Jeg eide i sin tid en ECI-2. Det var min første seriøse hifi-amp, og jeg kjøpte den da den kom i 1996. Mye fordi det var den første EC-forsterkeren jeg noensinne så til skarve 6500,-.
Men jeg ble raskt skuffet. Det viste seg å være en feil på den, som utløste periodisk skurring (overlagring) i høyre kanal. Jeg leverte den inn, og det tok flere måneder før jeg fikk tilbake en forsterker som fortsatt ikke var reparert. Da fikk jeg bytte den inn i en ny hos Hifi-klubben; en ECI-2mkII. Betydelig bedre lyd enn i førsteversjonen, men her var det slark i volumknotten. Jeg gadd aldri gjøre noe med det, det er kanskje min egen feil.
Etter noen år var jeg virkelig lei av å ha en forsterker med kun 4 linjeinnganger, ingen fjernkontroll, intet hodetelefonuttak og høyttalerterminaler som ikke engang godtok banansticks. Jeg var med andre ord drittlei av typisk "high end-minimalisme", og byttet gjerne bort litt av lydkvaliteten med bedre funksjonalitet.
Så jeg kjøpte en Denon PMA 1500. Førsteinntrykket var at gjengivelsen nok var en tanke mindre transparent. Men den var likevel mer enn bra nok. Til gjengjeld fikk jeg et produkt som oste mye mer "byggekvalitet", og med "normal" brukervennlighet, så alt i alt var det en oppgradering.
Så mitt inntrykk av 90-tallets EC var nok at produktene låt svært godt, men at den faktiske kvaliteten på de enkelte eksemplarene var høyst variabel og tidvis tvilsom. Min læresetning har blitt å kjøpe fra produsenter som har en viss andel av proffmarkedet - det sier mye om kvalitet og stabilitet. Denon-forsterkeren har i høyeste grad innfridd i så måte, jeg hadde også en veldig god erfaring med en NAD-forsterker jeg hadde et par år.