Lille_Adam
Hi-Fi freak
- Ble medlem
- 28.11.2007
- Innlegg
- 1.686
- Antall liker
- 14
I regi av JanR (heretter kun kjent som "fristeren") fikk jeg fra tirsdag og noen dager fremover anledning til å kjøre en liten shoot-out mellom min egen Classè Six og en Air Tight ATC-1. Det ble nesten skjebnesvangert, spesielt i forhold til mitt selverklærte "neida, jeg er i mål jeg og bryr meg ikke no' særlig lenger". Mer om det etterhvert, først en liten presentasjon av kombatantene.
Classè Six er en preamp basert 98% på DR-6, den siste og langt den beste designet av Classès stifter Dave Reich før han forlot firmaet og overlot sjappa til sin kompanjong Glen Grue. Etter at Reich var ute av døra for siste gang ble et par små grep gjort med den innvendige layouten i DR-6 (og DR-5), kabinettet ble forandret og vips kunne man fjerne "DR" monikeren utenpå og skrive Glen Grue på PCBen inni. The king is dead, long live the king.
Anyway; Six har fire linjeinnganger (hvorav en balansert), tape loop og en forrykende bra RIAA. I tillegg finnes balanse, en switch for valg av stereo/mono/left/right/reverse (bytter om på høyre og venstre kanal), mute og et par vippebrytere for valg av "bypass" on/off og hvilken kilde som evt. skal nyte godt av dette. Bypass sjalter alle andre innganger og overflødige ting (balanse, etc) til jord slik at kretsløpet fra enten den balanserte inngangen eller phonotrinnet er renest mulig. Bak finnes to utganger, balansert og single-ended, som begge er aktive til enhver tid. Det er da også et must for min del, siden jeg bedriver bi-amping.
Byggekvaliteten er typisk amerikansk - solid og gedigen. Fronten er brautende og lar deg ikke glemme hverken at den er der eller hvem som styrer showet. Vippebrytere i stål og knotter i massivt aluminium vitner om noe som er bygget for vare livet ut - gjerne livet til barnebarna dine for den del. En separat PSU av heftig kaliber runder av det hele.
"Seksern" har vært i mitt eie i noe over tre år og ikke en eneste gang i løpet av den tiden har jeg vært fristet til å bytte den ut. Til en nypris midt på 30-tallet tangerer den i mine ører uten videre alt jeg tidligere har hørt av dyrt snacks, som f.eks Mark Levinson 380S og 320, Krell KCT og kjekke ting fra EAR, Accuphase, ARC etc.
Air Tight ATC-1 på sin side er en rørforforsterker med phonodel basert på 12AX7/ECC83, med to rør i linjedel og 3 i RIAA. Innvendig finnes ikke et printkort i sikte, kun point-to-point wiring som seg hør og bør i en rørdings i entusiastklassen. Air Tight er da også et entusiastmerke så godt som noe og drevet av kun to personer, hvorav primus motor er Atsushi Miura som hadde 29 års erfaring fra Luxman da han startet A & M Company sammen med Masami Ishiguro i 1985.
ATC-1 er i god japansk tradisjon langt mere en minimalistkonstruksjon enn Six. 4 innganger, hvorav 1 phono, balanse, mute (eller "attenuate"; "mute" er vel mer for vulgære amerikanere), en stereo/mono bryter og en source/monitor velger for tape deck. Vekten på syv kilo er passe betryggende for en audio-nerd og kabinettet er av ypperlig kvalitet. Knotter og brytere er av like god kvalitet som hos motstanderen, men helhetsinntrykk og størrelse er langt mere preget av "understatement" enn hos Six. ATC-1 glir lett inn i f.eks et hjem preget av stål og glass, der Six ville stått ut som en grilldressbekledt østfolding på aftensoireè i holmenkollåsen. På baksiden finnes heldigvis også her to utganger, begge single-ended.
Vel, tirsdagen opprant og JanR fristeren sto på døra sånn etter sju en gang. Etter at vafler, eplekaker (som vanlig courtesy of Kiwi; man er jo singel) og kaffe kom på bordet spilte vi en god time på Six og dens kumpaner for å ATC-1 sjansen til å varme seg opp og for å friske opp JanRs fristerens hukommelse i forhold til lyden i stua. Deretter sjalta vi med noe plunder inn Air Tighten og satte i gang igjen med samme plater. Da ble det ganske så tyst og undertegnede ble noe betenkt.
Dette låt bra.
Fordømrade bra.
Faen.
Nåvel. Praten fortsatte litt om senn og de samme platene ble spilt for andre gang. Litt kons på lytting innimellom, men mest prat om ditt og datt, jevnlig kaffepåfyll og en vaffel i ny og ne. Det finnes jaggu verre folk å ha på besøk enn JanR fristeren, bare så det er sagt.
Jaja, tia går i godt selskap og JanR fristeren stikker etterhvert hjem. Jeg for min del har langfri og fortsetter å spelle langt, langt inn i onsdagen. Egentlig tenkte jeg å spille kun på ATC-1 i minst en dag før jeg bytter tilbake, men hvem faen har tålmodighet til denslags da? Tre, fire, fem bytter senere, noe etter at det har begynt å bli lysere i øst, tror jeg at jeg sitter på fasit og sender denne til JanR fristeren per PM.
Fritt etter husken: "Som linjetrinn er de like gode - begge presenterer de samme detaljene, men AT'en er mer nøytral og gir deg dem mere midt i trynet. Min er mørkere i målet og kan synes mindre oppløst ved første "øyekast". Begge gir deg samme mengde 3D, så her kommer det an på smaken. Mellom RIAAene skiller det mindre når det gjelder varme/nøytralitet, men RIAAen i ATen er simpelthen fabelaktig og (dessverre) ganske sikkert litt bedre enn min på 3D". Noe i den duren i alle fall.
Neste "dag" opprinner rundt 12 timer senere (joda, jeg liker meg godt i senga jeg) og jeg begynner på ny frisk. Dagens strategi er å spille et knippe plater på en, for så å bytte om og spille de samme igjen, mye likt dagen før. En forskjell er det dog; jeg drar på mer. Tirsdag ble det spilt ved "snakkevolum" og siden jeg hater å måtte skrike til folk på andre siden av bordet så er det vanligvis relativt lavt (i forhold til hva mange andre synes å like). Etter JanRs fristerens avgang fortsatte jeg med samme volum fordi det føltes greit der og da. Nå drar jeg på opp til "lyttevolum" istedet. Vet ikke hvor høyt det er, men det er i alle fall den type volum som over tid skaffer blokkbeboere utkastelsesordrer.
Da forandrer ting seg litt. Dagen før var jeg henført av det jeg trodde jeg hadde identifisert som Air Tightens fortrinn og hadde for alvor begynt å telle på knappene hvordan jeg skulle finansiere, rasjonalisere og mentalt og økonomisk forsvare innkjøp av en ekstra preamp. Nå stiller ting seg litt annerledes. Saken er at på "lavt" volum sparker ATC-1 mer liv i høyttalerne og fremstår som bedre i forhold til dynamikk og perspektiv. På mitt sedvanlige lyttevolum er saken en litt annen - forskjellen i klang er der fremdeles, men den ekstra dynamikken som ga en Air Tight et lite forsprang i går er nå stort sett utlignet og det samme gjelder holografien. I alle fall på (SA)CD, som er først ut. Kanskje har Air Tight fremdeles et aldri så lite forsprang etter presumtivt objektive kriteria, men jeg finner også et problem. Jeg har en del plater der (dame)vokalen kan bli vel skarp når jeg drar på; en del mer så enn jeg liker. Dette er merkbart, men tolerabelt, på Six , mens Air Tight ikke gir ved dørene og av og til setter både malleus og incus nærmest i selvsving. Hmmm, er det lommeboka jeg hører gi fra seg et lettelsens sukk? Eller er det magen som slapper av etter å ha sett for seg en diett utelukkende bestående av linsesuppe og bønnestuing frem til jul? Joda, jeg er noe overfølsom for det man kaller "skarp" lyd.
Jaja, upwards and onwards to vinyl replay. Six er først ut og en bunke "referanseplater" (i så måte at jeg kjenner dem godt) blir spilt. Sarah Vaughan, Billie Holiday, Tom Waits, Modest Mussorgsky, Norah Jones, Holly Cole, The White Stripes, Ottorino Respighi og fler stikker innom etter tur og viser hva de kan. Fabelaktig flott er det, rett og slett. Det leves, det døs, det lekes og det sørges, alt ettersom. Hadde jeg vært mere på talefot med min feminine side ville jeg nok både ledd og grått. Istedet ruller jeg røyk og sjenker mer i glasset ved behov (Ardbeg 1977, 25yo. Intet mindre duger i slikt selskap). Greiere slik uansett, da jeg mangler Kleenex og aromaterapeuten min sier at dasspapir ikke er noe særlig for sart blandingshud.
Det drar seg på til natt og ny omrokkering foretas. Air Tight ATC-1 spiller opp på nytt og jaggu kommer artistene tilbake for encores. Igjen må ting revurderes. Har denne RIAAen bedre 3D, eller var det kun det at ATC-1 er hakket bedre på lavt volum som forledet meg til å tro det? mest det siste, men kanskje begge deler. Kanskje - kanskje - er den faktisk hakket bedre på holografi, men jeg kan ikke sverge ved det med hånda på brøstet. Mer detaljert? Niks, men de kommer definitivt tydeligere frem, på godt og ondt. Mest på godt kanskje, men likevel. Igjen er forskjellene slik at jeg ikke er i stand til å si at jeg liker den ene eller andre definitivt best. Det Air Tight imidlertid har, er en anelse bedre kontroll lengst nede i registeret. Høyttalerne mine gir på noen innspillinger litt vel mye nivå i bassen og dette retter seg litt når ATC-1 spiller. Ikke så at det blir mindre nivå, men bassen blir litt fastere i fisken. Pluss i margen hos Air Tight, uten at det er noe som egentlig betyr noe for min del.
Og det er egentlig stort sett det, hva konkurransen angår. Air Tight er nøytral, mer nøytral enn min Six, men samtidig helt uten å være "grå" eller "kjedelig", slik bare de beste klarer å gjøre det. Snarere er den alvorlig engasjerende og plasserer deg flere rader fremover i salen i forhold min mer avslappede kanadenser. På noen innspillinger er den skarpere enn jeg liker, men på det aller, aller meste gjør den helt en fabelaktig jobb. Annerledes altså, kanskje bedre på noen punkter, men også med "problemer" (i mine høyst subjektive ører) som for meg stort sett oppveier fortrinnene og utligner kampen akkurat idet dommeren blåser av (jeg hater foppal som pesten, men det syntes å være en ok ligning). Altså unngår jeg linsesuppen og bønnestuingen jeg belaget meg på en stund, siden jeg ikke lengre er villig til å betale hverken for "annerledes" eller "kanskje litt bedre", men kun for "ubetinget bedre". Classè Six + meg = fremdeles sant. Hadde jeg hatt flusst med penger her og nå ville jeg nok endt opp med to forforsterkere, men det er en annen sak.
Faen, der er det jaggu meg fullt dagslys igjen. Får vel legge meg snart da. Mer musikk i morra, om enn kanskje ikke like mye....
Konklusjoner (noen gamle, noen nye):
At Classè Six...
...er det beste kjøpet jeg noen gang har gjort, Hi-Fi eller ikke Hi-Fi. Glimrende linjetrinn, farget akkurat dit jeg vil ha det og samtidig like oppløst som noe jeg annet jeg har hørt (bare en ikke lar varmen lure en). Fabelaktig RIAA, som per hukommelse (trolig mangelfull, men skitt au) kun har blitt parkert av Manley Labs' Steelhead og Counterpoint Magnum Opus. Og nå tangert av Air Tight AC-1. Greit å ha flaks nå og da (kjøpte sekseren for en sinnsykt god pris) og å få bekreftet at en faktisk ikke er helt dauhørt.
At Air Tight ATC-1...
...trolig er den beste forforsterkeren jeg har hørt, om objektive kriteria forsøksvis skal legges til grunn. Nøytral (hva er det du pleier å si om "rørlyd" igjen Herr Vadseth?), oppløst, holografisk, engasjerende, brukervennlig, solid... Matchet annerledes og/eller plassert i stua hos folk med bare bittelitt forskjellig smak fra min så er dette en forforsterker å dø for. Bare at du ikke trenger å dø selvsagt. Alt tatt i betraktning ville jeg heller eid denne enn alt annet jeg har hørt av "high-end" utstyr, uansett pris. Bortsett fra min egen da.
At hjernen er sabla enkel å lure...
...fordi annerledes = bedre. Spesielt om en hungrer etter noe nytt og spennende. Gitt at komponentene spiller i samme divisjon er det etter min oppfatning maks 50% sjans for at det faktisk stemmer. Ting tar tid å finne ut av og det er jækla lett å trekke forhastede sluttninger.
...fordi mer nøytral = mer detaljert. Samma leksa. "Mørk" eller "varm" = mindre detaljert ved første lytt, nesten banna bein. Det kan selvsagt stemme, men bare fordi detaljene ikke kommer opp og kauker deg i øret eller gir deg et kne i balla og en springskalle så betyr ikke det at de ikke er der. Bruk heller litt tid på finne ut hvor du vil at fokuset skal ligge. Synes jeg.
Vel, det var nå det. Forhåpentligvis går jeg nye tre år eller mer i møte før blodpumpa, finansene og selvtilfredsheten blir utfordret på samme måte igjen. Men gøy var det; sabla gøy, og aldri før har jeg spilt musikk så lenge i strekk. Ikke er det helt slutt heller; ATC-1 blir her enda litt lengre før JanR fristeren kommer og fjerner den igjen. Når det skjer håper jeg med hele mitt hjerte at den til slutt ender opp hos noen som har vett til å sette pris på den slik den fortjener.
_________________________________________________
Spilleliste Vinyl:
Tom Waits: Blood Money
Blue Valentine
Norah Jones: Come Away with Me
Ottorino Respighi: Church Windows
Modest Mussorgsky: Gnomus
Night on Bald Mountain (begge fra Witches' Brew, Classic Records)
The White Stripes: Elephant
Billie Holiday: Songs for Distinguè Lovers
Lady Sings the Blues
Stan Getz/João Gilberto: Getz/Gilberto
Sarah Vaughan: The Lonely Hours
Ben Webster: Soulville
Holly Cole: Temptation
Jethro Tull: Songs from the Wood
Aqualung
Nick Drake: Five Leaves Left
Bryter Layter
Jennifer Warnes: The Well
Alexander Borodin: Symphony 2
Minor Majority: Up for You & I
Spilleliste CD:
Kari Rueslåtten: Other People's Stories
Pilot
The King's Noyse: Seaven Teares - The Music of John Dowland
Laïs: The Ladies' Second Song
June Tabor: Airs and Graces
Anita Baker: Rapture
Sara K.: Hobo
Blossom Dearie: Once Upon a Summertime
Tom Waits: Swordfishtrombones
The Proclaimers: Sunshine on Leith
Alison Krauss & Union Station: New Favourite
Rebecca Pidgeon: The Raven
Eleanor McEvoy: Early Hours
Jehtro Tull: A Little Light Music
Heavy Horses
Songs From the Wood
The Newberry Consort: A Candle in the Dark - Elizabethan Songs & Consort Music
(ca. 2+ dager med musikk fra seng til seng, kun avbrutt av matlagning og pissepauser)
Classè Six er en preamp basert 98% på DR-6, den siste og langt den beste designet av Classès stifter Dave Reich før han forlot firmaet og overlot sjappa til sin kompanjong Glen Grue. Etter at Reich var ute av døra for siste gang ble et par små grep gjort med den innvendige layouten i DR-6 (og DR-5), kabinettet ble forandret og vips kunne man fjerne "DR" monikeren utenpå og skrive Glen Grue på PCBen inni. The king is dead, long live the king.
Anyway; Six har fire linjeinnganger (hvorav en balansert), tape loop og en forrykende bra RIAA. I tillegg finnes balanse, en switch for valg av stereo/mono/left/right/reverse (bytter om på høyre og venstre kanal), mute og et par vippebrytere for valg av "bypass" on/off og hvilken kilde som evt. skal nyte godt av dette. Bypass sjalter alle andre innganger og overflødige ting (balanse, etc) til jord slik at kretsløpet fra enten den balanserte inngangen eller phonotrinnet er renest mulig. Bak finnes to utganger, balansert og single-ended, som begge er aktive til enhver tid. Det er da også et must for min del, siden jeg bedriver bi-amping.
Byggekvaliteten er typisk amerikansk - solid og gedigen. Fronten er brautende og lar deg ikke glemme hverken at den er der eller hvem som styrer showet. Vippebrytere i stål og knotter i massivt aluminium vitner om noe som er bygget for vare livet ut - gjerne livet til barnebarna dine for den del. En separat PSU av heftig kaliber runder av det hele.
"Seksern" har vært i mitt eie i noe over tre år og ikke en eneste gang i løpet av den tiden har jeg vært fristet til å bytte den ut. Til en nypris midt på 30-tallet tangerer den i mine ører uten videre alt jeg tidligere har hørt av dyrt snacks, som f.eks Mark Levinson 380S og 320, Krell KCT og kjekke ting fra EAR, Accuphase, ARC etc.
Air Tight ATC-1 på sin side er en rørforforsterker med phonodel basert på 12AX7/ECC83, med to rør i linjedel og 3 i RIAA. Innvendig finnes ikke et printkort i sikte, kun point-to-point wiring som seg hør og bør i en rørdings i entusiastklassen. Air Tight er da også et entusiastmerke så godt som noe og drevet av kun to personer, hvorav primus motor er Atsushi Miura som hadde 29 års erfaring fra Luxman da han startet A & M Company sammen med Masami Ishiguro i 1985.
ATC-1 er i god japansk tradisjon langt mere en minimalistkonstruksjon enn Six. 4 innganger, hvorav 1 phono, balanse, mute (eller "attenuate"; "mute" er vel mer for vulgære amerikanere), en stereo/mono bryter og en source/monitor velger for tape deck. Vekten på syv kilo er passe betryggende for en audio-nerd og kabinettet er av ypperlig kvalitet. Knotter og brytere er av like god kvalitet som hos motstanderen, men helhetsinntrykk og størrelse er langt mere preget av "understatement" enn hos Six. ATC-1 glir lett inn i f.eks et hjem preget av stål og glass, der Six ville stått ut som en grilldressbekledt østfolding på aftensoireè i holmenkollåsen. På baksiden finnes heldigvis også her to utganger, begge single-ended.
Vel, tirsdagen opprant og JanR fristeren sto på døra sånn etter sju en gang. Etter at vafler, eplekaker (som vanlig courtesy of Kiwi; man er jo singel) og kaffe kom på bordet spilte vi en god time på Six og dens kumpaner for å ATC-1 sjansen til å varme seg opp og for å friske opp JanRs fristerens hukommelse i forhold til lyden i stua. Deretter sjalta vi med noe plunder inn Air Tighten og satte i gang igjen med samme plater. Da ble det ganske så tyst og undertegnede ble noe betenkt.
Dette låt bra.
Fordømrade bra.
Faen.
Nåvel. Praten fortsatte litt om senn og de samme platene ble spilt for andre gang. Litt kons på lytting innimellom, men mest prat om ditt og datt, jevnlig kaffepåfyll og en vaffel i ny og ne. Det finnes jaggu verre folk å ha på besøk enn JanR fristeren, bare så det er sagt.
Jaja, tia går i godt selskap og JanR fristeren stikker etterhvert hjem. Jeg for min del har langfri og fortsetter å spelle langt, langt inn i onsdagen. Egentlig tenkte jeg å spille kun på ATC-1 i minst en dag før jeg bytter tilbake, men hvem faen har tålmodighet til denslags da? Tre, fire, fem bytter senere, noe etter at det har begynt å bli lysere i øst, tror jeg at jeg sitter på fasit og sender denne til JanR fristeren per PM.
Fritt etter husken: "Som linjetrinn er de like gode - begge presenterer de samme detaljene, men AT'en er mer nøytral og gir deg dem mere midt i trynet. Min er mørkere i målet og kan synes mindre oppløst ved første "øyekast". Begge gir deg samme mengde 3D, så her kommer det an på smaken. Mellom RIAAene skiller det mindre når det gjelder varme/nøytralitet, men RIAAen i ATen er simpelthen fabelaktig og (dessverre) ganske sikkert litt bedre enn min på 3D". Noe i den duren i alle fall.
Neste "dag" opprinner rundt 12 timer senere (joda, jeg liker meg godt i senga jeg) og jeg begynner på ny frisk. Dagens strategi er å spille et knippe plater på en, for så å bytte om og spille de samme igjen, mye likt dagen før. En forskjell er det dog; jeg drar på mer. Tirsdag ble det spilt ved "snakkevolum" og siden jeg hater å måtte skrike til folk på andre siden av bordet så er det vanligvis relativt lavt (i forhold til hva mange andre synes å like). Etter JanRs fristerens avgang fortsatte jeg med samme volum fordi det føltes greit der og da. Nå drar jeg på opp til "lyttevolum" istedet. Vet ikke hvor høyt det er, men det er i alle fall den type volum som over tid skaffer blokkbeboere utkastelsesordrer.
Da forandrer ting seg litt. Dagen før var jeg henført av det jeg trodde jeg hadde identifisert som Air Tightens fortrinn og hadde for alvor begynt å telle på knappene hvordan jeg skulle finansiere, rasjonalisere og mentalt og økonomisk forsvare innkjøp av en ekstra preamp. Nå stiller ting seg litt annerledes. Saken er at på "lavt" volum sparker ATC-1 mer liv i høyttalerne og fremstår som bedre i forhold til dynamikk og perspektiv. På mitt sedvanlige lyttevolum er saken en litt annen - forskjellen i klang er der fremdeles, men den ekstra dynamikken som ga en Air Tight et lite forsprang i går er nå stort sett utlignet og det samme gjelder holografien. I alle fall på (SA)CD, som er først ut. Kanskje har Air Tight fremdeles et aldri så lite forsprang etter presumtivt objektive kriteria, men jeg finner også et problem. Jeg har en del plater der (dame)vokalen kan bli vel skarp når jeg drar på; en del mer så enn jeg liker. Dette er merkbart, men tolerabelt, på Six , mens Air Tight ikke gir ved dørene og av og til setter både malleus og incus nærmest i selvsving. Hmmm, er det lommeboka jeg hører gi fra seg et lettelsens sukk? Eller er det magen som slapper av etter å ha sett for seg en diett utelukkende bestående av linsesuppe og bønnestuing frem til jul? Joda, jeg er noe overfølsom for det man kaller "skarp" lyd.
Jaja, upwards and onwards to vinyl replay. Six er først ut og en bunke "referanseplater" (i så måte at jeg kjenner dem godt) blir spilt. Sarah Vaughan, Billie Holiday, Tom Waits, Modest Mussorgsky, Norah Jones, Holly Cole, The White Stripes, Ottorino Respighi og fler stikker innom etter tur og viser hva de kan. Fabelaktig flott er det, rett og slett. Det leves, det døs, det lekes og det sørges, alt ettersom. Hadde jeg vært mere på talefot med min feminine side ville jeg nok både ledd og grått. Istedet ruller jeg røyk og sjenker mer i glasset ved behov (Ardbeg 1977, 25yo. Intet mindre duger i slikt selskap). Greiere slik uansett, da jeg mangler Kleenex og aromaterapeuten min sier at dasspapir ikke er noe særlig for sart blandingshud.
Det drar seg på til natt og ny omrokkering foretas. Air Tight ATC-1 spiller opp på nytt og jaggu kommer artistene tilbake for encores. Igjen må ting revurderes. Har denne RIAAen bedre 3D, eller var det kun det at ATC-1 er hakket bedre på lavt volum som forledet meg til å tro det? mest det siste, men kanskje begge deler. Kanskje - kanskje - er den faktisk hakket bedre på holografi, men jeg kan ikke sverge ved det med hånda på brøstet. Mer detaljert? Niks, men de kommer definitivt tydeligere frem, på godt og ondt. Mest på godt kanskje, men likevel. Igjen er forskjellene slik at jeg ikke er i stand til å si at jeg liker den ene eller andre definitivt best. Det Air Tight imidlertid har, er en anelse bedre kontroll lengst nede i registeret. Høyttalerne mine gir på noen innspillinger litt vel mye nivå i bassen og dette retter seg litt når ATC-1 spiller. Ikke så at det blir mindre nivå, men bassen blir litt fastere i fisken. Pluss i margen hos Air Tight, uten at det er noe som egentlig betyr noe for min del.
Og det er egentlig stort sett det, hva konkurransen angår. Air Tight er nøytral, mer nøytral enn min Six, men samtidig helt uten å være "grå" eller "kjedelig", slik bare de beste klarer å gjøre det. Snarere er den alvorlig engasjerende og plasserer deg flere rader fremover i salen i forhold min mer avslappede kanadenser. På noen innspillinger er den skarpere enn jeg liker, men på det aller, aller meste gjør den helt en fabelaktig jobb. Annerledes altså, kanskje bedre på noen punkter, men også med "problemer" (i mine høyst subjektive ører) som for meg stort sett oppveier fortrinnene og utligner kampen akkurat idet dommeren blåser av (jeg hater foppal som pesten, men det syntes å være en ok ligning). Altså unngår jeg linsesuppen og bønnestuingen jeg belaget meg på en stund, siden jeg ikke lengre er villig til å betale hverken for "annerledes" eller "kanskje litt bedre", men kun for "ubetinget bedre". Classè Six + meg = fremdeles sant. Hadde jeg hatt flusst med penger her og nå ville jeg nok endt opp med to forforsterkere, men det er en annen sak.
Faen, der er det jaggu meg fullt dagslys igjen. Får vel legge meg snart da. Mer musikk i morra, om enn kanskje ikke like mye....
Konklusjoner (noen gamle, noen nye):
At Classè Six...
...er det beste kjøpet jeg noen gang har gjort, Hi-Fi eller ikke Hi-Fi. Glimrende linjetrinn, farget akkurat dit jeg vil ha det og samtidig like oppløst som noe jeg annet jeg har hørt (bare en ikke lar varmen lure en). Fabelaktig RIAA, som per hukommelse (trolig mangelfull, men skitt au) kun har blitt parkert av Manley Labs' Steelhead og Counterpoint Magnum Opus. Og nå tangert av Air Tight AC-1. Greit å ha flaks nå og da (kjøpte sekseren for en sinnsykt god pris) og å få bekreftet at en faktisk ikke er helt dauhørt.
At Air Tight ATC-1...
...trolig er den beste forforsterkeren jeg har hørt, om objektive kriteria forsøksvis skal legges til grunn. Nøytral (hva er det du pleier å si om "rørlyd" igjen Herr Vadseth?), oppløst, holografisk, engasjerende, brukervennlig, solid... Matchet annerledes og/eller plassert i stua hos folk med bare bittelitt forskjellig smak fra min så er dette en forforsterker å dø for. Bare at du ikke trenger å dø selvsagt. Alt tatt i betraktning ville jeg heller eid denne enn alt annet jeg har hørt av "high-end" utstyr, uansett pris. Bortsett fra min egen da.
At hjernen er sabla enkel å lure...
...fordi annerledes = bedre. Spesielt om en hungrer etter noe nytt og spennende. Gitt at komponentene spiller i samme divisjon er det etter min oppfatning maks 50% sjans for at det faktisk stemmer. Ting tar tid å finne ut av og det er jækla lett å trekke forhastede sluttninger.
...fordi mer nøytral = mer detaljert. Samma leksa. "Mørk" eller "varm" = mindre detaljert ved første lytt, nesten banna bein. Det kan selvsagt stemme, men bare fordi detaljene ikke kommer opp og kauker deg i øret eller gir deg et kne i balla og en springskalle så betyr ikke det at de ikke er der. Bruk heller litt tid på finne ut hvor du vil at fokuset skal ligge. Synes jeg.
Vel, det var nå det. Forhåpentligvis går jeg nye tre år eller mer i møte før blodpumpa, finansene og selvtilfredsheten blir utfordret på samme måte igjen. Men gøy var det; sabla gøy, og aldri før har jeg spilt musikk så lenge i strekk. Ikke er det helt slutt heller; ATC-1 blir her enda litt lengre før JanR fristeren kommer og fjerner den igjen. Når det skjer håper jeg med hele mitt hjerte at den til slutt ender opp hos noen som har vett til å sette pris på den slik den fortjener.
_________________________________________________
Spilleliste Vinyl:
Tom Waits: Blood Money
Blue Valentine
Norah Jones: Come Away with Me
Ottorino Respighi: Church Windows
Modest Mussorgsky: Gnomus
Night on Bald Mountain (begge fra Witches' Brew, Classic Records)
The White Stripes: Elephant
Billie Holiday: Songs for Distinguè Lovers
Lady Sings the Blues
Stan Getz/João Gilberto: Getz/Gilberto
Sarah Vaughan: The Lonely Hours
Ben Webster: Soulville
Holly Cole: Temptation
Jethro Tull: Songs from the Wood
Aqualung
Nick Drake: Five Leaves Left
Bryter Layter
Jennifer Warnes: The Well
Alexander Borodin: Symphony 2
Minor Majority: Up for You & I
Spilleliste CD:
Kari Rueslåtten: Other People's Stories
Pilot
The King's Noyse: Seaven Teares - The Music of John Dowland
Laïs: The Ladies' Second Song
June Tabor: Airs and Graces
Anita Baker: Rapture
Sara K.: Hobo
Blossom Dearie: Once Upon a Summertime
Tom Waits: Swordfishtrombones
The Proclaimers: Sunshine on Leith
Alison Krauss & Union Station: New Favourite
Rebecca Pidgeon: The Raven
Eleanor McEvoy: Early Hours
Jehtro Tull: A Little Light Music
Heavy Horses
Songs From the Wood
The Newberry Consort: A Candle in the Dark - Elizabethan Songs & Consort Music
(ca. 2+ dager med musikk fra seng til seng, kun avbrutt av matlagning og pissepauser)
Vedlegg
-
24.5 KB Visninger: 531
-
44.5 KB Visninger: 543
-
28 KB Visninger: 525
-
66.9 KB Visninger: 528