"Audiofile" Remasters, ren svindel

[Espen R]

Søtt

For å være litt on topic, så har jeg fulgt med tråden. Det har vært interessant for meg, som ikke eier en audiofil pressing. Og ut fra det jeg leser her, så kommer jeg ikke til å eie noen på en god stund enda. Fint med slike folkeopplysende tråder som dette.

Hmm..hva slags konklusjon har du dratt?

At de sure sitronene kommer så tett, at jeg ikke bryr meg om å sjekke engang. Får jeg en direkte anbefaling så vil jeg kanskje spandere de ekstra kronene, men da skal jeg helst høre den først hos h*n som anbefaler platen. For med så mange dårlige utgivelser så gidder ikke jeg punge ut penger over nettet, for så å sitte med skjegget i postkassen når originalen min fra 1984 låter bedre. Nei takk. Noen tidlige mastringer var dårlige, slik som den originale cd-utgaven av Costellos King of America. Hadde det kommet en audiofil utgivelse av den, så hadde jeg sikkert kjøpt den. Heldigvis kom det en normal utgivelse der feilene fra førsteutgaven var rettet opp.

Ok. Vil bare si at en audiofil remaster (som tråden omhandler) fra MFSL, Analogue Productions, Audio Fidelity, Classic Records etc ofte er bedre enn utgavene fra artistens plateselskap, men ikke alltid.

 

[baluba]

Altfor ofte ikke i negativ retning, skal jeg tolke tråden. Det er klart at mange er bedre, men det ser likevel ut for at det er mange som føler at de har kjøpt katta i sekken. Det betyr sikkert ikke så veldig mye for en platesamler, men for meg som ikke beholder to utgaver av samme plate lenger, så vil det være irriterende å bestille en ny versjon av en gammel cd, bare for å finne ut at jeg kunne spart meg. Ta for eksempel Beatles, som jeg godt kunne tenkt meg en flott pressing av. Det virker ikke som en lur ide å kjøpe det, ut fra hva jeg har lest noen har skrevet. Heldigvis ser det ut for at når det gjelder akkurat det bandet, så blir vi reddet den niende i niende.

Jeg synes vel egentlig at audiofile pressinger blir for dyre. Absolutte favoritter kunne jeg lagt ut endel penger på, men ikke for så veldig mange plater. Jeg er egentlig ganske fornøyd med lyden generelt for tiden, så kanskje jeg burde vente noen måneder før jeg uttaler meg. Kanskje jeg er sugen på enda bedre lyd da, og får et annet syn på sakene.

 

[nma]

Alle Dire Straits platene før Brothers in Arms ble innspilt analogt. Brothers in Arms ble innspilt digitalt (16 spor?), men så ble hvert av sporene konvertert til analogt og så mixet analogt, før den ferdige mixen ble konvertert tilbake til digital. Derfor er sparskoden DDD på coveret ikke sannferdig. Det riktige er DAD.

Det er slik som du sier, bortsett fra at de aldri var innom noe analogt lagringsmedium. Derav DDD, og det gjelder også alle andre plater som var merket DDD på den tid.

Forresten. Et eller annet sted skrev jeg om at det kom en tidlig remaster av Dire Straits-katalogen. Jeg husket feil. Det var istedet slik som de gjorde med David Bowie-katalogen. Det finnes en europeisk, samt japansk mastering. D.v.s det finnes 2 forskjellige tidlige førstepressinger. Når det gjelder Dire Straits, så har den Japanske ørrlite bedre dynamikk, samt er enda litt lavere i nivå. (Ekstremt lavt på BIA til tider). Den europeiske har en bitteliten boost i bassen, samt bittelitt ekstra nivå i mellomtonen. Jeg vet ikke om det er blitt brukt en analog EQ eller en tidlig versjon av digital EQ, men den tilfører helt klart en liten egenlyd. For de japanske låter enda *litt* mer naturlig og litt renere.

Måtte bare si dette for ordens skyld

 

[nma]

Ok. Vil bare si at en audiofil remaster (som tråden omhandler) fra MFSL, Analogue Productions, Audio Fidelity, Classic Records etc ofte er bedre enn utgavene fra artistens plateselskap, men ikke alltid.

Jeg har jo moderert meg litt tidligere, men jeg kan godt gjenta det.
MFSL har gode og dårlige mastringer. På veldig mange av de som låter bra, er det fortsatt heftig EQ. Muligens for tekke et visst marked. Kanskje de har regnet seg til at de fleste ikke har høyttalere som har ekte output under 30hz og at at audiofile liker litt ekstra "luft" om lyden ellers er ren. Kanskje EQ'en er et kompromiss. Kanskje det er bevisst for å da skape en reel forskjell=forbedring. Hvem vet. På mange plater er det også en slags matthet, selv om de er totalt er å foretrekke fremfor originalen.
Disse selskapene baserer seg også på reutgivelser av eldre plater, og poenget er da at de fleste av disse platene kom allerede ut i CD'ens barndom uten moderne styggedommer. Man hadde f.eks ikke verktøy til å gjøre "avansert" mastring på den tiden og resultatet ble da meget bra Men førstepressinger er samtidig ikke så utbredt da CDspillere heller ikke var særlig utbredt og allemannseie før 1988 eller deromkring. Og på denne tiden begynte også de første remasterne og høyt mastret originalutgivelser å komme. Og datidens cdspillere låt heller ikke bra, som igjen har medført en del myter. A/D'en var er ikke så bra som dagens, og noen utgivelser bærer preg av dette. Men alt i alt var ikke A/D på den tiden så dårlig så mange tror. Det er jo disse mange gode førstepressingene et bevis på. pluss pluss pluss..

Ikke alltid fornøyd med DCC heller, men jeg må vel innrømme at de fleste ikke låter så verst da. Hoffmann har også blitt flinkere til å bare overføre "flatt" i de tilfellene det lar seg gjøre. "Mastringen" består da av lage start/stopp tider og fadeins/outs vil jeg tro

Men generelle SBM utgivelser ,og vanlige gullcd'er har en bevisst sound, policyen der virker som at det skal låte bra men er nok en bevisst og til tider heftig komprimering som pågår. Men de låter sjeldent direkte rævva.

SHM (som egentlig er bare siste remaster med en blu-ray-aktig coating) og XRCD låter alltid jævli, bortsett fra et lite fåtall når det gjelder XRCD. Analoge og Classic kan jeg egentlig ikke si så veldig mye om. Har hørt et par fra Analogue og de låt vel bra, men sjeldent min type musikk. ECM låter alltid minst en 5'er..
Generelle remasters låter bare jævlig. Nå kommer snart Pearl Jam med reissues av hele katalogen. Grøss..

Jeg mener ihvertfall at det er belegg for tråden.

 

[KJ]

...
"Mastringen" består da av lage start/stopp tider og fadeins/outs vil jeg tro
...

Den viktigste jobben ved mastering er å «harmonisere»/«homogenisere» lydutrykket til de sporene som skal på plata, evt også tilpsasse sammensettingen av spor og lyd til mediet (i tilfelle vinyl): det vil omfatte justering/manipulering av nivå, EQ/tonal balanse, kompresjon/ekspansjon, klang/«ambience», stereo bredde m.m. Det avhenger selvfølgelig av hva som sendes til mastering f.eks. om det er en tosporsmiks eller om det er en flesporsmiks, om det er en tidligere «master» som skal pusses litt på, om sporene som sendes er gjort i en sesjon eller om det er en sammensetting av spor fra flere sesjoner og studioer etc. Kan folk som Steve Hoffman, George Marino, Doug Sax, James Guthrie, Bob Ludwig etc. kan lage seg selv et godt rykte på å gjøre «ingen ting» ... eeeeh .. så enkelt er det vel ikke?

mvh
KJ

 

[Boffen]

SHM (som egentlig er bare siste remaster med en blu-ray-aktig coating) og XRCD låter alltid jævli, bortsett fra et lite fåtall når det gjelder XRCD. Analoge og Classic kan jeg egentlig

SHM , Shmuck-cd trenger ikke engang være siste mastering og absolutt ikke beste engang, de bruker hva de får tak i og hever nivået med 3-5 dB og voila.

SHM cd har typisk 2-3 C2 errors pr skive mot normalt ca 5. dette er ikke hørbart i det hele tatt, C2 errors er ikke alvorlige feil og varer kun et microsekund.

At tullebukker som Roysen og muligens Eskeland er fra seg av begeistring er jo litt søtt da.

Her- Deep Purple - Machine Head, med Lee Hershbergs mastering fra 1996.

 

[nma]

...
"Mastringen" består da av lage start/stopp tider og fadeins/outs vil jeg tro
...

Den viktigste jobben ved mastering er å «harmonisere»/«homogenisere» lydutrykket til de sporene som skal på plata, evt også tilpsasse sammensettingen av spor og lyd til mediet (i tilfelle vinyl): det vil omfatte justering/manipulering av nivå, EQ/tonal balanse, kompresjon/ekspansjon, klang/«ambience», stereo bredde m.m. Det avhenger selvfølgelig av hva som sendes til mastering f.eks. om det er en tosporsmiks eller om det er en flesporsmiks, om det er en tidligere «master» som skal pusses litt på, om sporene som sendes er gjort i en sesjon eller om det er en sammensetting av spor fra flere sesjoner og studioer etc. Kan folk som Steve Hoffman, George Marino, Doug Sax, James Guthrie, Bob Ludwig etc. kan lage seg selv et godt rykte på å gjøre «ingen ting» ... eeeeh .. så enkelt er det vel ikke?

mvh
KJ

Mastering er et eldgammelt begrep som jeg går utifra stammer fra vinylcutting, og jeg går utifra at det selfølgelig er snakk om en endelig "mix". En flerspors-master må jo nødvendigvis bli mikset ned til en endelig master slik jeg ser det.
Selve CD-masteringen var jo en enkel sak i digitaltidens barndom. Tror Barry Diament snakket om at han brukte mellom 6 og 8 timer inkl gjennomlytting da han personlig "var" CD-mastering avdelingen hos Atlantic. Muligens gjorde andre det vanskelig for seg selv ved å bruke en master beregnet for vinyl og slikt, men ellers er jo ikke mastering noe hokus pokus.
Uansett, når ferdige miksen foreligger (d.v.s det man normalt kaller for masteren), og de som har mikset det sammen har gjort en god jobb, så ser jeg ingen grunn til at man ikke skal bare kjøre en flat A/D-prosess. Jeg skjønner ikke helt konseptet med at man skal fikle videre med en ferdig mix, rent bortsett fra forsiktig EQ i noen tilfeller. Jo mer man knotter, jo lengre kommer man fra det opprinnelige lydbildet.
Er f.eks gitaren litt lav, så er det meningen at den burde vært mikset litt høyere fra starten av. Man kan jo ikke bruke EQ på et avgrenset område for å få frem gitaren, for da blir jo resten av miksen også påvirket. Trenger trommene litt kompresjon for å få den rette lyden, så legger man til kompresjon på enkeltsporet i selve mikseprosessen. Man kan jo ikke booste den ferdige miksen uten at det påvirker resten av lydbildet.

I de rette kretsene er det vel stort sett Hoffman av de du nevner som har et godt navn..

 

[KJ]

...
I de rette kretsene er det vel stort sett Hoffman av de du nevner som har et godt navn..

Hva de rette kretser enn måtte være ... litt «namedropping»:

Doug Sax/Mastering lab: var med å starte Sheffield lab, har bl.a. mastret Miles Davis Tutu, Pink Floyd Dark side of the moon 30th ani.ed. PF The Final Cut, Manhattan transfer Swing, Bonnie Rait Road tested og Luck of the draw, John Hiat Slow turning mfl.

George Marino/Sterling sound: Remaster til LedZep, MCA utgivelsene av JimiHendrix, noe arb. med Manhattan Transfers foruten de utskjelte remasterene av ACDC mfl.

Bob Ludwig/Master disk/Gateway mastering: Har gjort reamastering av Dire straits (forruten den orginale masteringen av Brothers in arms) Rush, Creedence Clearwater Revival, The Rolling Stones, The Band, LedZep, foruten «oredinær» mastering av Sting, Nirvana, U2, Guns N' Roses, Bryan Ferry, Tori Amos, AC/DC, Bonnie Raitt, Paul McCartney, Bruce Springsteen, Madonna, Pet Shop Boys, John Fogerty, Frank Zappa, PeralJam etc. Bob Ludwig har også mastret for MFSL, og har fått en rekke utmerkelser for sitt arbeid som «mastering engineer».

I samme slengen så burde jeg selvfølgelig også nevne Stan Ricker (bl.a. MFSL), Bernie Grundman og Eddie Kramer.

mvh
KJ

 

[Pedal]

Et av de få lyspunkt i CDens barndom var at Verve (Philips) slapp hele den gamle katalogen til niceprice. Jeg kjøpte praktisk talt alle sammen, og ble dermed for alvor kjent med Ella, Louis, Oscar, Billie, Count Basie, osv. Lyden på de gamle opptakene var overraskende god.
Denne har jeg spilt en trillion ganger:


Senere plukket jeg opp denne remaster. Betydelig bedre lyd. Bedre separasjon, oppløsning. Mer U-R-There.



-Den originale vinylpressingen har ikke nubbesjangs. Hørte den hos en kompis. Låter udynamisk i forhold.


(Håper ikke noen kommer opp med DR-måling og påstår at egentlig egentlig er jeg helt på jordet, og bla bla.... Blir jo rent nervøs av dette. He-he.)

 

[rico]

Et av de få lyspunkt i CDens barndom var at Verve (Philips) slapp hele den gamle katalogen til niceprice. Jeg kjøpte praktisk talt alle sammen, og ble dermed for alvor kjent med Ella, Louis, Oscar, Billie, Count Basie, osv. Lyden på de gamle opptakene var overraskende god.
Denne har jeg spilt en trillion ganger:


Senere plukket jeg opp denne remaster. Betydelig bedre lyd. Bedre separasjon, oppløsning. Mer U-R-There.



-Den originale vinylpressingen har ikke nubbesjangs. Hørte den hos en kompis. Låter udynamisk i forhold.


(Håper ikke noen kommer opp med DR-måling og påstår at egentlig egentlig er jeg helt på jordet, og bla bla.... Blir jo rent nervøs av dette. He-he.)
[/quote

Trenger vel ikke noen tall for å bekrefte hva en hører...? Hvis en ikke er litt usikker da..

Speakers pressingen av "We get request" er fantastisk bra, den er helt overlegen den CD`en du refererer til, men enig med deg; den er bra den.

http://store.acousticsounds.com/browse_detail.cfm?Title_ID=10807

 

[Pedal]

Trenger vel ikke noen tall for å bekrefte hva en hører...? Hvis en ikke er litt usikker da..

Nettopp! Kommentaren henviste til mange av postene i denne tråden. Men jeg tror det er mer nyanser herom enn bare en DR-verdi. Work in progress...

 

[Voff]

Jeg har jo egentlig gitt opp å diskutere i Genesis-tråden da det er meningsløst å diskutere med noen som hører ting såpass fundamentalt forskjellig fra det jeg hører. Du og Voff er IMO på bærtur både i denne og i Genesis-tråden. Man HØRER når det skjer et løft p.g.a EQ eller ikke, det er ikke akkurat vanskelig å høre. I tilleg finnes det plater som er overført spesifikt "flatt", hvorfor i all verden får man ikke denne diskant og bassboosten på disse da?

Du har jo ikke hørt de nevnte platene i Genesistråden! Genesis LP-boksen er ikke en "flat" remaster. Det er ikke meninga heller. Grunnen er at at samtlige Genesisplater før Lamb har dårlig lyd; jfr Phil Collins + managere etc i boka "Chapter and Verse" i tilfelle du ikke hører det selv. Man har tatt hvert spor og rensa det opp. Deretter satt det samme igjen så likt som mulig originalproduksjonen MEN har i tillegg tatt hensyn til hvordan bandet faktisk låt i studio. Det er snakk om en restaurering. Resultatet er langt bedre enn originalene; natt og dag faktisk.

Hvordan hører du hva som er EQ og hva som er et produkt av bruk av originaltape i stedet for N'te kopi?
Hva er flatt? I forhold til hva? Mange vinyl reutgivelser og tidlige CD utgivelser brukte 4 og 5 generasjon tapekopier av masterbånd (ex Yes "Fragile; Zeppelin). Er en flat master fra disse en referanse?
Under forutsetning av at masteren er en original eller nær identisk med original, hva er vitsen med en flat remaster i det hele tatt? Det vil jo ikke bli noen forskjell!
Du synes å hevde at dersom er remaster ikke låter likt med en tilfeldig referanse av ukjent herkomst, ja så låter den værre!

Ellers må jeg bare få presisere at jeg er enig i at mange nye CD remaster låter for jævlig med mye kompresjon. Men det gjelder ikke alle....

 

[Boffen]

Hva er flatt? I forhold til hva? Mange vinyl reutgivelser og tidlige CD utgivelser brukte 4 og 5 generasjon tapekopier av masterbånd (ex Yes "Fragile; Zeppelin). Er en flat master fra disse en referanse?
.

Tviler på at det ble brukt 4 og 5 generasjonskopier, men helt klart kopier.
Rimelig sikker på at Barry brukte EQ-limited kopier på (noen av) de første Zep cd'ne han mastra.

EQ-limited kopi: Man tok en tapestasjon og hang i rumpa på mastering-konsollet som ble brukt til mastering av original vinyl og voila man hadde en backup-kopi.

Selvsagt ikke optimalt men dog; f.eks Zappas 'Sheik..' ble først gitt ut som CD på EMI med vinyl-masteren de hadde fått tilsendt i 79 og det er fortsatt den eneste
brukbare CD-mastering av dette albumet.

 

[Pedal]

Du har jo ikke hørt de nevnte platene i Genesistråden!

Her plaserer du nok halen på grisen, ja. "Man" hopper rundt i mange av disse lydkvalitet-trådene og skal liksom arrestere den ene etter den andre. Han er ganske nedlatende i tonen (det fremkommer jo klart av ovennevnte quote). Kanskje han har et hevdelsesbehov? Deler av det han forfekter virker fornuftig og saklig, men jeg har sett flere eksempler på at han overspiller. Trolig har han ikke lyttet seriøst til alle platene han gir seg ut for å ha.

Genesis LP-boksen er ikke en "flat" remaster. Det er ikke meninga heller. Grunnen er at at samtlige Genesisplater før Lamb har dårlig lyd; jfr Phil Collins + managere etc i boka "Chapter and Verse" i tilfelle du ikke hører det selv. Man har tatt hvert spor og rensa det opp. Deretter satt det samme igjen så likt som mulig originalproduksjonen MEN har i tillegg tatt hensyn til hvordan bandet faktisk låt i studio. Det er snakk om en restaurering. Resultatet er langt bedre enn originalene; natt og dag faktisk.
Hvordan hører du hva som er EQ og hva som er et produkt av bruk av originaltape i stedet for N'te kopi?
Hva er flatt? I forhold til hva? Mange vinyl reutgivelser og tidlige CD utgivelser brukte 4 og 5 generasjon tapekopier av masterbånd (ex Yes "Fragile; Zeppelin). Er en flat master fra disse en referanse?

Dette er en veldig interessant vinkling, ref svaret under:

Tviler på at det ble brukt 4 og 5 generasjonskopier, men helt klart kopier. Rimelig sikker på at Barry brukte EQ-limited kopier på (noen av) de første Zep cd'ne han mastra.

EQ-limited kopi: Man tok en tapestasjon og hang i rumpa på mastering-konsollet som ble brukt til mastering av original vinyl og voila man hadde en backup-kopi.

Selvsagt ikke optimalt men dog; f.eks Zappas 'Sheik..' ble først gitt ut som CD på EMI med vinyl-masteren de hadde fått tilsendt i 79 og det er fortsatt den eneste
brukbare CD-mastering av dette albumet.

Bingo. Boffe-Tor har peiling. Saken er at de fleste gamle rockegruppene brukte masse energi på innspilling, miksing og lydproduksjon i studio. De jobbet med 16, 32 eller 64 spors utstyr. Den kreative prosessen var altoppslukende. Når de endelig var fornøyd, så kjørte det ut en 2 spors mastertape. Men den trengte ikke nødvendigvis være ”perfekt”. Langt i fra. Fram til midten av 80-tallet så var musikerne vant med at en mastering-engineer gjorde nødvendige etterjusteringer av 2-spors tapen. Litt eq her, litt kompresjon der. Dypbassen mikset til mono, etc. Noen ganger måtte til og med låtene skifte plass. Ikke alltid at bandet hadde tenkt på om sekvenseringen passet med vinyl-graveringen. (Dette er ting jeg har lest om på hjemmesidene til ymse masteringselskaper). Poenget er at den originale mastertapen ”bare” er en råvare. Skal den utgis på vinyl, krever det én type etterbehandling tilpasset vinylens svakheter og styrker. Skal den utgis på CD, så kreves det en annen ”tilsmaking”.

Jeg *tror* mange 70-talls pop/rock mastere låt(er) flatt og kjedelig, før de ble tatt hand om av en rutinert mastering-engineer som overførte de til vinyl med vellykket sluttresultat.

Mesteparten av den musikken jeg er glad i ble innspilt og masteret for vinyl. Relanseringen av disse til CD har vært mer eller mindre vellykket. Vi snakker om ti-tusener titler. Hvis du innkalkulerer alle prosessene og vilkårlighetene, så tror jeg man får et utall av varianter og historier bak hver og en CD-utgivelse. I dette perspektivet blir de ovennevnte bastante påstandene til ”Man” for unyansert og tabloid.

Poenget er ikke å henge ut "Man", han har forsåvidt flere gode poenger. Men når han er så skråsikker i sak og sleivete i kjeften, så må han tåle korrektiv, slik som Voff har gjort her mht. Genesis remaster-utgavene på vinyl.

 

[Sniff]

Dette begynner å bli en lærerik tråd. Bra, og takk. Sitter og tenker at den jobben hififolket legger ned i matching av utstyr, tweeking osv blir nærmest en metamastering. Resultatet ballanserer all musikken (forhåpentligvis) til hin enkeltes smak, rom, økonomi, lyttekunst etc.

Mvh
Sniff

 

[Voff]

Bingo. Boffe-Tor har peiling. Saken er at de fleste gamle rockegruppene brukte masse energi på innspilling, miksing og lydproduksjon i studio. De jobbet med 16, 32 eller 64 spors utstyr. Den kreative prosessen var altoppslukende. Når de endelig var fornøyd, så kjørte det ut en 2 spors mastertape. Men den trengte ikke nødvendigvis være ”perfekt”. Langt i fra. Fram til midten av 80-tallet så var musikerne vant med at en mastering-engineer gjorde nødvendige etterjusteringer av 2-spors tapen. Litt eq her, litt kompresjon der. Dypbassen mikset til mono, etc. Noen ganger måtte til og med låtene skifte plass. Ikke alltid at bandet hadde tenkt på om sekvenseringen passet med vinyl-graveringen. (Dette er ting jeg har lest om på hjemmesidene til ymse masteringselskaper). Poenget er at den originale mastertapen ”bare” er en råvare. Skal den utgis på vinyl, krever det én type etterbehandling tilpasset vinylens svakheter og styrker. Skal den utgis på CD, så kreves det en annen ”tilsmaking”.

Jeg *tror* mange 70-talls pop/rock mastere låt(er) flatt og kjedelig, før de ble tatt hand om av en rutinert mastering-engineer som overførte de til vinyl med vellykket sluttresultat.

Alle på Charisma i den tidlige fase var lav budsjetts produksjoner. Noen av dem hadde ikke engang en skikkelig produsent. John Anthony var en DJ som Stratton-Smith hyra! Disse platene var originalt produsert for vinyl. Selling England for eksempel, hadde mange og tyve minutter musikk på hver side noe som ble en utfordring for vinylmasteringen. Et ennå bedre eksempel, som også har fått pepper fra "purister", er Van Der Graaf Generators "Pawn Hearts". Remasteren har fått pedaldypbasssen (som virkelig rister hus) som manglet på LP utgivelsen samt første CD utgivelse (mastret fra LP master). Grunnet til at dette manglet på LP utgivelsen var at side to er på hele 27 minutter (såvidt jeg husker) slik at dypbassen måtte fjernes av plasshensyn. I tillegg ble de lave partiene mastret svært lavt for å få plass på plata. Enkelte vil avskrive remasteren som en EQ jobb, og dermed blasfemi, mens det i realitetene er fjerning av begrensningene LP mediet definerte slik at vi kan høre hvordan det skal låte!

Det er svært vanskelig å vite hvordan en innspilling "skal" låte dersom man ikke har hørt mastertapen...

 

[K.H.]

Jeg har nylig kjøpt den omtalte Genesis-boxen i 200g utgaven og er ikke spesielt imponert over lyden. Har nye versjoner av 3 av albumene, 2 i 180 g og 1 vanlig, og synes faktisk at de på mange måter er vel så bra som utgavene i 200g. Opplever disse som noe mer dempet i toppen, og kanskje derfor en smule mer behagelig å høre på. Ikke så å forstå at jeg anser 200g utgavene for dårlige, men kanskje snarere litt oppskrytt lydmessig.

Edit: Får jeg grisehale jeg også nå, mon tro?

 

[Voff]

Jeg har nylig kjøpt den omtalte Genesis-boxen i 200g utgaven og er ikke spesielt imponert over lyden. Har nye versjoner av 3 av albumene, 2 i 180 g og 1 vanlig, og synes faktisk at de på mange måter er vel så bra som utgavene i 200g. Opplever disse som noe mer dempet i toppen, og kanskje derfor en smule mer behagelig å høre på. Ikke så å forstå at jeg anser 200g utgavene for dårlige, men kanskje snarere litt oppskrytt lydmessig.

Hvilke er så disse? Jeg kjenner ikke til noen 180g versjoner av Genesis katalogen; kun Classics 200g pressinger; denne er bra, men har på langt nær samme definisjon som remasteren.
Som jeg har sagt i Genesis tråden er ikke forskjellen så stor for Selling England og lamb men for de øvrige er den svær; for Tresspass enorm.

..og jada, remaster er løfta i toppen. Originalene ble produsert på langt fra optimalt utstyr og er dunkle (særlig Tresspass) slik at høyfrekvensen var begrensa (i tillegg til bassdefinisjon). Dessuten har tapen tapt seg over nær 40 år...

 

[K.H.]

Jeg har nylig kjøpt den omtalte Genesis-boxen i 200g utgaven og er ikke spesielt imponert over lyden. Har nye versjoner av 3 av albumene, 2 i 180 g og 1 vanlig, og synes faktisk at de på mange måter er vel så bra som utgavene i 200g. Opplever disse som noe mer dempet i toppen, og kanskje derfor en smule mer behagelig å høre på. Ikke så å forstå at jeg anser 200g utgavene for dårlige, men kanskje snarere litt oppskrytt lydmessig.

Hvilke er så disse? Jeg kjenner ikke til noen 180g versjoner av Genesis katalogen; kun Classics 200g pressinger; denne er bra, men har på langt nær samme definisjon som remasteren.
Som jeg har sagt i Genesis tråden er ikke forskjellen så stor for Selling England og lamb men for de øvrige er den svær; for Tresspass enorm.

..og jada, remaster er løfta i toppen. Originalene ble produsert på langt fra optimalt utstyr og er dunkle (særlig Tresspass) slik at høyfrekvensen var begrensa (i tillegg til bassdefinisjon). Dessuten har tapen tapt seg over nær 40 år...

Jeg snakker om Selling England... i vanlig utgave, Lamb Lies...(ATCO) og Nursery Cryme (Charisma). Fant ikke ut av om de sistnevnte er 180 eller 200 g, siden jeg ikke finner det skrevet noen steder. De er imidlertid vesentlig tykkere enn Selling England..., så jeg regnet med det dreide seg om 180 g.

Boxen må gjerne være forbedret på alle måter i forhold til orginalene, slik du sier. Jeg vet ikke, prøver bare å få fram min personlige opplevelse etter å ha lyttet gjennom boxen og etter gjentatte sammenligninger med mine andre eksemplarer.

Ellers er min opplevelse, etter å ha fornyet flere andre av mine LP'er med såkalte superutgaver i 180 - 200 g, at forventningene om bedre lyd, lite eller ingen overflatestøy m.m., ofte ikke slår til.

 

[rico]

Jeg har nylig kjøpt den omtalte Genesis-boxen i 200g utgaven og er ikke spesielt imponert over lyden. Har nye versjoner av 3 av albumene, 2 i 180 g og 1 vanlig, og synes faktisk at de på mange måter er vel så bra som utgavene i 200g. Opplever disse som noe mer dempet i toppen, og kanskje derfor en smule mer behagelig å høre på. Ikke så å forstå at jeg anser 200g utgavene for dårlige, men kanskje snarere litt oppskrytt lydmessig.

Hvilke er så disse? Jeg kjenner ikke til noen 180g versjoner av Genesis katalogen; kun Classics 200g pressinger;.....

Classic ga ut Genesis platene på 180gr. vinyl før de "fant opp" vinylen på nytt med Quiex vinylen og trykket disse på nytt på 200gr., det samme gjelder Led Zeppelin platene (og en haug med andre...).

 

[FZ]

Genesis LP-boksen er ikke en "flat" remaster. Det er ikke meninga heller. Grunnen er at at samtlige Genesisplater før Lamb har dårlig lyd; jfr Phil Collins + managere etc i boka "Chapter and Verse" i tilfelle du ikke hører det selv.

Er ikke enig i at Selling....., som kom før Lamb....., har dårlig lyd. Mitt LP-eks låter derimot veldig bra.... og vesentlig bedre enn mitt LP-eks av Lamb.......

 

[K.H.]

Jeg har nylig kjøpt den omtalte Genesis-boxen i 200g utgaven og er ikke spesielt imponert over lyden. Har nye versjoner av 3 av albumene, 2 i 180 g og 1 vanlig, og synes faktisk at de på mange måter er vel så bra som utgavene i 200g. Opplever disse som noe mer dempet i toppen, og kanskje derfor en smule mer behagelig å høre på. Ikke så å forstå at jeg anser 200g utgavene for dårlige, men kanskje snarere litt oppskrytt lydmessig.

Hvilke er så disse? Jeg kjenner ikke til noen 180g versjoner av Genesis katalogen; kun Classics 200g pressinger;.....

Classic ga ut Genesis platene på 180gr. vinyl før de "fant opp" vinylen på nytt med Quiex vinylen og trykket disse på nytt på 200gr., det samme gjelder Led Zeppelin platene (og en haug med andre...).

Går det an å si noe generelt om kvaliteten på disse Quiex utgavene i 200 g?

 

[Voff]

Genesis LP-boksen er ikke en "flat" remaster. Det er ikke meninga heller. Grunnen er at at samtlige Genesisplater før Lamb har dårlig lyd; jfr Phil Collins + managere etc i boka "Chapter and Verse" i tilfelle du ikke hører det selv.

Er ikke enig i at Selling....., som kom før Lamb....., har dårlig lyd. Mitt LP-eks låter derimot veldig bra.... og vesentlig bedre enn mitt LP-eks av Lamb.......

Jaha? Jeg faktisk aldri hørt en Selling England utgave som låter bra i mine ører. Noen låter selvfølgelig bedre enn andre, men ingen bra som sagt. Hvilken pressing er det du har?
Lamb låter bra i originalpressing såvidt jeg husker; har den ikke lenger....

 

[Voff]

Går det an å si noe generelt om kvaliteten på disse Quiex utgavene i 200 g?

Det generelle inntrykk er at de er meget bra. Er selvfølgelig avhengig av mastertapens kvaliteter. Mange regner disse som de difinitive eller blant de definitive utgavene. Ett godt eksempel er Frank Zappas Hot Rats. Denne låter flott men kan hende du foretrekker "standard hyllevare" med litt mer avslappet diskant

Classic har hatt endel trøbbel med pressekvaliteten (overflatestøy), men det synes for meg at dette problemet nå er løst.

Classic anbefales på det varmeste sammen med Speakers Corner.

 

[FZ]

Jaha? Jeg faktisk aldri hørt en Selling England utgave som låter bra i mine ører. Noen låter selvfølgelig bedre enn andre, men ingen bra som sagt. Hvilken pressing er det du har?
Lamb låter bra i originalpressing såvidt jeg husker; har den ikke lenger....

Atlantic SD19277 er nummeret på plata. Låter faktisk veldig bra, de to foregående har jeg også på gamle pressinger, låter dessverre pill råttent..........

 

[Voff]

Atlantic SD19277 er nummeret på plata. Låter faktisk veldig bra, de to foregående har jeg også på gamle pressinger, låter dessverre pill råttent..........

Hmmm...en US pressing altså. Den har jeg faktisk aldri hørt. Bør kanskje sjekkes ut....

 

[FZ]

Fikk skiva av en fyr som hadde kjøpt den for mange år siden mens han studerte i USA. Kommer du over et mint eks av denne bør du slå til