Nei, selvfølgelig er det ikke det samme. Multimeteret har en eller annen impedans, forhåpentligvis ganske høy. Denne påfører et spenningsfall i kretsen i henhold til Ohms lov, forhåpentligvis ganske liten. Siden du nevnte Biltema, fant jeg frem bruksanvisningen for det billigste multimeteret de selger: http://www.biltema.no/Archive/Documents/Technical_docs/all/15/15-133.pdf Der står det til og med, klart og tydelig, at spenningsfallet ved likestrømsmåling er 200 mV. Likeledes kan man vise at det å sette opp en målemikrofon i lytterommet i seg selv innfører refleksjoner i rommet som ikke er til stede uten mikrofonen der.niklasthedolphin skrev:
Men for det første har ikke dette noe med kvantefysikk å gjøre, og for det andre vil et fornuftig oppsatt eksperiment forsøke å nøytralisere denne feilen som introduseres av målingen. For eksempel, om vi bruker multimeteret og måler spenningen over et batteri til 12,4 volt, så vet vi etter å ha lest bruksanvisningen at den "riktige" verdien uten multimeteret i kretsen er 12,6 volt. Det ville vært enda bedre å vite impedansen i kiloohm, slik at vi kunne forstått effekten av å koble dette multimeteret inn i andre kretser. Tilsvarende er jo kalibrering av måleinstrumenter og validering av testprosedyrer noe av det mer tidkrevende i enhver fysikklab.
Et annet, enkelt eksempel: Her om dagen leste jeg om president Thomas Jefferson som førte en detaljert dagbok over vær og temperatur. Han brukte mye tid på å finne frem til en måleprosedyre som ga mest mulig korrekte målinger. Den alment aksepterte prosedyren på den tiden var å måle innendørs, i et rom som vendte mot nord, uten ild på ildstedet. Dette tilførte en betydelig termisk treghet i målingene. Han gikk derfor over til å måle utendørs, først på verandaen, og deretter i et lite skur bygd for formålet på samme måte som meteorologiske målinger gjøres i dag. Dessuten var han klar over betydningen av å kalibrere termometeret (test mot kjente verdier, i dette tilfellet kokende vann og isvann). Dette var i årene rundt 1800. Artikkelen er her: http://www.americanscientist.org/template/AssetDetail/assetid/55905?fulltext=true
Selvfølgelig er det feilkilder i ethvert eksperiment. Selvfølgelig er det støy i enhver måling. Selvfølgelig må ethvert eksperiment settes opp slik at man er sikker på at man måler det man ønsker å undersøke, og ikke bare tilfeldig støy. Selvfølgelig lykkes man i større eller mindre grad med dette i praktiske forsøk. Selvfølgelig er dette en sentral del av diskusjonen etter at et forskningsresultat er fremlagt - kan vi stole på disse målingene? En doktorgradskandidat som ikke tar hensyn til dette vil helt enkelt ikke få godkjent sin avhandling, og dermed ikke bestå sin fagprøve som forsker. Jeg ser ikke at det skulle være noe selvmotsigende i dette. Du kan da ikke mene at samtlige mer eller mindre vitenskapelige målinger de siste 200 årene er ubrukelige?
