Politikk, religion og samfunn Dårlig kvalitet på norsk grunnskole?

[Audiophile-Arve]

Han har heilt rett. Lenge sidan eg las "1984" og "Vidunderlige nye verden" no. Merkar at eg og er sur.

 

[Hardingfele]

Ikke bare grunnskolen denne gjelder.

«Hver gang jeg hører utsagn som at læreryrket er det viktigste, blir jeg ikke oppgitt, jeg blir forbannet. Det er fake news. Under valgkampen i fjor fortalte politikere fra ulike parti at jeg er viktig. Sludder.»

https://www.aftenposten.no/meninger...-viktigste-yrke-Ha-ha--Lektor-Einar-Steffenak

Husker første gang jeg kom over ordene pedokrati og pedosentrisme:
https://morgenbladet.no/debatt/2005/09/faglig-selvmord-eller-snikmord

Det er forskjell på å bygge et land og å bevare det i stasis. Vi har ingen utviklingsprosjekt i Norge nå. Landet er ikke alene om dette, men muligens er vi kommet lengst, gitt vår posisjon på ulike målestokker for nasjonssuksess. Skolens oppgaver på sent 1800-tall og frem til ca. 1970-tallet handlet om nasjonsbygging og utvikling og det gikk med rasende fart. Da blir det meningsfylt å ha et skolevesen, både for elever, lærere og forvaltere -- fordi det var mange meningsfylte jobber "der ute", etter endt skolegang. Joda, det var forsøk på utestenging av visse samfunnsgrupper da man fryktet konsekvensene av at disse ble utdannet og tok del i maktspillet, men overordnet var det mening i skolevesenet, fra laveste til høyeste trinn.

Nå er det ikke utvikling som gjelder. Der man før utdannet folk til jobber som de kanskje ville stå i livet ut, aner man ikke om videreutdanningen i det hele tatt er relevant i dag, pga teknologiske endringer. Ikke å undres over at skolevesenet reduseres til navlebeskuelse og meningsløshet.

 

[Audiophile-Arve]

Det viktigaste med skulevesenet i vår tid, er å halde ungane unna arbeidslivet så lenge som råd, og samstundes syte for at foreldra slepp å plagest med dei meir enn høgst nødvendig.

 

[BT]

Man har lenge lurt på hvorfor alle målinger viser at finnene gjør det bedre nn oss på alle målinger når det kommer til skolen.
Hvis man leser denne usedvanlig interessante artikkelen får man noen svar:

https://www.nrk.no/troms/xl/norsk-skole-gjorde-smarte-_alexander_-til-skoletaper-1.13463891

 

[BT]

Også i Norge har elevene en lovfestet rett til å få tilpasset undervisning. Men familiens erfaring var at det ikke ble skilt mellom begrepene «individuelt tilpasset undervisning» og «spesialundervisning». For å få rett til spesialundervisning kreves det ofte en diagnose, som kan ta lang tid å få.

I Finland følger det ikke ekstra ressurser med en diagnose, og dermed har skoleverket fokus på tidlig innsats. Å sette inn ekstra læringsressurser i barnehagealder og tidlig skolealder koster langt mindre for skoleverket enn å la elevens læringsproblemer eskalere til det blir et stort problem når eleven blir eldre. Dessuten fører det til at færre barn trenger spesialundervisning når de når de øvre klassetrinnene.

I Norge får flere og flere unger spesialundervisning jo eldre de blir, mens i Finland er grafen motsatt.

 

[Gjestemedlem]

Klipp og lim siden denne er muret inne bak Bergens Tidenes vollgraver. Men verdt å lese for de som er interessert i skole og undervisning.

https://www.bt.no/btmagasinet/i/gPlR4B/Vilde-ble-syk-av-a-ga-pa-skolen

BT MAGASINET
VILDE BLE SYK AV Å GÅ PÅ SKOLEN
I første klasse ble Vilde akutt syk og nektet å gå på skolen. Først da moren hennes så resultatet av evnetesten skjønte hun hva som var galt.


Kristin Jansen
Tor Høvik (foto)
Publisert
18.nov.2018 08:41

Storefriminuttet er i gang utenfor Montessoriskolen på Storetveit. Midt i flokken av fnisende tenåringer står Vilde Mork-Knudsen. Hun har nylig fylt 14 år, og er avgangselev på skolen.Vilde lærer nemlig så fort at hun hoppet over et klassetrinn. Allerede i barnehagen brukte hun ironi. Ingen av de andre barna skjønte henne. Vilde lærte seg å lese på egen hånd flere år før skolestart. I dag forstår tenåringsjenten mer og lærer raskere enn sine jevnaldrende. Derfor trenger hun utfordringer på skolen for ikke å kjede seg. – Jeg har følt meg annerledes. Mange forstår ikke resonnementene mine. Jeg må ofte forklare hva jeg mener, sier Vilde. Nå trives hun godt blant klassekamerater og lærere. Men Vilde og familien hennes har tatt vanskelige valg for å gi henne en hverdag å leve med.

moren Mette Sæhle Nilsen brukte Vilde lang tid på å finne en skole i Bergen som kunne passe henne.
To til fem prosent av barna i Norge er like smarte som Vilde. Mange klarer seg godt, men slett ikke alle. Noen er så urolige i timene at de blir utredet for ADHD. Andre fungerer dårlig sosialt og blir oppfattet som frekke mot lærere og medelever. Men selv om de kan prestere dårlig på prøver, viser evnetesten svært høy intelligens. Elever som Vilde går for lut og kaldt vann i Norge, mener Ella C. Idsøe, professor i psykologi. Hun har jobbet med evnerike barn i en årrekke. Ikke finnes temaet i den norske lærerutdanningen. De evnerike barna har heller ikke krav på spesialundervisning, slik svake elever har. – Barna blir ofte stoppet i utviklingen sin, og bedt om å tilpasse seg undervisningen på midten. Jeg synes det er grusomt. Det kan være 12-åringer som allerede kan matte på universitetsnivå. Hvordan kan noen forvente at de skal fungere i klassen, spør Idsøe. Hun mener mange ikke klarer å se hvilket enormt potensial som ligger i denne elevgruppen. – Dette er fremtidens forskere og eksperter. Både elevene selv og vi som samfunn går glipp av mye ved ikke å se dem, sier Idsøe, som jobber ved Naturfagsenteret på Universitetet i Oslo. Derfor er ikke det tradisjonelle klasserommet godt nok

begynte i første klasse. Det ble en stor påkjenning for hele familien. Mamma Mette Sæhle Nilsen var sykemeldt en periode for å ta seg av datteren.
For Vildes del startet problemene da hun begynte på skolen. Allerede etter to uker begynte hun å klage på vondt i magen. Om kveldene var det umulig å få sove. Etter hvert nektet seksåringen å gå på skolen. Hun lå hjemme på sofaen, blek og medtatt. Mamma Mette Sæhle Nilsen fryktet at datteren var alvorlig syk. Selv ble moren sykemeldt på grunn av påkjenningen i familien. Legene på Haukeland tok en rekke prøver for å finne forklaringen på Vildes plager, uten å finne noe. Først da en nevropsykolog gjennomførte en intelligenstest for barn på henne, en såkalt WISC-test, fikk de et uvanlig resultat. Seksåringen Vilde scoret som en 10–12-åring. I første klasse klarte hun ikke å sette ord på det, men i dag husker Vilde godt hvordan det var å begynne på skolen. – Jeg var så skuffet. Det var bare veldig, veldig kjedelig.Vilde leste flytende fra hun var fire. Klassen hennes lærte en bokstav i uken. Frustrasjonen hadde satt seg i kroppen og gjorde henne fysisk dårlig. Da sommerferien kom, forsvant alle symptomene umiddelbart.Etter at resultatet fra intelligenstesten var klart, håpet foreldrene at skolen ville tilpasse opplegget sitt. Noen av lærerne prøvde å komme familien i møte, men for Vilde var det ikke nok med et ekstra ark med oppgaver. Hun trengte flere utfordringer for å ha det bra.

Beskrivelsen av Vilde sin skolestart er helt i tråd med det Jørgen Smedsrud har funnet ut. Forskeren har nylig skrevet doktoravhandling om evnerike barn. En av de tingene som går igjen, er hvordan elevene kjeder seg på skolen. Noen bruker skoletiden på å kverulere og opptre som pøbler. I verste fall blir de syke eller del av frafallsstatistikken.Men Smedrsud synes konsekvensene er alvorlige, også for de evnerike elevene som klarer seg bra. – Skal vi virkelig godta at en stor gruppe elever går gjennom skolen og kjeder seg hver dag? Det vil i så fall prege deres syn på utdanning resten av livet, sier Smedsrud. Han trekker frem eksempler. En gutt i småskolealder ble utredet for ADHD. Han hadde mye uro i kroppen og satte seg ofte under pulten sin i skoletimene. Da Smedsrud kom hjem til ham og snakket med foreldrene, viste det seg at gutten pleide å ligge på gulvet og spinne rundt med hele kroppen mens han leste Ringenes Herre. Etterpå kunne han fortelle ordrett hva han hadde lest. I et annet tilfelle ble barnevernet koblet inn. Oppførselen til en liten jente ble tolket som så frekk og ufordragelig at de ansatte i barnehagen mente at hun var utsatt for omsorgssvikt. I virkeligheten var jenten var svært intelligent og brukte både ironi og sarkasme.– Mange av disse barna trenger først og fremst faglige utfordringer. Andre trenger i tillegg sosial og emosjonell støtte. De får med seg alt på nyhetssendingene, og har behov for å prate med noen om dette, sier forskeren.

(6) skjønte tidlig at datteren lærte raskere enn mange andre barn. Men de har valgt å ikke teste evnene hennes. – Vi trenger ikke å fokusere så mye på dette så lenge Line trives og har det bra, sier de.
Heldigvis kan skolestart for evnerike elever også være en fin opplevelse. I rekkehuset på Midttun tumler Line (6) rundt på gulvet. Sammen med pappa Runar Slethei er hun i gang med et kortspill som går ut på å lage rekker av tall, farger og figurer. Etter noen omganger vinner førsteklassingen klart over faren sin. Det er slett ikke første gangen.Allerede da Line var halvannet år, kylte moren hennes boken om barns utvikling rett i bosset. Den lille jenten passet ikke til beskrivelsene i det hele tatt. Hun snakket i lange setninger og interesserte seg for symboler, tall og bokstaver. I barnehagen var Line oppgitt over «babynivået». Hun ville heller ha bøker om dinosaurer og planeter.– Det hender vi kvepper litt når vi treffer barn på samme alder som Line. Forskjellen kan være veldig stor, sier Runar Slethei. I likhet med mange andre familier med evnerike barn, valgte han og konen Mette Borgen etter hvert montessoribarnehage og montessoriskole for datteren. Det løste mye.– Å velge privatskole satt langt inne. I utgangspunktet mener jeg at alle barn skal ha like muligheter. Men nå får Line mulighet til å konsentrere seg om det hun er interessert i. Det betyr mye, sier mamma Mette Borgen. På en montessoriskole er elever på ulike klassetrinn i samme gruppe. De velger i stor grad hva de ønsker å jobbe med og får undervisning i små grupper. Mens andre førsteklassinger øver på å tegne bokstaver, kan Line skrive historier og lage små bøker.– Da hun var liten, googlet jeg og var nervøs for skolegangen hennes. Men det har jo gått veldig bra, sier Borgen.

en bærepose full av ting hun har laget på skolen. Hun har blant annet skrevet en liten bok om halloween og laget skjerf til pappa Runar Slethei.
Et sterkt likhetsprinsipp i norsk skole er en av årsakene til at de evnerike barna i altfor liten grad er blitt sett og anerkjent i Norge, ifølge forsker Jørgen Smedsrud. – Vi er så redde for elitedyrking. Samtidig glemmer vi at dette er snakk om barn som ofte har det vanskelig, sier han. Også høyskolelektor Inge Andersland trekker frem frykten for å løfte frem enkeltelever når han skal forklare hvorfor denne gruppen ofte ikke blir sett. – Når vi sier at noen barn tenker raskere enn andre, utfordrer det forestillingen om at alle har like muligheter. Men vi sier ikke at disse barna er mer verdt enn andre. De er like mye verdt. Derfor fortjener de en skole som passer for dem også.For to år siden oppdaget Andersland tilfeldigvis at flere av kollegene hans delte interessen for evnerike barn. Eller barn med stort læringspotensial, som er begrepet de bruker. Kollegene snakket sammen i lunsjen, og bestemte seg etter hvert for å lage en egen forskergruppe. Forskerne opererer med en vid forståelse av disse elevene og snakker om de 10–15 prosent smarteste barna. Ifølge Andersland er synet på disse barna preget av myter. Som at barn som ikke må repetere og gjøre de sammen oppgavene som resten av klassen, vil få huller i kunnskapen sin. – Vi må stole på at elever ikke trenger de fem repetisjonene på et emne han eller hun allerede kan. Det siste året har Andersland og kollegene reist rundt på skoler for å undervise lærerne om hvordan de kan møte disse barna best mulig. Behovet er stort. Det er som regel bare de ekstra engasjerte lærerne som setter seg inn i hvordan de kan tilpasse undervisningen.

Nysgjerrighet var det som trigget Paula Kristine Mosland Gillesdal. Som mattelærer på Åstveit ungdomsskole hadde hun stadig elever hun mente kunne klare mer enn de faktisk gjorde. Men hvordan få dem mer engasjerte? Derfor leste Gillesdal bøker om temaet og tok kontakt med forskerne på NLA. – En talentfull høydehopper får ikke beskjed om å stoppe på 1,20 hvis hun klarer å hoppe høyere. Slik bør det ikke være i matematikk heller, sier hun. I dag er målet for Gillesdal og kollegene hennes at alle, uansett nivå, skal ha noe å strekke seg etter. Ingen skal klare alle oppgavene. Mattelæreren må ofte finne oppgaver som strekker seg ut over pensumet på det aktuelle trinnet.

Elevene som ligger så langt fremme at tilpasningen ikke blir god nok, kan følge matteundervisningen et steinkast unna, på Tertnes videregående skole. Uansett hvor gamle de er.Gillesdal og kollega Benedicte Karlsen planlegger også å starte en matteklubb. Der vil de hente elever i ulike aldre som kan jobbe sammen med oppgaver tilpasset deres nivå. Ifølge mattelærerne vet mange av disse elevene ikke om sitt store læringspotensial. I motsetning til de skoleflinke, får elevene ikke nødvendigvis gode karakterer. De svarer ofte intuitivt på oppgaver, men er ikke like flinke til å føre dem inn i boken. – Jeg ser ofte at disse elevene har en annen måte å tenke på. Uten faglig motstand er det vanskelig å lære seg at struktur og strategi kan være nødvendig for å løse en oppgave, sier Gillesdal.

Slik var det også for Eivind Olsen. Hjernen hans fungerer litt annerledes. I dag vet 42-åringen hvorfor. Han har en IQ på over 131. Det var trolig årsaken til at han ble stemplet som et uromoment på skolen. Han kjedet seg og satte læreren sin til veggs.– Jeg trengte aldri å pugge på noe som helst. Dermed ble arbeidsvanene mine helt fraværende. På videregående var jeg lei og ville helst gjøre minst mulig, sier 42-åringen.Til tross for høy intelligens tok Olsen aldri høyere utdanning. I dag jobber han med drift av IT-systemer. Historien hans er ikke uvanlig. Som lokallagsleder i Mensa, klubben for dem med aller høyest IQ, har han truffet mange som har droppet ut av skolen. Selv om det finnes høyt utdannede eksperter og forskere blant medlemmene, er det også noen som er uføretrygdet. Likevel føler de et sterkt fellesskap med hverandre. – I Mensa treffer jeg folk som intuitivt forstår hva jeg mener. Det henger nok sammen med at vi tenker en del raskere enn andre, sier Olsen.For Karen Reinholdtsen er det sosiale miljøet i Mensa avgjørende. Allerede som treåring satt hun i sportsvognen og leste butikkskilt. Ingen hadde lært henne bokstavene. Det hadde hun klart på egen hånd. Seinere fikk hun begynne på skolen ett år før tiden, og hoppet videre til andre klasse etter noen måneder. – Det betyr utrolig mye å ha muligheten til å treffe de andre i Mensa, sier hun.

Å finne fellesskap med andre som tenker likt er vanskeligere for barn enn for voksne. For førsteklassingen Vilde ble det umulig. Magen verket. Hun ville fortsatt ikke gå på skolen. Foreldrene ble desperate etter å finne en måte å hjelpe henne på. En sein lørdagskveld foran PC-en fant Mette Sæhle Nilsen frem til Mentiqa, en skole for særlig evnerike barn i Danmark. Midt på natten sendte hun en fortvilet e-post til rektoren. Dagen etter kom svaret. – Vi hadde ikke noe valg. Vi var nødt til å gjøre noe. Vilde holdt på å gå til grunne, sier hun.Sammen med Vildes far dro hun og de to døtrene på en prøveuke på skolen i Ålborg. Da fredagen kom, ba Vilde om å få bli en uke til. Mette Sæhle Nilsen tok et dramatisk valg. Hun sa opp jobben, leide ut huset og flyttet til Nord-Jylland med de to jentene sine. Også storesøsteren begynte på Mentiqa. Far ble igjen i Bergen. Det ble begynnelsen på en helt ny tilværelse for Vilde. – De andre elevene forsto meg. Jeg var ikke lenger den som var mest spesiell. Det var veldig fint å oppleve, sier VildePå den nye skolen kunne elevene gjerne bli ferdig med årspensumet på to måneder. De slapp alle de kjedelige repetisjoner av ting som de allerede kunne fra før. Alt gikk raskere. Elevene fikk bruke Ipader i friminuttene. Hvis noen hadde behov for å gå ut i løpet av timen, var det også lov.BT har vært i kontakt med skolen Vilde gikk på da hun ble syk i første klasse. Rektor opplyser at han ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

I Norge finnes ikke spesialskoler for evnerike barn. Selv om professor Ella C. Idsøe synes et slikt tilbud kan eksistere side om side med den offentlige skolen, er det viktigste å utdanne lærere til å forstå disse barna.– De heldige har gode voksne rundt seg som kompenserer for manglende oppfølging på skolen. Men noen av barna kommer fra familier som ikke har disse ressursene. De er helt avhengige av skolen. Hun deltok selv i Jøsendalutvalget, som for to år siden slo fast at tilbudet til de evnerike barna i Norge er altfor dårlig. Siden har de største byene har fått egne talentsatsinger, men Idsøe er skuffet over at det ikke er gjort mer for å komme disse elevene i møte.– Barna som bor langt fra byene har ikke en sjanse, sier Idsøe.

familien flyttet tilbake til Norge.
Etter to fine år i Danmark bestemte Vilde og familien hennes at det var på tide å dra tilbake til Bergen. Utmattelsen og magesmertene var borte. Vilde hadde fått det bra igjen. Men den lille familien var i ferd med å bli veldig danske. Begge jentene både snakket og skrev dansk. Samtidig hadde de mye i Bergen som de ønsket å reise hjem til. På Montessoriskolen på Storetveit ventet nye klassekamerater og lærere som hadde satt seg inn i Vildes situasjon.Fortsatt kan hun fortsatt føle seg litt annerledes av og til. Men det er ikke så farlig lenger. Vilde er blitt flinkere til å si ifra når hun trenger flere utfordringer på skolen. – Nå er det verste over. Jeg er glad for å være den jeg er, sier hun.

 

[Audiophile-Arve]

Også i Norge har elevene en lovfestet rett til å få tilpasset undervisning. Men familiens erfaring var at det ikke ble skilt mellom begrepene «individuelt tilpasset undervisning» og «spesialundervisning». For å få rett til spesialundervisning kreves det ofte en diagnose, som kan ta lang tid å få.

I Finland følger det ikke ekstra ressurser med en diagnose, og dermed har skoleverket fokus på tidlig innsats. Å sette inn ekstra læringsressurser i barnehagealder og tidlig skolealder koster langt mindre for skoleverket enn å la elevens læringsproblemer eskalere til det blir et stort problem når eleven blir eldre. Dessuten fører det til at færre barn trenger spesialundervisning når de når de øvre klassetrinnene.

I Norge får flere og flere unger spesialundervisning jo eldre de blir, mens i Finland er grafen motsatt.

Det har endra seg. No er det mykje sterkare fokus på tidleg innsats. Elles er det heilt klart meir effekt av tidleg spesialundervisning, men nokre diagnoser vil uansett betinge mykje meir ressursar enn andre.
Elles vil nok tilpassa undervisning, iallfall i store klassar, ha ein tendens til å rette seg inn mot gjennomsnittseleven, og ikkje ha så veldig mykje differensiering og individuell tilpassing.
Ein annan tendens er at eldre elevar lettare føler seg stigmatiserte ved å gå ut av klassen. Tidleg innsats reduserer såleis også dette problemet.

 

[Gjestemedlem]

Jeg har vel nevnt det før men la gå...

Undervisning tilpasset en elevs nivå, intelligens og ferdigheter er så usannsynlig mye bedre enn å sortere dem utelukkende på alderstrinn eller geografi.

La oss få en undervisningssystem der elever får undervisning på det mentale trinnet de befinner seg. La oss strebe etter at hver og en av dem får brynet seg mot sitt individuelle potensiale, og la oss skrote den likhets- og enhetsfantasien som KUN bidrar til å trekke gjennomsnittsnivået så lavt at selv de mest åndssvake passerer alle kriterier med laud.

 

[cruiser]

Hvordan skal denne sorteringen gå til? Unger utvikler seg i rykk og napp gjennom hele oppveksten.

 

[Audiophile-Arve]

Har opp gjennom åra hatt nokre elevar som var svært oppegåande. Veldig moro å undervise slike, dersom du har handlingsrom nok til å gje dei slike utfordringar dei treng. Dette går meir eller mindre av seg sjølv i ein Montessoriskule, men det er ingeting i vegen for å finne på noko spenstig også i norsk offentleg skule. Men skulen må ha handlingsrom, og ikkje vere så lavbudsjettert og stor at han kvelar alt av differensiering.

 

[Audiophile-Arve]

Jeg har vel nevnt det før men la gå...

Undervisning tilpasset en elevs nivå, intelligens og ferdigheter er så usannsynlig mye bedre enn å sortere dem utelukkende på alderstrinn eller geografi.

La oss få en undervisningssystem der elever får undervisning på det mentale trinnet de befinner seg. La oss strebe etter at hver og en av dem får brynet seg mot sitt individuelle potensiale, og la oss skrote den likhets- og enhetsfantasien som KUN bidrar til å trekke gjennomsnittsnivået så lavt at selv de mest åndssvake passerer alle kriterier med laud.

Tilpassing til EIN elev er svært enkelt...... også om potensialet varierer over tid. Minste klassa eg har undervist i, var på 1 elev. Dyrt, sjølvsagt, men det var no eingang slik der og då. Og eleven vart ferdig med det som skulle lærast det året på rekordtid (trur vi var i november). Så kunne vi fokusere på anna som var interesant.

 

[BT]

Også i Norge har elevene en lovfestet rett til å få tilpasset undervisning. Men familiens erfaring var at det ikke ble skilt mellom begrepene «individuelt tilpasset undervisning» og «spesialundervisning». For å få rett til spesialundervisning kreves det ofte en diagnose, som kan ta lang tid å få.

I Finland følger det ikke ekstra ressurser med en diagnose, og dermed har skoleverket fokus på tidlig innsats. Å sette inn ekstra læringsressurser i barnehagealder og tidlig skolealder koster langt mindre for skoleverket enn å la elevens læringsproblemer eskalere til det blir et stort problem når eleven blir eldre. Dessuten fører det til at færre barn trenger spesialundervisning når de når de øvre klassetrinnene.

I Norge får flere og flere unger spesialundervisning jo eldre de blir, mens i Finland er grafen motsatt.

Det har endra seg. No er det mykje sterkare fokus på tidleg innsats. Elles er det heilt klart meir effekt av tidleg spesialundervisning, men nokre diagnoser vil uansett betinge mykje meir ressursar enn andre.
Elles vil nok tilpassa undervisning, iallfall i store klassar, ha ein tendens til å rette seg inn mot gjennomsnittseleven, og ikkje ha så veldig mykje differensiering og individuell tilpassing.
Ein annan tendens er at eldre elevar lettare føler seg stigmatiserte ved å gå ut av klassen. Tidleg innsats reduserer såleis også dette problemet.

Godt at det skjer endringer på dette. Ellers er det litt merkelig om tilpasset undervisning retter seg inn mot gjennomsnittseleven, burde den ikke tilpasses den det gjelder sine utfordinger, som i tilfellet med den nrk-saken?

 

[Gjestemedlem]

Hvordan skal denne sorteringen gå til? Unger utvikler seg i rykk og napp gjennom hele oppveksten.

Det gjør de. Vi kan jo se for oss en årlig vurdering om ikke annet det man ser for seg hva som er best for eleven. Helt i praksis så er det kanskje vanskeligere enn å se for seg en inndeling over 2-3 alderstrinn. Men i mine taker ville det ideelle vært å ha forskjellig undervisning i hvert enkelt fag. Man kan jo være flink i sløyd men ikke evne å følge med i historie.

Egentlig leter jeg etter en helt annen modell for læring. En som ikke er basert på gruppetenking, enten det er alder eller noe annet. Jeg har ingen ferdige svar men vi må i alle fall bort i fra klasserom og alderstrinn, masseundervisning og enhetstenking.

 

[BT]

Husker den gangen kompisen min og jeg var ferdig med matteboka etter få uker av skoleåret. Jeg trodde vi hadde vært flink, men jeg har knapt fått så mye kjeft noen gang. Vi hadde kun gjort oppgaver i skoletimene, når vi fikk beskjed om å gjøre oppgaver. Da forsvant interessen for det faget også.

 

[Audiophile-Arve]

t.

Godt at det skjer endringer på dette. Ellers er det litt merkelig om tilpasset undervisning retter seg inn mot gjennomsnittseleven, burde den ikke tilpasses den det gjelder sine utfordinger, som i tilfellet med den nrk-saken?

Det har du heilt rett i... men god tilpassing av undervisninga vil ofte betinge ekstra ressursar, t.d. i form av deling av klasse inn i mindre grupper. Då trengs det pengar. Ein kan oppnå mykje ved å bruke dataløysingar -som betingar fungerande datautstyr. Men det finnest ein god del arbeidsmåtar som tilpassar til ulike nivå, t.d."fargevelgjar" i matematikk delar opp i typisk tre ulike vanskegradar, slik at eleven vel det som passar best eige ambisjons- og dugleiksnivå..

 

[Gjestemedlem]

Husker den gangen kompisen min og jeg var ferdig med matteboka etter få uker av skoleåret. Jeg trodde vi hadde vært flink, men jeg har knapt fått så mye kjeft noen gang. Vi hadde kun gjort oppgaver i skoletimene, når vi fikk beskjed om å gjøre oppgaver. Da forsvant interessen for det faget også.

Ja, det er janteloven/enhetsskolen i praksis. Vi kan jo ikke ha forskjellsnorge og sorteringssamfunnet. Det er ikke politisk korrekt i 2018.

 

[BT]

t.

Godt at det skjer endringer på dette. Ellers er det litt merkelig om tilpasset undervisning retter seg inn mot gjennomsnittseleven, burde den ikke tilpasses den det gjelder sine utfordinger, som i tilfellet med den nrk-saken?

Det har du heilt rett i... men god tilpassing av undervisninga vil ofte betinge ekstra ressursar, t.d. i form av deling av klasse inn i mindre grupper. Då trengs det pengar. Ein kan oppnå mykje ved å bruke dataløysingar -som betingar fungerande datautstyr. Men det finnest ein god del arbeidsmåtar som tilpassar til ulike nivå, t.d."fargevelgjar" i matematikk delar opp i typisk tre ulike vanskegradar, slik at eleven vel det som passar best eige ambisjons- og dugleiksnivå..

Her betyr det tydeligvis ekstra ressurser, mens finnene gjør det for å spare på ressursene, i følge den artikkelen.

 

[Audiophile-Arve]

Hvordan skal denne sorteringen gå til? Unger utvikler seg i rykk og napp gjennom hele oppveksten.

Det gjør de. Vi kan jo se for oss en årlig vurdering om ikke annet det man ser for seg hva som er best for eleven. Helt i praksis så er det kanskje vanskeligere enn å se for seg en inndeling over 2-3 alderstrinn. Men i mine taker ville det ideelle vært å ha forskjellig undervisning i hvert enkelt fag. Man kan jo være flink i sløyd men ikke evne å følge med i historie.

Egentlig leter jeg etter en helt annen modell for læring. En som ikke er basert på gruppetenking, enten det er alder eller noe annet. Jeg har ingen ferdige svar men vi må i alle fall bort i fra klasserom og alderstrinn, masseundervisning og enhetstenking.

Du leitar etter montessoripedagogikk, Deffe. Eller den mindre kjende "fådeltpedagogikk": https://journals.openedition.org/ries/3310

 

[Audiophile-Arve]

Husker den gangen kompisen min og jeg var ferdig med matteboka etter få uker av skoleåret. Jeg trodde vi hadde vært flink, men jeg har knapt fått så mye kjeft noen gang. Vi hadde kun gjort oppgaver i skoletimene, når vi fikk beskjed om å gjøre oppgaver. Da forsvant interessen for det faget også.

Sikkert fine oppgåver, det der. Men dersom du er på min alder sånn på lag, var det ynskjeleg å ha så einsarta klasser som råd. Foreldra mine fekk til dømes kjeft fordi eg hadde lært å lese før skulestart. Då måtte eg kjede meg under begynnaropplæringa. Og eg kan endå hugse at det var noko drit.
Elles har det vore mykje eksperiment i grunnskulen opp gjennom åra. I mi tid hadde vi kursplandeling, der elevane vart nivådiffernsierte i tre kategoriar. Dette for at lærarane skulle kunne tilpasse undervisninga. Det fungerte svært dårleg.

 

[Gjestemedlem]

Hvordan skal denne sorteringen gå til? Unger utvikler seg i rykk og napp gjennom hele oppveksten.

Det gjør de. Vi kan jo se for oss en årlig vurdering om ikke annet det man ser for seg hva som er best for eleven. Helt i praksis så er det kanskje vanskeligere enn å se for seg en inndeling over 2-3 alderstrinn. Men i mine taker ville det ideelle vært å ha forskjellig undervisning i hvert enkelt fag. Man kan jo være flink i sløyd men ikke evne å følge med i historie.

Egentlig leter jeg etter en helt annen modell for læring. En som ikke er basert på gruppetenking, enten det er alder eller noe annet. Jeg har ingen ferdige svar men vi må i alle fall bort i fra klasserom og alderstrinn, masseundervisning og enhetstenking.

Du leitar etter montessoripedagogikk, Deffe. Eller den mindre kjende "fådeltpedagogikk": https://journals.openedition.org/ries/3310

Ok. Du har sikkert rett, jeg har ikke mye kjennskap til dette men siden du sier det slik så vekker du i alle fall interessen. Skal ta en titt på hva hva de handler om.

 

[Spiralis]

I forbindelse med en kommuneøkonomi som har gått helt "haywire", med kurs rett mot Robek har vi fått en diskusjon om innsparinger og nedleggelse av bygdeskolene. De eneste feltene der kommunen kan spare penger er etter sigende på skole og helse.

Også noe man kan undre over.

I den sakens anledning ble det opplyst at ca 25% av kostandene til skoledrift skyldes "spesialundervisning"! Ganske heftig og man kan bare spekulere hvorfor det er slik. Noe må ha sviktet monumentalt underveis, eller?

Personlig synes jeg alle som møter i komunestyre og utvalg etc, burde si fra seg møtegodtgjørelse og kjøregodtgjørelse. Det er faktisk frivillig og som sitter i kommunestyre og utvalg har valgt det selv og de driver faktisk med hobbyen sin!

 

[Audiophile-Arve]

Det er eit paradoks som syner seg når ein endrar ressursane: Dersom det er mykje ressursar til klassen, vil du ha høve til å undervise av høgre kvalitet (det kan diskuterast i kva grad dette faktisk skjer, men det er logisk at om ein klasse får to lærarar i staden for ein, vil kvar elev få tilgong på dobbelt så mykje merksemd). Auka ressurstilgong kan såleis seiast å komme fleire elevar til gode. Motsett, om ressursane vert reduserte, vert kvaliteten dårlegare. Dei "flinke" elevane vil ofte greie seg uansett (flinke i den forståinga at dei er i stand til å disiplinere seg til å arbeide sjølvstendig med vekeplan og studieopplegg utan ekstra pådriv frå læraren), medan dei svakare elevane (med manglande motivasjon, uro i kroppen, eller manglande struktur på seg sjølv) vil få problem. Dårlegare prestasjonar vert lagt merke til, og lærar, foreldre og skuleleiing spør seg om grunnen til dette. Det er då naturleg å diagnostisere elevar etter mulege årsakar. Den som leitar, han finn. Elevar med ei diagnose har krav på spesialundervisning, og rektor/kommune må då syte for dette. Ressursar går då med til spesialundervisning, gjerne i form av einetimar, som har god effekt på dyslektikarar (som får lese- og skrivehjelp), elevar med utfordringar i det sosiale domenet, og ADHD-diagnostiserte (som får fred til å konsentrere seg). Men "gråsoneelevar", dei utan spesifikk diagnose får ikkje glede av desse ressursane.

Så spørsmålet er om ein skal bruke meir ressursar spreidd utover klassen, støtte elevane generelt, men ta mindre omsyn til dei med spesifikke vanskar, eller fokusere på dei sistnemnde, og få mindre til generell styrking. Eg går sjølvsagt inn for "ja takk, begge deler", men innser også at dei løyvande styresemakter får ræva bak, same kor dei snur seg....

Løysingar: Skape eit nytt system for tildeling av ressursar til det offentlege, slik at kvalitetar innan det offentlege tilbodet vert betre...altså andre kvalitetar enn låg pris. Kanskje vi treng ein revolusjon? Eller revidere new public management?

 

[Proffen]

Korrigerer deg aldri så lite, AA: Elever med diagnose har IKKE rett på spesialundervisning!
Det er den sakkyndige vurderingen, med tilhørende enkeltvedtak, som avgjør hvorvidt eleven tilkjennes rett på spesialundervisning.
At mange elever som får spesialundervisning, også har en eller flere diagnoser, er en annen sak - men der finnes også mange elever MED diagnose som ikke får dette.

En annen ting jeg iblant spør meg selv om, er hvorfor elever som sliter med utfordringer på det sosiale domenet, får sin spesialundervisning som enetimer......
Er det virkelig slik man bør "trenes opp" til å bli flinkere til å omgås andre/grupper av mennesker.....?

Jeg vet ikke om der overhodet finnes noen quick fix på utfordringene i dagens norske skolevesen, slik Deph imho gir uttrykk for at det er - men har tidligere vært inne på noen tanker jeg har gjort meg.
Vi kan helt klart gjøre mye både bedre og annleis i skulen, men det er overhodet ikke den eneste viktige arenaen for barn og unges utvikling og vekst. Det er kanskje reint av den minst viktige!
Derimot er skolen gjerne den arenaen hvor problemer, vansker, frustrasjoner og utfordringer kommer til uttrykk.

Når de i Finland satser på tidlig innsats, tror jeg det kan være mer fruktbart enn å senere skulle reparere "skader" og tette hull som har oppstått.

Når Deph uttaler seg som han gjør, blir jeg litt i stuss på følgende: har han reint av glemt at barn av og til bare er nettopp barn? At de ikke er "snusfornuftige, små voksne" - uansett hvor mye han skulle ønske seg at de var det!

Jeg synes det er helt på sin plass å stille krav til både lærere, elever OG foreldre, men målene bør være realistiske. For interesserte, kan gjerne følgende være av interesse: https://www.challenginglearning.com/learning-pit/
Dette har jeg både sansen for og troen på!
"Kast elevene på sjøen, og la dem lære seg å svømme!" Selvsagt under både nødvendig tilsyn, veiledning og evt modellering.

En tid tilbake hadde jeg en elev, der både vedkommede og foresatte anså eleven for å være begavet i matte. Og, joda, guten var god i hoderegning - en stund! Men så sa det brutalt stopp!
Eleven hadde ikke, pga putene foreldrene hadde sydd under armene på han, jobbet hardt nok og opparbeidet seg kompetansen som skulle til for å være trygg nok på relativt enkle algoritmer - "fordi han var så flink i matte" - Kjøss meg i røven.......
I tre - 3 - år forsøkte jeg å hinte om dette til både foreldre og elev, uten å bli hørt. Så fra å være en brukbar hoderegner, gikk guten hen og ble en middelhavsfarer og knapt det, i matte.

Når det er sagt, finnes det selvsagt unntak - men mine erfaringer er at dette gjelder et fåtall av elevene. F eks en 7.klassing som en dag i uken hospiterte på videregående i matteundervisningen. At vedkommede hadde sine særegenheter ellers, både faglig og sosialt, er en annen side......
Og det holder ikke alltid å være faglig sterk, dersom de ikke også er "moden nok" i haudet til å bli utfordret på riktig faglig nivå.

mvh
Proffen

 

[Proffen]

Jeg har i grunnen litt sansen for han her :

https://www.youtube.com/watch?v=VmVi6XjvkMU

mvh
Proffen

 

[Cyber]

I forbindelse med en kommuneøkonomi som har gått helt "haywire", med kurs rett mot Robek har vi fått en diskusjon om innsparinger og nedleggelse av bygdeskolene. De eneste feltene der kommunen kan spare penger er etter sigende på skole og helse.

Også noe man kan undre over.

I den sakens anledning ble det opplyst at ca 25% av kostandene til skoledrift skyldes "spesialundervisning"! Ganske heftig og man kan bare spekulere hvorfor det er slik. Noe må ha sviktet monumentalt underveis, eller?

Personlig synes jeg alle som møter i komunestyre og utvalg etc, burde si fra seg møtegodtgjørelse og kjøregodtgjørelse. Det er faktisk frivillig og som sitter i kommunestyre og utvalg har valgt det selv og de driver faktisk med hobbyen sin!

Det hørtes vilt ut. Her har vi som mål å ligge på max 6% spes. Hos oss prøver også de folkevalgte å kjøre skuta til Robek-land og de stryker snart 1 milliard i gjeld med under 10K innbyggere. Godt gjort.

 

[weld77]

Det hørtes vilt ut. Her har vi som mål å ligge på max 6% spes. Hos oss prøver også de folkevalgte å kjøre skuta til Robek-land og de stryker snart 1 milliard i gjeld med under 10K innbyggere. Godt gjort.

Har de bygget et stort og fjongt kulturhus?

Edit: Googlet litt og 100k pr innbygger i gjeld er langt, langt unna pallplass her i landet. De som har mest pr. innbygger ligger over 160.000. Tallene litt over 1 år gamle så sikkert enda høyere nå.

 

[weld77]

I den sakens anledning ble det opplyst at ca 25% av kostandene til skoledrift skyldes "spesialundervisning"! Ganske heftig og man kan bare spekulere hvorfor det er slik. Noe må ha sviktet monumentalt underveis, eller?

I Oslo, hvor jeg bor er det enorme forskjeller i tilskudd pr. elev mellom skoler. Den som får mest (Svarttjern Skole i Groruddalen) får 125k pr. elev mens den som får minst (Nordseter Skole på Nordstrand) får 50k pr. elev. Tallene er fra Dagsavisen og fra 2017.

Så kan man jo prøve å finne ut hva som er den største forklaringen på dette (hint: det er veldig enkelt)

 

[Cyber]

Det hørtes vilt ut. Her har vi som mål å ligge på max 6% spes. Hos oss prøver også de folkevalgte å kjøre skuta til Robek-land og de stryker snart 1 milliard i gjeld med under 10K innbyggere. Godt gjort.

Har de bygget et stort og fjongt kulturhus?

Edit: Googlet litt og 100k pr innbygger i gjeld er langt, langt unna pallplass her i landet. De som har mest pr. innbygger ligger over 160.000. Tallene litt over 1 år gamle så sikkert enda høyere nå.

Nei, det ble heldigvis skalert ned til en litt omfattende renovasjon av kinoen. Nå stiger renta og 65% av lånet er flytende rente stod det i tidningen her om dagen...

 

[Spiralis]

I forbindelse med en kommuneøkonomi som har gått helt "haywire", med kurs rett mot Robek har vi fått en diskusjon om innsparinger og nedleggelse av bygdeskolene. De eneste feltene der kommunen kan spare penger er etter sigende på skole og helse.

Også noe man kan undre over.

I den sakens anledning ble det opplyst at ca 25% av kostandene til skoledrift skyldes "spesialundervisning"! Ganske heftig og man kan bare spekulere hvorfor det er slik. Noe må ha sviktet monumentalt underveis, eller?

Personlig synes jeg alle som møter i komunestyre og utvalg etc, burde si fra seg møtegodtgjørelse og kjøregodtgjørelse. Det er faktisk frivillig og som sitter i kommunestyre og utvalg har valgt det selv og de driver faktisk med hobbyen sin!

Det hørtes vilt ut. Her har vi som mål å ligge på max 6% spes. Hos oss prøver også de folkevalgte å kjøre skuta til Robek-land og de stryker snart 1 milliard i gjeld med under 10K innbyggere. Godt gjort.

Ut fra innbyggertall og gjeld skulle jeg tro at vi bor samme kommune??

 

[Audiophile-Arve]

Takkar for presiseringa, Proff! Du har rett - men sidan den sakkunnige vurderinga skjer stort sett i same prosess som tilrådinga, er det få som merkar dette iallfall heromkring. Så er det rektor/kommuna som endeleg bestemmer kor stor ressursen skal vere - tilrådinga kan såleis fråvikast.

Har jobba litt med utfordringar innan det sosiale domenet. Det er viktig å forstå korleis eleven opplever omgjevnadane, og det er langt lettare å forholde seg til ei lita gruppe (på til dømes EIN lærar, det bør gå bra) enn til ei bråkete klasse. For ikkje snakke om ADHD, der ein definitivt ikkje bør kastast på djupt vatn med ein gong. Ein ADHD-diagnostisert opplever ofte alle sanseinntrykk som like "viktige", og når du tenkjer på alt som går føre seg i ei klasse, er det ikkje rart dei vert stressa.

Elles har eg vorte nyfiken på matematikk fordjuping i ungdomsskulen. Det kan hende at dette gjev elevane akkurat det rommet dei treng for å forstå, og ikkje berre gjere oppgåver.

 

[Proffen]

Da var man halvveis i løpet for å fortsatt være sertifisert mattelærer...
Og det etter hele 6 forelesninger og selvstudier utenom.
Makan til tullete muntligeksamen.....
Trøsten får være at jeg i dag føler meg atskillig mer kompentent som mattelærer enn jeg gjorde i går.....
Anbefales alle yrkesgrupper!

mvh
Proffen

 

[Audiophile-Arve]

Det høyrest ut som det går bra! Matte er eit fint fag, særleg å rette. Mykje lettare enn norsk og engelsk.

 

[Proffen]

Det høyrest ut som det går bra! Matte er eit fint fag, særleg å rette. Mykje lettare enn norsk og engelsk.

Jaudå, eg skal jo trass alt ikkje finne opp kruttet på nytt!
Samstundes veit eg ikkje om eg har lært så mykje nytt, men meir repetert det eg lærte på 80-talet eingong....
Og mykje av det kjem jo aldri elevar i grunnskulen til å kome borti, ut frå kompetansemåla i læreplanen.....
Blir spanande å sjå om dei kjem til å leggje opp til meir fokus på didaktikken etter jul.

mvh
Proffen

 

[Dr Dong]

En vet at alt er gått galt når landets største avis skal fortelle oss hvordan en kan ta eksamen uten å kunne noe. Det er symptomatisk: Ikke kunnskapen er det viktig at vi tilegner oss, men at vi kursbeviset får. Det er bare å spy!

https://www.aftenposten.no/karriere...rer-du-selv-om-du-ikke-kan-svaret-12257b.html

 

[Audiophile-Arve]

Det høyrest ut som det går bra! Matte er eit fint fag, særleg å rette. Mykje lettare enn norsk og engelsk.

Blir spanande å sjå om dei kjem til å leggje opp til meir fokus på didaktikken etter jul.

mvh
Proffen

Eg har ein stygg mistanke om at du vert skuffa........ det er så viktig med mastergradskompetanse for å få undervise i eit fag, noko som gjer det nødvendig å lære derivasjon og anna moro. Dei didaktiske tipsa finn du sjeldan mykje av frå høgskulane. Her er det mykje forbetringspotensiale.

 

[OMF]

I den sakens anledning ble det opplyst at ca 25% av kostandene til skoledrift skyldes "spesialundervisning"! Ganske heftig og man kan bare spekulere hvorfor det er slik. Noe må ha sviktet monumentalt underveis, eller?

I Oslo, hvor jeg bor er det enorme forskjeller i tilskudd pr. elev mellom skoler. Den som får mest (Svarttjern Skole i Groruddalen) får 125k pr. elev mens den som får minst (Nordseter Skole på Nordstrand) får 50k pr. elev. Tallene er fra Dagsavisen og fra 2017.

Så kan man jo prøve å finne ut hva som er den største forklaringen på dette (hint: det er veldig enkelt)

Og disse forskjellene, som er basert på individuelle tjenester/ytelser - er altså ikke med i noen av disse innvandringsregnskapene som lages.

(Mitt inntrykk basert på 3 barn i skolesystemet, er dette er en gjennomgående trend i barnehage, barneskole, ungdomsskole osv).

Mvh
OMF

 

[Cyber]

https://www.nrk.no/rogaland/revheim-skule-far-gaming-pa-timeplanen-1.14415788



Apropos dårlig kvalitet. Ungene skal tekkes og spille seg gjennom historien via spill som er løselig basert på faktiske hendelser.

 

[cruiser]

Hvorfor må dette nødvendigvis gi dårlig kvalitet?

 

[Cyber]

Hvorfor må dette nødvendigvis gi dårlig kvalitet?

Har du spilt Battlefield 5 og angrepet på Vemork? Jeg tenker opplæring i historie skal gi en korrekt fremstilling av faktiske hendelser.

 

[Daniel62]

Hvorfor må dette nødvendigvis gi dårlig kvalitet?

Løselig basert på faktiske hendelser.
Blir ikke det litt historieundevisning ala D.Trump?