Ja jeg kan være enig i et par av tingene han berører, men for meg personlig har aldri pop og rock vært en kunstform. Den delen av musikkproduksjonen, merkevarebygging, produktplasseringen, unge pene lettkledde piker på hitlister osv osv viser bare kynismen musikkbransjen har vært gjennomsyret av de siste 60 årene. De har selv distansert seg fra kunstformen som musikk bør være.
Joda, populærmusikk er vel nettopp det, populær, og diskusjonen om hva som er kunst og hva som ikke er det er vanskelig. Men likevel kan jeg ikke fri meg for følelsen av at de beste musikerne overskrider formatets innebygde begrensninger og laget/lager kunst selv om bransjen som sådan er kynisk og skremmende kommersiell, og mer og mer dreier seg om musikk som vare. Og den teknologiske utviklingen er jo nettopp det som gjør det mulig å behandle den mer og mer som en vare, noe som kanskje er Schreiners poeng.
Men Bach, Mozart og Schubert skrev også på lønnede oppdrag og var avhengig av at noen ville kjøpe det de laget, og bortsett fra de lettkledde pikene er jeg ikke så sikker på at ikke de faller innenfor det du beskriver, likevel er de i dag inkludert i kunst kanonen. De var avhengig både av sitt renomme (merkevarebygging) og av produktplassering for å få oppdrag. Men pga sitt talent overskred de rammene og begrensningene i det formatet de jobbet innenfor, mens det tallrike mindre begavede ligger igjen i veikanten.
Filmen Amadeus, skjønt historisk unøyaktighet, er jo en god beskrivelse av hvordan dette foregikk/kunne ha foregått.