Bare for å understreke, jeg er ikke redd for å gå i dette bryllupet. Jeg gruer meg fordi det er så jævlig slitsomt med så mye mennesker over så lang tid. Vielsen er 13 og "festen" er vel ferdig ut på natten en gang. Jeg liker å være sosial i mindre selvvalgte grupper. Jeg ser på typisk smalltalk som veldig slitsomt og blir fort veldig uinteressert da slike samtaler gjerne er veldig overfladiske.
Du, min venn, det du gruer deg til er ikke å treffe mange ukjente mennesker og drive smalltalk.
Det du gruer deg til er rett og slett at du ikke har særlig lyst til å bruke tid på dette. Du skulle ønske du kunne bruke fritiden på noe annet.
VELDIG forståelig, rett og slett.
Men i det store og hele så må man innimellom svelge kameler og bruke dyrebar fritid på andre "perifere" mennesker enn dine nærmeste.
Som en tidligere sa i tråden: norske bryllup er dørgende kjedelige og med følgende tilleggskommentar: ......for alle andre enn brudeparet og (muligens) brudeparets foreldre/foresatte.
Lykke til !
Du, min venn vet ikke hva du snakker om. Det har ingen ting med tidsbruk å gjøre. Hvis du er introvert tappes du for energi i store selskap. Jeg blir dødssliten etter 20 minutter hvis det er over 8 personer til stede. Jeg gir opp etter 15 minutter i lunsjen på jobben, selv om dette er folk jeg kjenner godt. Etter ca 15 minutter må jeg gå tilbake til kontoret for å komme meg. I et slikt bryllup som det snakkes om her ville jeg være avhengig av en egen krok jeg kunne sette meg og være alene med jevne mellomrom - sannsynligvis minst halvparten av tiden.
Enig med Otare her. Man kan ikke få en introvert person til å føle seg ok i en slik situasjon. Og det kan ikke trenes til å mestre dette. Det vil simpelthen gjøre det verre. Jeg har hatt det slik hele livet.
Flere veldig "hyggelige"mennesker har prøvd å snu på min tilværelse som introvert. Og det har vært utrolig slitsomt. Jeg er også gift med en som er stikk motsatt. Hun kommer fra Filippinene. Og alt under 200 gjester er å anse som lite.
I mitt bryllup hadde jeg to venner (akkurat passe) to foreldre og to søstre. Hun hadde 112 venner(ingen familie). Jeg hadde det ikke bra. Jeg kjente muligens 10 av hennes venner. Vanskelig å stikke av i en slik situasjon [emoji6].
Folk jeg ikke visste hvem var skulle prate med meg hele tiden. I utgangspunktet veldig hyggelig. Men utrolig slitsomt.
Vi var på mange fester som er typisk asiatisk. Det vil si full karaoke og masse hyggelige folk hele tiden. Holdt på med dette i en 4-5år. Jeg ble aldri bedre på dette. Enda vi var på eller hadde fest en gang i uka.
I tillegg til å være introvert er jeg avholdsmann. Jeg drikker altså ikke alkohol. Ser faktisk ikke vitsen med det heller. Har ikke noe imot andre som gjør det. Men det er bortkastet for meg.
Smalltalk, ja med ett par av mine venner ok. Men smalltalk med konas venninners menn. Er helt uinteressant, men ok om det kun er noen veldig få. Og varigheten ikke er for lang.
Jeg får rett og slett vondt i hodet, blir utrolig sliten. Og så melder min tinnitus seg på full styrke. Og det gir seg sjeldent samme dag/kveld. Da blir fort nattesøvnen ett helvete. Og utslitt også dagen etter. Ofte blir jeg akutt svimmel når tinnitus er på det verste.
Jeg er såpass heldig at tinnitus er varierende og ofte fraværende om jeg får vilt ut ordentlig om natta og er frisk ellers.
Jeg har heldigvis fått forståelse for av min kone at jeg helst bør være alene(med familien og nære venner)
Da fungerer jeg best og er mye hyggeligere.
Min sønn er akkurat som meg. Han vil velge selv om og når og med hvem han vil leke med i friminuttene på skolen. Lærerne har uttrykt bekymring da de finner gutten "for"rolig. Og av og til vandrende for seg selv på skoleområdet. Han er 8 år.
Lærerne prøver å få han til å leke med andre. Han er veldig godt likt og alle hilser på han. Gutten min spør meg "hvorfor kan jeg ikke være alene?" "Må jeg være med andre pappa" . Han trenger altså av og til ro rundt seg og føler seg presset til å være sosial.
Jeg kan ikke forstå hvorfor alle absolutt må være så jævlig A4.
Jeg har venner. Setter høy pris dem. Og kan kose meg gløgg ihjel i mindre forsamlinger. Selv med ukjente folk. Men trenger ofte tid på å bli varm. Men jeg må bestemme selv. Nytter ikke å dra meg med om jeg ikke har klart å innstille meg for det. Nå skal det ilegges her at uansett hvor mye jeg koser meg. Og om det er ukjente eller ikke. Jeg blir uansett veldig veldig sliten. Selv om vi bare er tre med meg.
Jeg har de siste årene holdt meg borte fra de største selskapene. Og kommer til å fortsette med det.
Føler virkelig med deg Cruiser. Har egentlig ingen gode råd. Bortsett fra å forklare dette for din bedre halvdel. Prøve å få forståelse.
Jeg har ofte dratt til en kamerat istedenfor å bli med kona på fest. Har til og med midt i festen reist derifra. For å statuere hvor sliten jeg er. Tok tid før jeg fikk forståelse for dette. Når det er sagt så har jeg alltid kjørt henne frem og tilbake. Og aldri nektet henne en fest. Og aldri vert sjalu når hun kommer hjem. Nå spør hun ikke mer. Bare sier det er ok om jeg har lyst til å bli med.