- Ble medlem
- 04.03.2004
- Innlegg
- 8.700
- Antall liker
- 7.011
Relativt mye og ta tak i.
Er det noe spesielt du lurer på?
Estetikk i hifi
- Trådstarter TrompetN
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Er det noe spesielt du lurer på?
- Ble medlem
- 04.03.2004
- Innlegg
- 8.700
- Antall liker
- 7.011
Den artikkelen passet godt med tråden her ja. Takk for link!
Løzzt og Fazzt (in The Lænd of Jæzz…)
En støvete buss parkerer og menneskelig innhold strømmer ut. Ut for å strekke på seg, kanskje knipse noen bilder – ut for å lytte, og muligens få veksle noen ord med reservatets beboere.
Oh yeah. Jæzzsafari.
Oppgåtte stier improviserer seg vei gjennom et middels kultivert landskap – passe viltvoksende og behagelig variert… I skogbrynet – der tåkedisen ligger som et kronisk og kryddersøtt slør; et lite revehi. Alltid populært å stoppe opp litt der, før turen går videre til gavebutikken.
Og sjangerens utøvere; "de innfødte" – streifer fritt omkring… Ofte i grupper på tre, men også som kvartetter, kvintetter, eller i større bander – da gjerne ledet av eldre hanner med adelstittel. Kreative og lekne, alle som én. Stas å komme så nært på. Klart det…
Plutselig strekker en av turistene hals. Myser. Skygger for øynene med begge hender. Har fått øye på noe… En skikkelse i det fjerne. Det blinker i messing.
-Hei!.. Folkens! Sjekk der borte! Der – bortenfor steinrøysen… Kis i skinnbukser og rød frakk; med trompet – tror jeg… Står på en barkrakk og balanserer på ett bein!… På klippekanten der!
Mannen ved siden av ham drar frem en liten kikkert fra jakkelommen:
Solbrillene… Gullkjedet… Den høye pannen – sort og blank som varm asfalt… De like sorte, bakoverstrøkne krøllene – dryppende våte av svette…
-Faen… det er jo Miles!! Hva i huleste gjør han helt der borte?!
Det dannes fort en liten klynge av tilskuere:
-Miles?! Javisst! Oioioi! Må ha gått rett ut porten og gitt bæng i fareskiltene…
-Er det så lurt da?! Aldri sett noen av dem heeelt der borte før!!
-Nei, ser faen meg ikke trygt ut! Ikke noen standardversjon det der!
-Øh… Er det ikke et stup der, da?!
-Joo, jævlig langt ned, azz!
-Tipper han tryner!
-Njaaa…Ser ut som han har kontroll…
-Ikke sjans! Sånn går det når man henger for lenge ved revehiet… man stikker ikke nesen nedi der uten at det får seriøøøse konsekvenser!
-Skal det skje noe mer, eller? Spiller jo ikke engang… Står bare og svetter som en gris! Også i skinnbukser… og frakk!
-Litt fett da…
-Hæ? Buksene? Frakken?!
-Neeei, de andre greiene… å stå og vakle sånn på kanten av ingenting og de greiene der sånn…
-Ja, visst faen – dritfett, he-he!… STILLHETEN, mann!… Helt episk!
- Ble medlem
- 05.08.2003
- Innlegg
- 1.598
- Antall liker
- 2.213
Mennesker er et sosialt dyr - liker seg best i flokk. Men, så er det dette spennende med avvik og opprør og annerledeshet... Det er lettere å ha sans for / "koste på seg" når alt annet er på stell. Det er kanskje ikke like lett å gjøre opprør, hvis det å være del av flokken gir tryggheten. Men, så er det med at hvis ikke vi har variasjon - så vil jo katastrofen inntre når noe truer det som flertallet har utviklet. Ikke enkelt dette. Stabilitet og utvikling er jo et tema mange fagfelt har vært innom. En av de tidlige innen psykologi og pedagogikk - var Piaget. Likevekt og ubalanse var viktige ting i menneskets utvikling, i følge ham (og andre i andre varianter).
For øvrig er historien over "dritfet".
Mvh
JMK
Jeg hadde vel en liten fortsettelse?
Relativt mye og ta tak i. Er det noe spesielt du lurer på?
Egentlig var det kanskje lytteteknikk jeg var mest opptatt av. Men ikke sjelden er det faktisk en fordel å vite litt om instrumentene som blir spilt - ikke minst dersom man skal vite å verdsette prestasjonene til musikerne.
Veldig fristende å stille noen håpløse spørsmål på pur f..., men tror jeg skal la være - i alle fall i denne tråden.
Et lite tips: Ikke fyll instrumentet med vann og senk det ned i flytende nitrogen.....
Epilog (estetico patetico vs. balsamico majestico):
Miles – fremdeles på ett bein, fremdeles med trompeten presset stumt mot leppene – strekker ut en arm i retning av tilskuerflokken…
-Hva gjør han nå da?
-Han rørte på seg!
-Peker han hitover, eller?… hva skjer?
Mannen med kikkerten fokuserer litt:
-Jeg tror faktisk at, øøh – han viser oss fingeren!
Så brytes STILLHETEN…
Én tone.
En sur en.
- Ble medlem
- 04.03.2004
- Innlegg
- 8.700
- Antall liker
- 7.011
He he, skal forsøke å ikke gjøre det. Hva skjer, sprenger det?
Jeg hadde vel en liten fortsettelse?
Relativt mye og ta tak i. Er det noe spesielt du lurer på?
Egentlig var det kanskje lytteteknikk jeg var mest opptatt av. Men ikke sjelden er det faktisk en fordel å vite litt om instrumentene som blir spilt - ikke minst dersom man skal vite å verdsette prestasjonene til musikerne.
Veldig fristende å stille noen håpløse spørsmål på pur f..., men tror jeg skal la være - i alle fall i denne tråden.
Et lite tips: Ikke fyll instrumentet med vann og senk det ned i flytende nitrogen.....
Espege sendte ballen over til meg når det gjaldt å beskrive linjen mellom tilstrekkelig god teknikk på Miles. Jeg tror det finnes to leire med glidende overganger.
1. De som bruker teknikken til å få uttrykt musikken.
2. De som bruker teknikken som et musikkuttrykk.
Miles tilhører etter mitt skjønn den første helt klart. Jeg vil si at både styrken og svakheten ved teknikken til Miles ligger i at hornet er for stort og tungspilt for han. Han sliter med å kontrollere det når han er sliten eller i dårlig form, så hornet tar kontrollen i varierende grad. Han klarer ikke å produsere det lufttrykket som er ideelt for at hver tone skal produsere en full grunntone med overtonespekter. Derfor kompenserer han både med å spille med stor åpning som gir lav fart på lufta og med å vibrere en høyere frekvens med leppene ved å ha en høy kontakt mot munnstykket som igjen gjør det mindre fleksibelt for han og vanskeligere å skifte toneleie fort. Han har en slags "knekk" mellom to frekvensleier som ligger høyt i den tostrøkne oktav som skyldes en slags ressonansfrekvens i leppa der overleppa kommer så langt over underleppa at tonene blir ustabile. Over ressonansfrekvensen er han mer stabil, men ufleksibel.
Når han derimot spiller med harmonmute så krever det mindre lufttrykk for å sette grunntonene i hornet i sving, så da fyller han hornet mye bedre, men knekken blir enda mer fremtredende.
Jeg er ikke sikker på om Miles gjør dette med vilje eller ikke, men jeg er sikker på at han utnytter det bevisst. Den uforutsigbarheten dette gir tror jeg er en av faktorene som gjør det veldig spennende å høre på Miles i tillegg til den fantastiske musikeren han er. Samtidig virker han helt kompromissløs i forhold til ideene han har i hodet og virker aldri som at han bryr seg om når hornet tar kontrollen. Kul fyr og fantastisk musiker rett og slett.
Tror svaret er at du får vannet i trynet.
He he, skal forsøke å ikke gjøre det. Hva skjer, sprenger det?
Jeg hadde vel en liten fortsettelse?Relativt mye og ta tak i. Er det noe spesielt du lurer på?
Egentlig var det kanskje lytteteknikk jeg var mest opptatt av. Men ikke sjelden er det faktisk en fordel å vite litt om instrumentene som blir spilt - ikke minst dersom man skal vite å verdsette prestasjonene til musikerne.
Veldig fristende å stille noen håpløse spørsmål på pur f..., men tror jeg skal la være - i alle fall i denne tråden.
Et lite tips: Ikke fyll instrumentet med vann og senk det ned i flytende nitrogen.....
Espege sendte ballen over til meg når det gjaldt å beskrive linjen mellom tilstrekkelig god teknikk på Miles. Jeg tror det finnes to leire med glidende overganger.
1. De som bruker teknikken til å få uttrykt musikken.
2. De som bruker teknikken som et musikkuttrykk.
Miles tilhører etter mitt skjønn den første helt klart. Jeg vil si at både styrken og svakheten ved teknikken til Miles ligger i at hornet er for stort og tungspilt for han. Han sliter med å kontrollere det når han er sliten eller i dårlig form, så hornet tar kontrollen i varierende grad. Han klarer ikke å produsere det lufttrykket som er ideelt for at hver tone skal produsere en full grunntone med overtonespekter. Derfor kompenserer han både med å spille med stor åpning som gir lav fart på lufta og med å vibrere en høyere frekvens med leppene ved å ha en høy kontakt mot munnstykket som igjen gjør det mindre fleksibelt for han og vanskeligere å skifte toneleie fort. Han har en slags "knekk" mellom to frekvensleier som ligger høyt i den tostrøkne oktav som skyldes en slags ressonansfrekvens i leppa der overleppa kommer så langt over underleppa at tonene blir ustabile. Over ressonansfrekvensen er han mer stabil, men ufleksibel.
Når han derimot spiller med harmonmute så krever det mindre lufttrykk for å sette grunntonene i hornet i sving, så da fyller han hornet mye bedre, men knekken blir enda mer fremtredende.
Jeg er ikke sikker på om Miles gjør dette med vilje eller ikke, men jeg er sikker på at han utnytter det bevisst. Den uforutsigbarheten dette gir tror jeg er en av faktorene som gjør det veldig spennende å høre på Miles i tillegg til den fantastiske musikeren han er. Samtidig virker han helt kompromissløs i forhold til ideene han har i hodet og virker aldri som at han bryr seg om når hornet tar kontrollen. Kul fyr og fantastisk musiker rett og slett.
Ventilene og rørene på instrumentet sprekker (så klart)
Deretter kan du ta restene av instrumentet opp, og slå det i stykker som glass.
Må innrømme at jeg ikke har gjort dette veldig ofte selv. Men noe mirakuløst skjedde da jeg for mer enn 50 år siden fikk min første kornett som den gan sikker var 50 gammel. La den i badekaret med lunkent såpevann og lot den ligge natten over. 50 års snørr og tårer, tyggis og krigsrasjoner blandet seg med irr og messingrester i en gytje som selv den groveste slamsuger ville fått problemer med. Badekaret til mora mi har fortsatt grønnskimmer etter hendelsen. Deretter var det å spyle røra under springen og sette bøylene inn med vaseline. Før renseprosessen lød vel instrumentet omtrent som om jeg var Miles. Etter lød det helt jævlig---sikkert ----omtrent som luftvernsirenene på Oscarsborg - men i alle fall med atskillig mer åpen lyd. Og utrolig vakkert i min mors ører - apropos det særdeles subjektive momentet i estetikk.
Takk for interessant innlegg om leppeteknikken til Miles (eller his shortcomings). Noe av kunsten er jo å gjøre sine svakheter til en styrke, og blant de ytterst få jeg har diskutert fenomenet med, synes det å være enighet om at Miles gjorde nettopp det. Han hadde ikke samme fysikken og kraften som de store samtidige bopperne (f. eks. Dizzy og Fats Navarro, Howard McGee), men utviklet sin egen høyst personlige og lyriske stil på et instrument som vel egentlig er mer skapt for fanfarer og kraft. I og for seg ikke ulikt Chet Baker.
På mine gamle dager har jeg fått atskillig mer sans for kornett og flügelhorn enn jeg hadde tidligere - først og fremst for deres langt mer lyriske klang. Art Farmer er en av de som virkelig har vist at flügelhorn hører hjemme i jazz. Kornett var opprinnelig det mest brukte instrumentet av de tre, men forsvant (dessverre) nesten helt etter at de store (Armstrong, Henry "Red" Allen m fl.) gikk over til trompet på midten/siste halvdel av 20 tallet. Hederlige unntak er Rex Stewart (hos Ellington bl.a.) og Bobby Hackett. Miles på kornett???! Hvorfor ikke?? -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…