt vansker med å forholde meg til det. Jeg ønsker heller en "idealversjon" av slik det så ut når man satt foran tv'en i pyjamas og med godtepose.

OK, dette gir muligens lite mening, jeg skal tenke litt på det og ordlegge meg bedre i en senere post!

Leser med interesse. Cembalo skal ikke klinge hardt og skingrende. Man er kommet langt hvis man får det til å klinge pent, altså ikke påtrengende, og samtidig realistisk klart. Innspillingen må være god. Jeg kan varmt anbefale Kjetil Haugsands innspilling av Bachs Goldberg-variasjoner på Simax.

 

[Makrellen]

Et tips er å bruke Keith Jarretts Goldberg variasjoner på ECM som referanse på akkurat dette området.
Det er langt fra min favoritt, hverken Goldberg eller harpsikord generellt, men den passer ypperlig til dette formålet.

 

[Valentino]

Har Haugsand-platen. Lydbildet er omtrent slik utøveren hører instrumentet.

Verd å merke seg at et cembalo er ganske fåmælt, så realistisk lydtrykk for et fra stereoen er lavere enn man kanskje antar.

 

[Makrellen]

Godt tips! Ut fra en kjapp lytting har jeg akkurat samme problemet med Haugsand som med Jarret.

 

[X3]

Jeg hater egentlig veien til målet, bære tunge komponenter og høyttalere.
Nervøs for å koble feil og for å skade dette dyrebare utstyret.
Og bruke alt for mye penger.

Litt satt på spissen men jeg trives best med og sette meg ned i god stolen å slappe av med god lyd.
Jeg har vært med på karusellen også, og er nå farlig nært målet....heldigvis....

 

[-HP-]

Hifi-interessen min har gått, og går i bølger. I perioder har musikk i såpass stor grad bare vært en bruksgjenstand til trening, bil og møblement, at jeg har vært fornøyd bare med å ha noe å spille på hjemme. Eneste uoppløselige kriterium for meg, er at det må være stereo - noen mono bluetooth designhøyttaler duger ikke.

Jeg har hatt to år nå, da jeg har kosa meg med å kjøpe, teste, selge, kjøpe på nytt, og ikke minst dempe rommet og gjøre utallige små og større tweaks. Alt har vært småbeløp takket være Finn og flaks. Frekvensgangen i lytterommet er (oppleves iallfall av meg) tilnærmet lineær. Men eventuell ubalanse i stereoperspektivet kan drive meg nuts. Og det rare er at med den litt seiglivede influensaen jeg har hatt i høst har den kunnet variere litt fra dag til dag - virker som om ett eller annet har satt seg litt fast i den høyre øret, for det er et heller nytt problem. Jeg får gi det litt tid og se om ørene skjerper seg.

Nå er jeg i den fasen der jeg lytter mer til anlegget enn til musikken. Selv om jeg på forhånd er ganske bestemt på at jeg bare skal kose meg med musikken, er det likevel i det analytiske hjørnet jeg havner. "Hvordan høres dén låta ut i dag?" "Åssen spiller den bassen i dag?" "Det var jo ikke så gærent?! "Neimen uffda!" "OK, bra!" Og jeg finner alltid noe, som så bare en bitteliten ting, som er litt feil. På dette tidspunktet har hifi-basillen slått ut i full sykdom, og eneste humane løsning er avlivning. Neida, men hos meg er gjerne neste fase total uinteresse. Jeg har da sittet nok i stereostua for en stund, og lar den være tilnærmet kald og mørk i noen måneder mens jeg prioriterer andre interesser, sannsynligvis trening. Jeg kan kose meg med musikk på mine to gode aktive Argon i stua, der stereoperspektiv er sterkt underordnet. Med mindre jeg sitter i sweetspot, noe som ikke skjer så ofte akkurat her, bare aner jeg hva som er mot høyre og mot venstre i lydbildet. Sikkert masse her som låter "feil", men det går meg hus forbi, og det jeg hører er musikken. Men med tid og stunder så våkner hifi-interessen igjen, det vet jeg.

Poenget er at jeg nå, i en alder av 44 år, er ganske så ferdig med "veien". Skal jeg igjen prioritere hifi-interessen noe større, så vil jeg ha et anlegg som låter "riktig". Jeg har vært i mange kontrollrom oppigjennom. Det deilige der er jo at lyden bare oppstår i rommet, den er "riktig", og perspektivet er gjerne bra innenfor en større firkant i rommet. Ingen som jobber der bruker tid og energi på å lure på om anlegget spiller riktig.

Så altså: romkorreksjon. Så jeg kan kose meg musikken og vite at anlegget gjør jobben sin uten at jeg bryr meg om hvordan. Det fine er at jeg ikke er så veldig opptatt av å spille høyt. Ørene mine har vært på nok av bandøvinger og konserter oppigjennom, der propper kun har tatt av det verste. Så ting kan fort bli skingrete. Dessuten bor jeg på et sted der det virkelig er stille - helt tomt for bakgrunnstøy! Og da trenger jeg heller ikke bruke ekstra penger på masse krefter. Det gir en udiskutabel økonomisk fordel. Men ellers kunne anlegget godt vært usynlig, integrert i rommet, uten noen skrytefaktor, og så kunne resten av rommet vært platesamling og bibliotek.

Så neste gang jeg skal gjøre en vesentlig økonomisk og utstyrsmessig investering i hifi-interessen, så vil jeg gå "rett på målet".

 

[FJELL]

HP, veldig godt skrevet. Kjente meg igjen der.

 

[Balle Clorin]

Tilbragte altfor for lang tid med for dårlige høytalere, starter du som 50 åring har du 8-10 år med passelig dårlig hørsel, før det virkelig går raskt nedover.
Start med noe bra, det er ikke nødvendigvis det dyreste. Mye bra høyttalere fra 20-50k, mye er bare dritt uansett pris , lykke til

Det som virkelig tar tid er å utforske rommet, akustikk og høytaler og lytter plassering. Kjop boken til Toole og begynn der, og hopp over uendelige komponentbytter

 

[Bergfinn]

Tilbragte altfor for lang tid med for dårlige høytalere, starter du som 50 åring har du 8-10 år med passelig dårlig hørsel, før det virkelig går raskt nedover.

Starter du som 50-åring med DIY og resetter ALLE fordommer og oppfatninger om HIFI, så har du en strålende fremtid i møte.

Jeg har kommet til 57...om 13 dager.




...føkk den gamle skolen, det fører ingensteds hen. kun sideveis... eller i helvete.

 

[YesJens]

Hifi-interessen min har gått, og går i bølger. I perioder har musikk i såpass stor grad bare vært en bruksgjenstand til trening, bil og møblement, at jeg har vært fornøyd bare med å ha noe å spille på hjemme. Eneste uoppløselige kriterium for meg, er at det må være stereo - noen mono bluetooth designhøyttaler duger ikke.

Jeg har hatt to år nå, da jeg har kosa meg med å kjøpe, teste, selge, kjøpe på nytt, og ikke minst dempe rommet og gjøre utallige små og større tweaks. Alt har vært småbeløp takket være Finn og flaks. Frekvensgangen i lytterommet er (oppleves iallfall av meg) tilnærmet lineær. Men eventuell ubalanse i stereoperspektivet kan drive meg nuts. Og det rare er at med den litt seiglivede influensaen jeg har hatt i høst har den kunnet variere litt fra dag til dag - virker som om ett eller annet har satt seg litt fast i den høyre øret, for det er et heller nytt problem. Jeg får gi det litt tid og se om ørene skjerper seg.

Nå er jeg i den fasen der jeg lytter mer til anlegget enn til musikken. Selv om jeg på forhånd er ganske bestemt på at jeg bare skal kose meg med musikken, er det likevel i det analytiske hjørnet jeg havner. "Hvordan høres dén låta ut i dag?" "Åssen spiller den bassen i dag?" "Det var jo ikke så gærent?! "Neimen uffda!" "OK, bra!" Og jeg finner alltid noe, som så bare en bitteliten ting, som er litt feil. På dette tidspunktet har hifi-basillen slått ut i full sykdom, og eneste humane løsning er avlivning. Neida, men hos meg er gjerne neste fase total uinteresse. Jeg har da sittet nok i stereostua for en stund, og lar den være tilnærmet kald og mørk i noen måneder mens jeg prioriterer andre interesser, sannsynligvis trening. Jeg kan kose meg med musikk på mine to gode aktive Argon i stua, der stereoperspektiv er sterkt underordnet. Med mindre jeg sitter i sweetspot, noe som ikke skjer så ofte akkurat her, bare aner jeg hva som er mot høyre og mot venstre i lydbildet. Sikkert masse her som låter "feil", men det går meg hus forbi, og det jeg hører er musikken. Men med tid og stunder så våkner hifi-interessen igjen, det vet jeg.

Poenget er at jeg nå, i en alder av 44 år, er ganske så ferdig med "veien". Skal jeg igjen prioritere hifi-interessen noe større, så vil jeg ha et anlegg som låter "riktig". Jeg har vært i mange kontrollrom oppigjennom. Det deilige der er jo at lyden bare oppstår i rommet, den er "riktig", og perspektivet er gjerne bra innenfor en større firkant i rommet. Ingen som jobber der bruker tid og energi på å lure på om anlegget spiller riktig.

Så altså: romkorreksjon. Så jeg kan kose meg musikken og vite at anlegget gjør jobben sin uten at jeg bryr meg om hvordan. Det fine er at jeg ikke er så veldig opptatt av å spille høyt. Ørene mine har vært på nok av bandøvinger og konserter oppigjennom, der propper kun har tatt av det verste. Så ting kan fort bli skingrete. Dessuten bor jeg på et sted der det virkelig er stille - helt tomt for bakgrunnstøy! Og da trenger jeg heller ikke bruke ekstra penger på masse krefter. Det gir en udiskutabel økonomisk fordel. Men ellers kunne anlegget godt vært usynlig, integrert i rommet, uten noen skrytefaktor, og så kunne resten av rommet vært platesamling og bibliotek.

Så neste gang jeg skal gjøre en vesentlig økonomisk og utstyrsmessig investering i hifi-interessen, så vil jeg gå "rett på målet".

God ide

 

[Balle Clorin]

! 57

…
Jeg har kommet til 57...om 13 dager.

57, å la meg tenke, ja det da var da møkka-årene startet,
Dobbeltsidig bihulebetennelse som gikk over i kronisk bihulebetennelse, sprengt trommehinne, ulcerøs kolitt, Divertikulitt, ,kritisk bukhinnebetennelse med nødoperasjon, leverbetennelse ,, TIA, PSC, Rotfylling, hjerteinfarkt, mollusker, follukulitt,grå stær, Soppinfeksjon , angulær Chelitt, og FLASS.
Så kjøpte jeg en Accuphase og alt ble bra.

 

[HCS]

! 57

57, å la meg tenke, ja det da var da møkka-årene startet,
Dobbeltsidig bihulebetennelse som gikk over i kronisk bihulebetennelse, sprengt trommehinne, ulcerøs kolitt, Divertikulitt, ,kritisk bukhinnebetennelse med nødoperasjon, leverbetennelse ,, TIA, PSC, Rotfylling, hjerteinfarkt, mollusker, follukulitt,grå stær, Soppinfeksjon , angulær Chelitt, og FLASS.
Så kjøpte jeg en Accuphase og alt ble bra.

Accuphase - hifiens cellegift? Nja, tviler.. . Men at en skal nyte den tiden en får, helt enig.

 

[YesJens]

Godt tips! Ut fra en kjapp lytting har jeg akkurat samme problemet med Haugsand som med Jarret.

Hos meg låter det nydelig, begge to

 

[xerxes]

Takk!
Rør er ikke noe for meg, av rent praktiske årsaker i tillegg. Har hørt noen anlegg, og har en Music Angel selv, noen var fantastiske, særlig på akustisk jazz og vokalmusikk og den type ting, men det blir som å skaffe seg en hund. Masse ansvar og vedlikehold, man må ha interessen. Jeg gav opp da jeg forsto at bias måtte justeres manuelt hos meg, centimeter fra dødelige strømførende komponenter!

Jeg har en MA selv.
Den rister deg nok greit i labben hvis du er uforsiktig, men du overlever nok.

 

[Balle Clorin]

Rør=trebåt

 

[Aurora]

Mistenker at det er atskillig flere trebåtentusiaster enn rørentusiaster....

 

[xerxes]

Rør=trebåt

Noe slikt ja, en fin sammenligning.
Jeg er er minst bifil når det gjelder forsterkerteknologi.
Koser meg både med rør, transistorer og nymotens saker, men akkurat som det er noe eget med trebåter, så er det noe med rørgløden.

 

[FJELL]

Det deilige der er jo at lyden bare oppstår i rommet, den er "riktig".

Herlig innlegg, kjente meg godt igjen. Jeg er et par og tjue år eldre enn deg og føler også at jeg er ferdig med veien. Samtidig ikke i mål. Tar meg ofte i å lytte mer til anlegget enn til musikken. Det er ikke slik det bør være. Kanskje jeg bør over på trebåt?

 

[xerxes]

Herlig innlegg, kjente meg godt igjen. Jeg er et par og tjue år eldre enn deg og føler også at jeg er ferdig med veien. Samtidig ikke i mål. Tar meg ofte i å lytte mer til anlegget enn til musikken. Det er ikke slik det bør være. Kanskje jeg bør over på trebåt?

Akkurat som meg høres det ut som. Når alt kommer til alt så handler det jo egentlig bare om å være på vannet.
Eller spille musikk i dette tilfellet.

 

[Makrellen]

57, å la meg tenke, ja det da var da møkka-årene startet,
Dobbeltsidig bihulebetennelse som gikk over i kronisk bihulebetennelse, sprengt trommehinne, ulcerøs kolitt, Divertikulitt, ,kritisk bukhinnebetennelse med nødoperasjon, leverbetennelse ,, TIA, PSC, Rotfylling, hjerteinfarkt, mollusker, follukulitt,grå stær, Soppinfeksjon , angulær Chelitt, og FLASS.
Så kjøpte jeg en Accuphase og alt ble bra.

Hjelper Accuphase mot uregjerlig og urimelig prostata? Vinteren er på vei.
-spør for en venn.

 

[-HP-]

Takk for trivelige tilbakemeldinger, folkens!

Tenker meg at det blir med musikk og hifi som med andre hobbyer der utstyr har en stor plass. Ta f.eks. terrengsykling. Jeg husker godt hvordan en kan henge seg opp i at en nok en gang ikke har klart å justere girsystemet helt presist, eller det er en liten feil på dempegaffelen, fremfor å nyte turen/økta og kose seg med naturen. Og når en har hengt seg opp sånn, så er det så vanskelig å bare "resette" det.

Det er ikke uten grunn at jeg har valgt meg løping som "fysisk hobby" - minimalt med utstyr å bli irritert på.

 

[parafinoksen]

Takk for trivelige tilbakemeldinger, folkens!

Tenker meg at det blir som med musikk og hifi som med andre hobbyer der utstyr har en stor plass. Ta f.eks. terrengsykling. Jeg husker godt hvordan en kan henge seg opp i at en nok en gang ikke har klart å justere girsystemet helt presist, eller det er en liten feil på dempegaffelen, fremfor å nyte turen/økta og kose seg med naturen. Og når en har hengt seg opp sånn, så er det så vanskelig å bare "resette" det.

Det er ikke uten grunn at jeg har valgt meg løping som "fysisk hobby" - minimalt med utstyr å bli irritert på.

Hm?

Hver gang jeg føler meg fristet til å skaffe platespiller, selv en superenkel Rega, bare leser jeg litt på HFS.

 

[Valentino]

Det beste med det bildet er at dingsen ikke formidler musikk.