44.1/16 er mere end rigeligt til
afspilning.
Men til
indspilning kan der være noget at hente ved højere formater som 48/24 pga lavere støjgulv, mere plads til manipulering osv.
44,1/16 giver et dynamikområde på 96 db og der er intet musik der når i nærheden af det loft.
Album list - Dynamic Range DB
Med lidt held når man 30 db
Det dynamiske spennet i opptaket, oppløsningen, er fra støygulvet til sterkeste signal. Hvis vi sier at smerteterskelen ligger ved 120 dB og høreterskelen ligger ved -10 dB i ørets mest følsomme område vil man behøve ca 21,3 effektive bits for å få med alt sammen.
I tillegg har man noise shaping, som flytter kvantiseringsstøy ut av audiobåndet. Det gir høyere oppløsning ved audiofrekvenser enn hva antall bits skulle tilsi, på bekostning av mer ultrasonisk støy. 1-bits DSD er et nærliggende eksempel. Et 16-bits opptak kan fint gjengi 120 dB dynamikk ved 1-5 kHz, om man ikke bryr seg så mye om hva som skjer ved 30-40 kHz.
people.xiph.org
DR-ratingen er noe annet. Det er en crest factor, differansen mellom gjennomsnittsnivå og sterkeste signal. Velprodusert elektrisk rock og jazz har crest factor 16-17 dB, ukomprimerte akustiske opptak noe høyere. Klassisk musikk kan ligge på 25-30 dB crest factor, men spennet fra ppp til fff for et live symfoniorkester kan være 120 dB eller deromkring. Klassiske konsertopptak er gjerne litt temmet i forhold til det, så kanskje 80-90 dB.
Begrensende faktor til husbruk er gjerne støygulvet i lytterommet. Det skal godt gjøre å komme noe sørlig under 30 dB bakgrunnsstøy uten et dedikert lydisolert rom. Anta at man spiller grisehøyt, la oss si 90 dB snitt, elektrisk blues med 15 dB crest factor, dvs 105 dB i toppene. Det er 75 dB over støygulvet eller litt over 12 bits oppløsning, omtrent som en bra vinylplate.