Snickers-is
Bransjeaktør
Det danske bladet High Fidelity, et blad mange kjenner som et sant entusiastblad, dog kanskje noe mer utvannet siden de ble selvstendige i 1997, skrev i sitt juli/august-nummer i 1987 en test av en forsterker. Det var snakk om modellen Classè Audio DR-3 effektforsterker. Skribenten K.S. Møller gjorde testen, og i bladets entusiastiske stil gjorde redaktøren overskriften til en av det mindre bransjevenlige slaget. I ettertid har de selv kommentert: 'Desværre gjorde redaktørens overskrift "Hvis bare bunden var bedre" denne ellers glimrende effektforsterker nærmest usælgelig'. Videre legger de til: 'Siden har vi lært at være mere forsiktige...'
Om man er på jakt etter ny bil kan det å lese biltester være nyttig. Bilbransjen bruker også tester aktivt, og i likhet med hifi-bransjen håndplukker de tester og gjerne deler av tester som passer deres markedsføringsprogram godt. Det er ikke noe i veien med det og det er høyst stuerent så lenge man ikke feilsiterer noen, men det er en stor forskjell i det at man faktisk kan finne dårlige tester av biler. Man skal faktisk ikke lete lenge heller. Nå er det vel slik at den siste tidens slakt av kinesiske biler her til lands nok også har gjort dem nær på uselgelige, men om salgstallene til Golf er nevneverdig påvirket av at de ustanselig gjennom mange år har blitt konsekvent beskrevet som gørr kjedelige å kjøre har jeg heller liten tro på.
Om man tenker litt etter er det to vesentlige forskjeller på HiFi og bil når det kommer til akkurat dette, og det henger nøye sammen. Den ene er den at litt småslakt av biler ikke i særlig grad påvirker salgstallene, noe det i stor grad ville gjort på HiFi-siden. Dermed kan faktisk bilskribentene tillate seg en viss ærlighet. Det andre er at det tross alt er forbrukerne som bestemmer hvor mye vekt de skal legge på nettopp testene. I bilbransjen kan det se ut til at forbrukerne stoler litt på seg selv, mens når vi snakker om HiFi så kan det ofte virke som om det tonenangivende er mer avgjørende enn ens egne opplevelser.
Jeg har ved noen tilfeller hevdet at HiFi-skribentene tråkker rundt grøten og derfor ikke er sitt ansvar verdig, men på den annen side så er det et spørsmål om å fortsette å ha noe å leve av. Min påstand har gått på, noe som deler av bransjen av HiFi-skribenter selv bekrefter, at et HiFi-blad er underholdningslesing og kun det for leseren, altså at det ikke kan påberope seg å være et fagblad i likhet med seriøs bilpresse. Imidlertid har jeg også påpekt at den påståtte linken mellom annonse og test ikke finner sted på den måten som mange vil ha det til. Jeg skal forsøke å forklare hvordan jeg ser på akkurat den saken (og det er med bakgrunn i praktiske erfaringer):
Man leverer et produkt til test. Noen uker senere ringer som regel en hyggelig skribent og vil ha avklart noen tekniske spørsmål, eventuelt ha klarhet i om komboen han har benyttet kan ha noen klare svakheter osv. I noen tilfeller får man også forhåndslese testen, men da med det for øyet at man skal få muligheten til å påpeke faktafeil. Dette unngår de fleste da det er litt for mange i bransjen som ønsker å påvirke innholdet i testene. Når testen er ferdig får annonseavdelingen se den. Annonseselgeren ringer så og forteller at produktet er testet med mange superlativer og at effekten av å annonsere i samme nummer som produktet er testet kan være meget god.
Jeg opplever imidlertid ikke at det er noen form for "feedback" fra annonseavdelingen til redaksjonen, men i noen tilfeller bruker redaktøren sin vetorett til å avvise artikler som ikke vil være til annet enn smerte for leverandøren. Det er også greit i og med at man i stedet for å slakte et produkt velger å ikke gi det redaksjonell dekning.
Min kritikk har mer gått på den faglige vurderingen av produkter, og hele poenget med denne artikkelen er at jeg ønsker å ta dem i forsvar på et punkt men å til dels opprettholde kritikken på et annet:
- Det faglige er, og har alltid vært, overveiende tynnt i de etablerte fagbladene. Mange bruker eksterne laboratorier til å utføre en del målinger, men sjelden kommer de faktiske styrkene og svakhetene til syne da skribenten ikke besitter en faglig tyngde som gjør ham/henne i stand til å tolke målingene i samme grad som de med både dyptpløyende elektronikk-kunnskap og akustikk-kunnskap. Jeg vil ikke dvele for mye ved dette, annet enn å påpeke at de fleste tester er basert på hvordan tilfeldighetene får en komponent til å passe inn i et gitt oppsett, og samtidig hvordan svakheter ved matchingen i oppsettet ved dyre komponenter får navnet "avslørende" mens de samme svakhetene ved rimeligere komponenter får navnet "man får jo mye for pengene i det minste".
- Når det gjelder den etisk faglige integriteten kan man jo påstå at en hver skribent skulle føle seg forpliktet til å kle nådeløst av en hver komponent og belyse en hver svakhet. Men kan de på noen som helst måte tillate seg det når en stor del av forbrukerne svelger slikt rått og styrer i god bue utenom akkurat det produktet for all ettertid? Jeg vet ikke hvordan forholdet mellom den danske importøren av Classè og High Fidelity-redaktøren var etter den nevnte testen, men fantasien min forteller meg at de ikke kom løpende med en annen forsterker uken etter. Det skal samtidig påpekes at overskriften, i bilverdenen, ikke ville vakt grenseløst stor oppsikt og neppe hatt særlig mye betydning for salgstallene. Med andre ord var jo overksriften ganske "pen" i alle andre sammenhenger enn innen HiFi.
Er det så skribentene sitt ansvar, eller deres feil at de blir tildelt en såpass stor maktposisjon som dette? jeg vil vel til det si at det, enten man vil det eller ei, blir deres ansvar, men det er neppe deres feil. Når Knut Vadset påpeker at han er redaktør for et underholdningsblad innen HiFi og ikke et uttømmende fagmagasin så vender folk av en eller annen grunn det døve øret til. Når opphører hans ansvar for å formidle dette enkle faktum, og hvor stort er hans ansvar for at mottakeren gidder å ta til seg en så enkel beskjed?
Konklusjonen er smertelig enkel og nesten uoverkommelig problematisk: Om man ønsker mer faglig tyngde fra HiFi-skribentene så må man omvende lesernes holdninger. Det innbefatter kanskje dine også?
Om man er på jakt etter ny bil kan det å lese biltester være nyttig. Bilbransjen bruker også tester aktivt, og i likhet med hifi-bransjen håndplukker de tester og gjerne deler av tester som passer deres markedsføringsprogram godt. Det er ikke noe i veien med det og det er høyst stuerent så lenge man ikke feilsiterer noen, men det er en stor forskjell i det at man faktisk kan finne dårlige tester av biler. Man skal faktisk ikke lete lenge heller. Nå er det vel slik at den siste tidens slakt av kinesiske biler her til lands nok også har gjort dem nær på uselgelige, men om salgstallene til Golf er nevneverdig påvirket av at de ustanselig gjennom mange år har blitt konsekvent beskrevet som gørr kjedelige å kjøre har jeg heller liten tro på.
Om man tenker litt etter er det to vesentlige forskjeller på HiFi og bil når det kommer til akkurat dette, og det henger nøye sammen. Den ene er den at litt småslakt av biler ikke i særlig grad påvirker salgstallene, noe det i stor grad ville gjort på HiFi-siden. Dermed kan faktisk bilskribentene tillate seg en viss ærlighet. Det andre er at det tross alt er forbrukerne som bestemmer hvor mye vekt de skal legge på nettopp testene. I bilbransjen kan det se ut til at forbrukerne stoler litt på seg selv, mens når vi snakker om HiFi så kan det ofte virke som om det tonenangivende er mer avgjørende enn ens egne opplevelser.
Jeg har ved noen tilfeller hevdet at HiFi-skribentene tråkker rundt grøten og derfor ikke er sitt ansvar verdig, men på den annen side så er det et spørsmål om å fortsette å ha noe å leve av. Min påstand har gått på, noe som deler av bransjen av HiFi-skribenter selv bekrefter, at et HiFi-blad er underholdningslesing og kun det for leseren, altså at det ikke kan påberope seg å være et fagblad i likhet med seriøs bilpresse. Imidlertid har jeg også påpekt at den påståtte linken mellom annonse og test ikke finner sted på den måten som mange vil ha det til. Jeg skal forsøke å forklare hvordan jeg ser på akkurat den saken (og det er med bakgrunn i praktiske erfaringer):
Man leverer et produkt til test. Noen uker senere ringer som regel en hyggelig skribent og vil ha avklart noen tekniske spørsmål, eventuelt ha klarhet i om komboen han har benyttet kan ha noen klare svakheter osv. I noen tilfeller får man også forhåndslese testen, men da med det for øyet at man skal få muligheten til å påpeke faktafeil. Dette unngår de fleste da det er litt for mange i bransjen som ønsker å påvirke innholdet i testene. Når testen er ferdig får annonseavdelingen se den. Annonseselgeren ringer så og forteller at produktet er testet med mange superlativer og at effekten av å annonsere i samme nummer som produktet er testet kan være meget god.
Jeg opplever imidlertid ikke at det er noen form for "feedback" fra annonseavdelingen til redaksjonen, men i noen tilfeller bruker redaktøren sin vetorett til å avvise artikler som ikke vil være til annet enn smerte for leverandøren. Det er også greit i og med at man i stedet for å slakte et produkt velger å ikke gi det redaksjonell dekning.
Min kritikk har mer gått på den faglige vurderingen av produkter, og hele poenget med denne artikkelen er at jeg ønsker å ta dem i forsvar på et punkt men å til dels opprettholde kritikken på et annet:
- Det faglige er, og har alltid vært, overveiende tynnt i de etablerte fagbladene. Mange bruker eksterne laboratorier til å utføre en del målinger, men sjelden kommer de faktiske styrkene og svakhetene til syne da skribenten ikke besitter en faglig tyngde som gjør ham/henne i stand til å tolke målingene i samme grad som de med både dyptpløyende elektronikk-kunnskap og akustikk-kunnskap. Jeg vil ikke dvele for mye ved dette, annet enn å påpeke at de fleste tester er basert på hvordan tilfeldighetene får en komponent til å passe inn i et gitt oppsett, og samtidig hvordan svakheter ved matchingen i oppsettet ved dyre komponenter får navnet "avslørende" mens de samme svakhetene ved rimeligere komponenter får navnet "man får jo mye for pengene i det minste".
- Når det gjelder den etisk faglige integriteten kan man jo påstå at en hver skribent skulle føle seg forpliktet til å kle nådeløst av en hver komponent og belyse en hver svakhet. Men kan de på noen som helst måte tillate seg det når en stor del av forbrukerne svelger slikt rått og styrer i god bue utenom akkurat det produktet for all ettertid? Jeg vet ikke hvordan forholdet mellom den danske importøren av Classè og High Fidelity-redaktøren var etter den nevnte testen, men fantasien min forteller meg at de ikke kom løpende med en annen forsterker uken etter. Det skal samtidig påpekes at overskriften, i bilverdenen, ikke ville vakt grenseløst stor oppsikt og neppe hatt særlig mye betydning for salgstallene. Med andre ord var jo overksriften ganske "pen" i alle andre sammenhenger enn innen HiFi.
Er det så skribentene sitt ansvar, eller deres feil at de blir tildelt en såpass stor maktposisjon som dette? jeg vil vel til det si at det, enten man vil det eller ei, blir deres ansvar, men det er neppe deres feil. Når Knut Vadset påpeker at han er redaktør for et underholdningsblad innen HiFi og ikke et uttømmende fagmagasin så vender folk av en eller annen grunn det døve øret til. Når opphører hans ansvar for å formidle dette enkle faktum, og hvor stort er hans ansvar for at mottakeren gidder å ta til seg en så enkel beskjed?
Konklusjonen er smertelig enkel og nesten uoverkommelig problematisk: Om man ønsker mer faglig tyngde fra HiFi-skribentene så må man omvende lesernes holdninger. Det innbefatter kanskje dine også?