Noen tanker rundt hvilke faktorer som gjør Mark Levinson 33h mindre attraktive i oppsettet en Conrad Johnson Premiere Twelve er kanskje på sin plass.
Monoblokkene Mark Levinson 33h er de beste transistortrinn trådens forfatter noensinne har hørt. De leverer 150W klasse A og ser vulgært krigerske ut. De veier nær 90 kg hver og er en drøm å betjene. På papiret er de kanskje ikke all verden, men de besitter en evne til å drive høyttalere som er helt utrolig. Å sammenligne dem med andre effekttrinn som har vært brukt i behandlings øyemed, som f. eks ML333, DP-A1, Plinius SA103, Pass Labs X350, Forsell The Statement, Adyton Cordis 1.8, Chord 1200B, eller DP6.52 er galskap da de andre nevnte konstruksjonene ikke er i nærheten av å prestere på samme nivå. Den som kommer nærmes av det som har blitt brukt er derimot ingen av dem, men OTL rørtrinnet Graaf GM200, da uten det samme voldsomme arsenalet av krefter og brukervennligheten.
At et praktisk transistortrinn kan levere så detaljert og forvrengningsfritt, og samtidig musikalsk uten tynnhet eller ubehag er fascinerende og beundringsverdig. Vanskelig å toppe med andre ord.
Det var med disse harde fakta surrende i bakhodet, og med tilhørende spenning og usikkerhet at Conrad Johnson sine 140W monoblokker ble installert. At de i tillegg ser og føles litt stakkarslige ut i forhold til ML33h, med sine alt for stor plastikk av og på brytere og relativt ryggvennlige matchvekt, lettet heller ikke på følelsen av tabbe. Det var imidlertid en snikende eleganse og skjønnhet der som gjorde at følelsen ikke var total.
Man hopper frem i tid; behandlingen har vart en ukes tid og det er ingen tvil om at disse er bedre. På JBL DD66000 låter de mer som Kondo Overture enn ML33h. Overturen er en overjordisk konstruksjon som ikke kan matches av verken 33h eller CJ premeiere 12 når det gjelder å gjenskape virkeligheten, men den har dessverre ikke kreftene til å drive DD66000 til noe i nærheten av konsertvolum (Slik den lett gjør med JBL 55000). Premiere Twelve er nesten like elegant som Kondoen, men med krefter i bøtter og spann.
I følge målinger er Conrad ikke spesielt imponerende da de trives best nær 4 ohm og leverer mindre strøm både i 8 og 2 ohm (trafoene kan vissnok tilpasses og det betyr at det er litt søkt å måle utenfor området). Den har heller ikke terminaler for forskjellig impedans. JBL DD66000 har en effektivitet på 96dB og en nominell impedans på 8 ohm, men er nede i 5.5Ohm ved 85Hz. Det går mye strøm i dette området så transformatorer tilpasset 4Ohm er kanskje ikke så galt uansett. Det virker jo strålende i praksis - så who cares?
En utskifting av forforsterker vil muligens løfte dette enda nærmere Overturen. Om det er mulig vet bare den Trefold Store Byggmester, samt Hoffråden, men det er nok verdt å undersøkes.
Virkeligheten er det nærmeste og beste ordet som beskriver anlegget nå. Conrad imponerer med helheten generelt og mellomtonen spesielt og atakket i bassen er herlig. Med en mer moderne vinylrigg vil nok gode innspillinger ta det enda høyere, men Garraden med, Graham, Rogue og Miyajima er deilig og uoppnåelig på rock og jazz innspillinger av normal kvalitet.
På tide å stanse surret.