Jeg har nå finlyttet på den nye MQA-utgaven (24/88 ) og sammenliknet med 24/192-utgaven fra to år tilbake. Begge flac. Dac-en er Ayre QB9 DSD (ikke MQA-kompatibel). Begge er lydmessig helt i toppsjiktet, og begge har sine kvaliteter. Derfor nøler jeg med å konkludere at en av dem er «best».
Her er mine inntrykk:
Den nye MQA-utgaven er rundere og fyldigere i klangen enn 2015-versjonen. Dette kan skyldes at den har lavere pitch – noe jeg ikke er i stand til å høre. Den har mer dynamikk (avstand mellom de svakeste og kraftigste passasjene). Samtidig er etterklang og mikrodetaljer (pust, leppe/tungelyder osv.) litt neddempet. Lydbildet er noe tilbaketrukket, spesielt pianoet.
2015-versjonen er mer nøytral i klangen. Den har mer attakk, tydeligere mikrodetaljer og en mer distinkt etterklang. Dynamikken er litt mindre enn på MQA-versjonen. Den virker å ha et høyere nivå, slik at volum må dempes noe. Men dette kan kanskje skyldes kompresjon. Lydbildet (spesielt pianoet) ligger her litt lenger fram. På denne utgaven spilt via JRiver 22 går sporene over i hverandre uten pause mellom.
MQA-utgaven synes å ha noe pre-ekko enkelte steder (kraftige anslag på pianoet høres svakt et mikrosekund for tidlig). Eksempler på dette er My Funny Valentine, der pianosoloen kommer inn på ca. 2:43. Dette er et velkjent fenomen på enkelte LP-er og kan også opptre som print through på spolebånd. Underlig, for MQA skulle vel fjerne den slags?
Jeg har i tillegg spilt den originale LP-en (som ikke har pre-ekko). Klangmessig er den tettere på MQA-versjonen enn 2015-versjonen. Her er det mindre dynamikk, trolig fordi vinylformatet ikke takler så store utslag som innspillingen viser seg å ha. Dessverre er pianoet «snudd», noe som medfører et litt underlig lydbilde (Odin LP03/1982, mastrisenummer A2/B3).