Pink_Panther skrev:
Gjestemedlem skrev:
Jeg forstår i alle fall godt hvor forkastelig det er å gi et barn en funksjonshemming med viten og vilje fordi man av en eller annen grunn ønsker det.
Jammen, det er da ingen som med viten og vilje påfører et barn en funksjonshemming. Det er ingen som ønsker å få et barn med en funksjonshemming.
Derimot er det snakk om å nekte et menneske med en funksjonshemming å bli født.
Det er vel her striden ligger!
Hvis en mener at det som gir en rett til liv er at en tilhører en art med en spesifikk kode, så starter vel det hele ved unnfangelsen. Da er enhver abort til ethvert tidspunkt det samme som å ta livet av et menneske.
Dette kan sees på som et artsjåvinistisk standpunkt, dvs. spesiesisme.
En slik posisjon synes å våre beheftet med en vilkårlighet; hvorfor trekke grensen ved menneskearten, hvorfor ikke ved primatene, eller andre veien, ved «rasen» eller en eller annen mer spesifisert undergruppe?
Problemet en står overfor er hvorfor akkurat den grensen (ved arten) er normativt ladet?
(Det har vært de, som Aquinas, men også Locke om jeg ikke husker helt feil, som har ment at det ikke er lov til å ta livet av mennesker fordi de er guds eiendom. Det var altså et tyveri.)
Vi trenger uansett (tror jeg) en eller annen grense en plass. Noen hevder at biologiske bestemmelser (tilhørende en art) ikke funker grunnet sin vilkårlighet.
Singer og andre har sagt at bevissthet er en slik grense, dvs. det stadiet hvor en kan påføre en organisme smerte. Tanken er at en da krenker noen, gjennom at en urettmessig går inn på et område som betyr noe for organismen. En stein eller et tre bryr seg ikke, og kan derfor heller ikke krenkes.
En slik grense gir ikke rett til liv, men rett til ikke å bli påført unødig smerte.
Rett til liv mener mange først inntreffer når en er i besittelse av selvbevissthet; dvs. en ser på seg selv som et identisk individ over tid, og som kan forholde seg til fremtiden, legg planer etc. I slike tilfeller snakker en om personer.
Når en snakker om mennesker så er det altså en tvetydighet en må ta hensyn til. a) Mennesket som artsvesen og b) mennesket som person.
Når blir så et menneske en person? Noen mener at det først skjer ved 2-årsalderen (men dette kan jeg ikke nok om), og om det er tilfellet, så er altså en nyfødt unges liv ikke spesielt hellig.
Helt klart at de fleste av oss liksom skygger litt unna en slik konsekvens.
En mulig måte å løse dette på er å trekke inn potensialitet. En snakker da om at i den grad organene som skal til for å aktualisere seg som person er blitt utviklet. Det er en del tidligere på forsterstadiet. (Når det skjer vet sikkert andre bedre enn meg.)
Før denne tid har altså organismen ikke noe krav eller rettigheter av noe slag (unntatt det å ikke unødig bli påført smerte).
I en slik sikt vil det å si at en nekter noen å bli født egentlig ganske meningsløst, såfremt en forholder seg til perioden før en potensielt er blitt menneske qua person.
(Det var altså dette jeg prøvde å si noe om i et tidligere innlegg.)