"Audiofile" Remasters, ren svindel

[torsken]

Til din informasjon så er ikke 20-bit versjonene av "Original Jazz Classics" veldig høyt ansett blant audiophile.

Kommer du over noen av de originale utgavene derimot..... "flate" overføringer fra meget vellydende masters.......og da er vi jo over til noe av poenget til trådstarter.....

http://www.stevehoffman.tv/forums/showthread.php?t=141956&highlight=original+jazz

http://www.stevehoffman.tv/forums/showthread.php?t=124118&highlight=original+jazz

 

[Vidar P]

Til din informasjon så er ikke 20-bit versjonene av "Original Jazz Classics" veldig høyt ansett blant audiophile.

Bare sånn apropos; Verve Masters er vel ikke det samme som Original Jazz Classics-serien fra Fantasy vel. Sistnevnte er ikke spesielt anerkjente for gode remastere nei, det har du helt rett i. Men det har lite å gjøre med Verve.
Espen har rett i at Verve sin serie Masters, som altså er en helt annen serie (tross dette klistremerket på bildet, regner med at det er et tilfeldig coverbilde fra nett?) med en helt annen pris på platene, var et prosjekt rettet dels mot det audiofile markedet.

Mvh Vidar P

 

[Espen R]

Til din informasjon så er ikke 20-bit versjonene av "Original Jazz Classics" veldig høyt ansett blant audiophile.

Bare sånn apropos; Verve Masters er vel ikke det samme som Original Jazz Classics-serien fra Fantasy vel. Sistnevnte er ikke spesielt anerkjente for gode remastere nei, det har du helt rett i. Men det har lite å gjøre med Verve.
Espen har rett i at Verve sin serie Masters, som altså er en helt annen serie (tross dette klistremerket på bildet, regner med at det er et tilfeldig coverbilde fra nett?) med en helt annen pris på platene, var et prosjekt rettet dels mot det audiofile markedet.

Mvh Vidar P

Stemmer Vidar. Coveret er tilfeldig valgt fordi jeg ikke fant det riktige coveret i farten. Verve serien var et prosjekt som hadde presige over seg og mastringene låter jevnt over bra, ingen tvil om det.

 

[coolbiz]

Jeg kom over flg. fra Roger Nichols:

In 1982, Donald Fagen, Gary Katz and myself gathered up all of the original Steely Dan tapes (15 ips analog) and transferred them to digital format so that they would not deteriorate any further. This was in anticipation of catalog re-release in the new Compact Disc format. The first two albums to be released on CD were "Aja" and "Gaucho." I listened to the CDs and they were fine.

Mobile Fidelity is licensed to produce gold-plated CDs of "Aja" and "Gaucho." They called me up to ask me if I liked the sound of their pressings. I listened to them and compared them to the CDs from MCA. I figured the only difference I would hear would be the difference between the gold plating and the aluminum plating on the stock CD. I was shocked! They sounded completely different. The gold ones sounded worse. The gold "Gaucho" CD was even a different speed, about a quarter tone sharper than the original CD from MCA.

(fra http://www.dandom.com/guestbook/022006.html)

Ikke spesielt imponerende av Mobile å ikke få til korrekt hastighet en gang. :

 

[Espen R]

Jeg kom over flg. fra Roger Nichols:

In 1982, Donald Fagen, Gary Katz and myself gathered up all of the original Steely Dan tapes (15 ips analog) and transferred them to digital format so that they would not deteriorate any further. This was in anticipation of catalog re-release in the new Compact Disc format. The first two albums to be released on CD were "Aja" and "Gaucho." I listened to the CDs and they were fine.

Mobile Fidelity is licensed to produce gold-plated CDs of "Aja" and "Gaucho." They called me up to ask me if I liked the sound of their pressings. I listened to them and compared them to the CDs from MCA. I figured the only difference I would hear would be the difference between the gold plating and the aluminum plating on the stock CD. I was shocked! They sounded completely different. The gold ones sounded worse. The gold "Gaucho" CD was even a different speed, about a quarter tone sharper than the original CD from MCA.

(fra http://www.dandom.com/guestbook/022006.html)

Ikke spesielt imponerende av Mobile å ikke få til korrekt hastighet en gang. :

Finner jeg absolutt ikke usannsynlig. Men dette med feil hastighet er ikke første gang i historien. Den berømte Miles Davis "Kind of blue" (side A) ble jo første gang utgitt med korrekt hastighet på en CD utgivelse. Dette var enten Legacy Mastersound-utgaven fra 1992, eller Legacy-utgaven fra 1997. Men mange av fansen syns det låt mest riktig "a quarter tone sharper" enn det som var korrekt.

 

[Espen R]

Denne uttalelsen i dag fra Steve Hoffman* kom jo meget beleilig inn i debatten ;D:

I love my MoFi CD's but really, there are not many MoFi LP's that I can stand to listen to.
The treble boost on my Vince Guaraldi MoFi LP is almost 10 db! If you listen to the DCC Gold CD version you can hear the treble as it's supposed to sound, natural. The MoFi LP is so boosted that it's painful. Why it was done that way is anyone's guess, certainly not SR's idea. The cutting amps must have been crimped to death trying to repro that signal.. For what?
http://www.stevehoffman.tv/forums/showpost.php?p=3918294&postcount=4

The CD's are worth it but in my opinion the vinyl is not. It has aged very badly.
http://www.stevehoffman.tv/forums/showpost.php?p=3919309&postcount=46


*Steve Hoffman er lydtekniker, en audiophile sådan. Mastret mange audiophile utgivelser.

 

[Espen R]

Her er de Mobile Fidelity utgivelsene på Gold CD du bør slå til på hvis du kommer over:

http://www.stevehoffman.tv/forums/showthread.php?t=29768&highlight=Dave's+MFSL+recommended+list

My MFSL Gold CD recommendations: *= UD only, not UDII

UDCD 505 Supertramp: Crime of the Century *

UDCD 507 Blind Faith: Blind Faith *

UDCD 512 Moody Blues: Days of Future Passed *

UDCD 513 Allman Brothers Band: Eat a Peach *

UDCD 516 Elton John Madman Across the Water

UDCD 518 Pink Floyd: Meddle *

UDCD 519 Cat Stevens: Tea for the Tillerman *

UDCD 520 Def Leppard: Pyromania *

UDCD 523 Jefferson Airplane: Crown of Creation

UDCD 525 The Carpenters: A Song for You *

UDCD 526 Elton John: Goodbye Yellow Brick Road *

UDCD 527 The Band: Music from Big Pink

UDCD 528 Sting: The Dream Of The Blue Turtles*

UDCD 529 Various Artists: After the Hurricane: Songs for Montserrat

UDCD 530 Hall and Oates: Voices

UDCD 531 Jeff Beck: Wired *

UDCD 532 Rod Stewart: Every Picture Tells a Story *

UDCD 533 The Who: Tommy *

UDCD 534 Supertramp: Breakfast in America *

UDCD 535 Boz Scaggs: Silk Degrees *

UDCD 536 Elton John: Honky Chateau *

UDCD 540 Jefferson Airplane: Volunteers

UDCD 541 Harry Nilsson: Nilsson Schmilsson

UDCD 542 Various Artists: Red Hot and Blue

UDCD 543 Elton John: Tumbleweed Connection *

UDCD 545 Steely Dan: Gaucho *

UDCD 546 Sting: Nothing Like The Sun*

UDCD 547 John Coltrane: Blue Train *

UDCD 548 B.B. King: Live at the Regal *

UDCD 550 The Who: Quadrophenia *

UDCD 551 Tom Petty and the Heartbreakers: Damn the Torpedoes *

UDCD 552 Santana Abraxas (under review)

UDCD 553 Eric Clapton: Slowhand *

UDCD 554 Stevie Wonder: Innervisions *

UDCD 556 Lynyrd Skynyrd: Second Helping *

UDCD 557 Keith Richards: Talk is Cheap *

UDCD 558 Allman Brothers Band: Live at Fillmore East *

UDCD 559 Blood, Sweat & Tears: Blood, Sweat & Tears *

UDCD 561 The Who: Who are You *

UDCD 562 Cream: Disraeli Gears *

UDCD 564 Robert Cray: Strong Persuader (not perfect, but still the best I've heard)

UDCD 565 Tom Petty: Hard Promises

UDCD 567 John Lee Hooker: The Healer

UDCD 569 Rush: Moving Pictures

UDCD 572 Traffic: Mr. Fantasy

UDCD 573 Dave Mason: Alone Together

UDCD 574 Aretha Franklin: I Never Loved a Man the Way I Love You

UDCD 575 Otis Redding: Otis Blue / Otis Redding Sings Soul

UDCD 576 Moody Blues: In Search of the Lost Chord

UDCD 577 Albert King: Born Under a Bad Sign

UDCD 578 Manhatten Transfer: Extensions

UDCD 579 Steve Winwood: Arc of a Diver

UDCD 584 Neil Diamond: Hot August Night

UDCD 585 Derek & The Dominos Layla and Other Assorted Love Songs (under review)

UDCD 593 Muddy Waters: Folk Singer

UDCD 594 Eric Clapton: 461 Ocean Boulevard

UDCD 600 John Lennon & Yoko Ono: Double Fantasy

UDCD 606 Alan Parsons Project: Tales of Mystery and Imagination

UDCD 609 Traffic: The Low Spark of High Heeled Boys

UDCD 611 Steve Winwood: Back in the High Life

UDCD 618 Robbie Robertson: Robbie Robertson

UDCD 619 Dr. John: In the Right Place / Gumbo

UDCD 620 Albert Collins, Robert Cray & Johnny Copeland: Showdown!

UDCD 624 U2: The Unforgettable Fire

UDCD 629 Traffic: Traffic

UDCD 635 Albert Collins: Cold Snap

UDCD 645 Howlin' Wolf: The Real Folk Blues

UDCD 649 Cat Stevens: Teaser and the Firecat (possibly not the best though)

UDCD 650 U2: The Joshua Tree (not great, but the best I've heard so far)

UDCD 651 Ella Fitzgerald & Louis Armstrong: Ella & Louis Again

UDCD 658 Billie Holiday: Body and Soul

UDCD 659 B.B. King: Lucille (Perhaps not the best, but still decent)

UDCD 661 Cat Stevens: Three: Numbers, IZITSO & Back to Earth (3 CD Set)

UDCD 669 Traffic: Shoot Out at the Fantasy Factory

UDCD 674 Steve Winwood: Talking Back to the Night

UDCD 675 Iron Butterfly: In-A-Gadda-Da-Vida

UDCD 676 Canned Heat & John Lee Hooker: Hooker 'N' Heat (just ok IMO)

UDCD 678 Peter Frampton: Frampton Comes Alive!

UDCD 684 Robin Trower: Bridge Of Sighs

UDCD 687 Ten Years After: Ssssh / Cricklewood Green

UDCD 691 Steve Winwood: Steve Winwood

UDCD 702 Ted Hawkins: The Next Hundred Years

UDCD 704 John Hiatt: Riding With The King

UDCD 709 Cheap Trick: Live at Budokan

UDCD 714 Steppenwolf: Steppenwolf

UDCD 715 Edgar Winter: Edgar Winter's White Trash

UDCD 721 Don Henley: End of the Innocence (better than the standard version)

UDCD 723 Stevie Ray Vaughan: The Sky Is Crying

UDCD 730 Tears For Fears: Songs from the Big Chair

UDCD 732 Simon & Garfunkel: Bookends

UDCD 735 Tom Petty: Full Moon Fever (better than the standard version)

UDCD 742 Blood, Sweat & Tears: Child is Father to the Man

UDCD 747 Toto: Toto IV

UDCD 753 Winter, Johnny: Second Winter

UDCD 757 Duke Ellington: Blues In Orbit (Dual Layered SACD/DSD)

 

[nma]

Her er en "audiofil" remaster fra FIM på XRCD sammenlignet med den originale Proprius (øverst).
Ja det låter slik det ser ut også. Dynamikkfattig, metallisk, og "feit".

Sporet er High Life fra Jazz at the Pawnshop.

 

[nma]

En til. Led Zeppelin. Since I've been loving you.
Originalutgivelse fra 80-tallet. (det er musepekeren som den lange vertikale stripen)
Remaster fra 1994
"Audiofil" 40års jubileum SHM-CD

 

[larsggu]

Focus - House of The King fra hhv. In and out of Focus K2 HDCD Remaster (2001) og Best Of (1993):



Nesten 8 dB RMS forskjell. :-X

 

[Lydkaj]

Jeg kan bekræfte Man's indlæg om Jazz at the Pawnshop, for numeret High Life, og det lyder også sådan, det er utroligt at mange tro når bare det spiller højre og der er fed lyd så er det bedre, det forholder sig faktisk næsten altid modsat, jo mindre det umiddelbart lyder af ved en bestemt volumen jo bedre er det, det man så skal gøre er at skrue op så kommer det gode resultat. Det ser ud til at mange forveksler dynamik med komprimering, som jo også bruges meget i reklammer så de er helt sikker på at du hører budskabet.
Øverst original udgaven, nederst XRCD, Ps det virker som XRCD har tekniske problemer med den positive halvperiode. Jeg synes det er skandaløst at man sælger sådan noget som ekstra god lyd for 500 Kr. og jeg hoppede lige i med begge ben, det gør jeg ikke mere. Det ser ud til at ”audiophile" remasters ikke adskiller sig væsentligt fra nå almindelige CD’er remasters og bliver totalt ødelagt. og det undre mig at mange ikke kan hører at det er det samme elendige bras der bliver lavet med patricia barber, Sara K, Nore Jones, Diane krall osv.

 

[Espen R]

Den siste XRCD'en jeg har kjøpt (og kommer til å kjøpe) er den CD'en som kostet meg mest penger: 360,- spenn.
CD/SACD utgaven til 119 kroner bare knuser XRCD'en lydmessig. XRCD'en har denne svakt harde, stålaktige lyden over seg. Den låter rett og slett "digital". CD-sjiktet på hybriddiscen har et åpent, naturlig varmt lydbilde med masse atmosfære og dynamikk. Anmeldt i Stereophile der den fikk tommelen opp!
(DSD sjiktet på hybriddiscen låter enda bedre og mere dynamisk!)

 

[Vidar P]

Espen; begge Scheherazade'ene er jo remastere med bl.a streben mot den best mulige lydkvalitet produsenten får til; forskjellen er vel bare at det er en god og en dårlig remastering.

Jeg liker gode remasteringer, misliker dårlige. Uansett selskap. Jeg mener videre at det ikke går an å generalisere så altfor mye omkring audiofile gjenutgivelsesselskaper; til det er bransjen altfor differensiert.

Mvh Vidar P

 

[Lydkaj]

Espen; begge Scheherazade'ene er jo remastere med bl.a streben mot den best mulige lydkvalitet produsenten får til; forskjellen er vel bare at det er en god og en dårlig remastering.

Jeg liker gode remasteringer, misliker dårlige. Uansett selskap. Jeg mener videre at det ikke går an å generalisere så altfor mye omkring audiofile gjenutgivelsesselskaper; til det er bransjen altfor differensiert.

Mvh Vidar P

Har du nogensinde overvejet hvad de faktisk er i stand til at lave uden at ødelægge noget med en optagelse der nu en gang er som den er, det er klart at AD konverterer er blevet bedre med tiden så her er lidt at hente. og støj er det også muligt at fjerne noget af.

 

[Vidar P]

???

Vi snakker om forskjellige masteringer, gjør vi ikke? Det er jo ikke slik at man trykker plater rett fra original 1.generasjons studiobånd uten noen form for mastering først.

 

[Espen R]

Espen; begge Scheherazade'ene er jo remastere med bl.a streben mot den best mulige lydkvalitet produsenten får til; forskjellen er vel bare at det er en god og en dårlig remastering.

Jeg liker gode remasteringer, misliker dårlige. Uansett selskap. Jeg mener videre at det ikke går an å generalisere så altfor mye omkring audiofile gjenutgivelsesselskaper; til det er bransjen altfor differensiert.

Mvh Vidar P

Ja, det er snakk om ulike masteringer, ikke primært ulik teknologi. Men noen vil sikkert hevde at JVC henvender seg til det puristiske lydpublikum. Jeg vil heller si, basert på mine erfaringer, at de stort sett henvender seg til det "populistiske" HiFi-publikumet, med begrunnelse av at de mastrer på en måte så folk skal oppfatte at her er det skjedd noe med lyden!.

Men det er variasjoner her, alt etter hvem som mastrer. Men gjennomgangsmelodien er at JVC XRCD er mastret mot den lett lyse, brighte, "HiFi-aktige" lydbildet. Og mange oppfatter dette som "bedre".

 

[Lydkaj]

???

Vi snakker om forskjellige masteringer, gjør vi ikke? Det er jo ikke slik at man trykker plater rett fra original 1.generasjons studiobånd uten noen form for mastering først.

Det har du vidst desværre! ret i, Og jeg så gerne at de holdt helt op med at lave manipulation overhovedet for jeg mener det er forkert at lægge sminke på optagelsen i HiFi sammenhæng hvis det ikke har et formål andet end at det så måske lyder bedre på et minianlæg eller lyder federe og mere imponerende i nogens ører.
Det kan simpelthen ikke være rigtigt at det skal gøres på såkaldte audiophile plader.

Problemet må i såfald være de folk der laver remasteringer de må have nogle forskruede meninger om hvordan det skal lyde plus alle de "audiophile mennesker" der synes at patricia barber, Sara K, Nore Jones, Diane krall, og KKV osv. er enormt godt, og fremhæver det som utroligt gode indspilninger, de er jo med til at skubbe på udviklingen.

jeg er ikke interesseret i producerens mening om lyd og om han nu lige har fået en ny maskine der lige kan lave det hele lidt federe, jeg er interesseret i kunstrenens præstation.

jeg mener som sagt at dem der har lavet XRCD udgaven af Jazz at the Pawnshop helt har misforstået deres opgave, ses også på de lydgraffer der er lagt op.
Situationen må være, at før i tiden har de simpelthen ikke manipuleret så meget med lyden og havde større respekt for den oprindelige lyd når opgaven var at gengive lyden naturtro, og der er efter min mening klart at foretrække.
Og nå jeg køber en audiophil overpris plade, ja så forventer jeg faktisk at der er tale om hifi, og ikke at det er sådant noget lort som Jazz at the Pawnshop i XRCD udgaven, og det er jo deværre langt fra det eneste eksempel.
Men jeg kan forstår at du er villig til at købe den ene overpris fejl plade efter den anden for at eventuelt at får en der faktisk er hifi en gang imellem.

 

[Cobra2]

Her er en "audiofil" remaster fra FIM på XRCD sammenlignet med den originale Proprius (øverst).
Ja det låter slik det ser ut også. Dynamikkfattig, metallisk, og "feit".

Sporet er High Life fra Jazz at the Pawnshop.

Det må være noe feil...mye DC-offset? (U-balanse over/under 0-linje)

Arne K

 

[Lydkaj]

Her er en "audiofil" remaster fra FIM på XRCD sammenlignet med den originale Proprius (øverst).
Ja det låter slik det ser ut også. Dynamikkfattig, metallisk, og "feit".

Sporet er High Life fra Jazz at the Pawnshop.

Det må være noe feil...mye DC-offset? (U-balanse over/under 0-linje)

Arne K

Jeg er enig det virker som om der er noget galt, det er måske en fejl på alle XRCD jeg har desværre kun den her omtalte XRCD CD, det kunne være interesandt at kontrolere nogle andre.

 

[Espen R]

Her er en "audiofil" remaster fra FIM på XRCD sammenlignet med den originale Proprius (øverst).
Ja det låter slik det ser ut også. Dynamikkfattig, metallisk, og "feit".

Sporet er High Life fra Jazz at the Pawnshop.

Det må være noe feil...mye DC-offset? (U-balanse over/under 0-linje)

Arne K

Jeg er enig det virker som om der er noget galt, det er måske en fejl på alle XRCD jeg har desværre kun den her omtalte XRCD CD, det kunne være interesandt at kontrolere nogle andre.

Dette må være en tilsiktet feil. Kan ikke tenke meg at de kjører ut ei CD-mastering som folk skal betale premium-pris så det holder, og så er det feil i masteringa?? ??? :

 

[lark]

Jeg forstår det slik at det som gjøres i XRCD-prosessen like gjerne kunne vært gjort med en remastering på "vanlig" CD. Det betyr egentlig at det eneste man har igjen for investeringen av de ekstra kronene er et flott og forseggjort cover.
Og det er egentlig veldig tankevekkende at vinylplater som er laget ut fra en analog innspilt master har alt det som alle disse "spesial cd'ene" streber etter: Bortimot uendelig oppløsning og uendelig "samplingfrekvens". ;D

 

[KW]

Et cover som i tillegg ikke passer i opp til flere typer cdhyller, ikke i mine i hvertfall.
Jeg kjøpte meg to XRCD på München messa tidligere i år, heldigvis så gidder ikke jeg å bruke kronasje på flere versjoner av (samme) utgivelser, så det ble to jeg ikke hadde fra før i det hele tatt.
Den ene er med Doug MacLeod "You Cant Take My Blues" (opprinnelig Audioquest, som vanligvis imo holder høyt nivå) og jeg føler at denne er god hos meg, dog uten sammenligningsgrunnlag.

Jeg hadde ikke en gang hørt om XRCD før Espen R. noen ganger refererte til de i enkelte tråder.
ja,ja da blir det vel med de to da, like greit når de likevel ikke får plass i cdhyllene mine og kanskje bare er tull i tillegg.

Mvh.KW

 

[ErosLoveking]

Hvis cover er et argument, hvorfor ikke vinyl? :

Skjønner uansett ikke greia med å kjøpe ørtogførti versjoner av samme plate. Musikken blir sjeldent noe bedre uansett. :-X

 

[nma]

Enda en.Det er 2 tråder som er litt like nå, men jeg poster den her, da den er litt interessant for de fleste.
Låta er Patricia Barber - Too rich for my blood, fra Cafe Blue-albumet.
1) Vanlig.
2) MFSL
3) FIM HDCD (Husk, FIM står bak mange helt jævlige XRCD-utgivelser) Oi, her visst FIM kødda det til igjen!!
4) FIM HDCD dekodet med HDCD-pluginen til DBpoweramp. Man ser at det er brukt HDCD sin Peak Extend funksjon.
5) FIM HDCD normalisert for lettere å sammenligne det med de andre. Man ser at HDCD-versjonen er den mest dynamiske. De hadde ikke kødda det til likevel

Er det XRCD-ditheringen/prosessen i seg selv som gir den rævva lyden som FIM har på sine XRCD-utgivelser eller "juks" de på? Hvis de "juks" på, burde jo da HDCD utgivelsen av Cafe Blue også vært likedan XRCD-utgivelsen m.h.t til komprimering og klipping, men det er den jo ikke...

Lydmessig så er det MFSL-utgivelsen som lydmessig skiller seg mest ut av de 2 andre, men DAC'en min støtter ikke HDCD. Jeg regner med at Mofi ikke har mikset det på nytt, og det kan høres ut som de har mastret for å gi det en litt annen lyd enn originalmiksen. Plata har uansett god lyd på alle utgivelsene, men jeg vil ikke si du kommer nærmere originalmasteren med MFSL.

 

[Vidar P]

???

Vi snakker om forskjellige masteringer, gjør vi ikke? Det er jo ikke slik at man trykker plater rett fra original 1.generasjons studiobånd uten noen form for mastering først.

Det har du vidst desværre! ret i, Og jeg så gerne at de holdt helt op med at lave manipulation overhovedet for jeg mener det er forkert at lægge sminke på optagelsen i HiFi sammenhæng hvis det ikke har et formål andet end at det så måske lyder bedre på et minianlæg eller lyder federe og mere imponerende i nogens ører.
Det kan simpelthen ikke være rigtigt at det skal gøres på såkaldte audiophile plader.

Problemet må i såfald være de folk der laver remasteringer de må have nogle forskruede meninger om hvordan det skal lyde plus alle de "audiophile mennesker" der synes at patricia barber, Sara K, Nore Jones, Diane krall, og KKV osv. er enormt godt, og fremhæver det som utroligt gode indspilninger, de er jo med til at skubbe på udviklingen.

jeg er ikke interesseret i producerens mening om lyd og om han nu lige har fået en ny maskine der lige kan lave det hele lidt federe, jeg er interesseret i kunstrenens præstation.

jeg mener som sagt at dem der har lavet XRCD udgaven af Jazz at the Pawnshop helt har misforstået deres opgave, ses også på de lydgraffer der er lagt op.
Situationen  må være, at før i tiden har de simpelthen ikke manipuleret så meget med lyden og havde større respekt for den oprindelige lyd når opgaven var at gengive lyden naturtro, og der er efter min mening klart at foretrække.
Og nå jeg køber en audiophil overpris plade, ja så forventer jeg faktisk at der er tale om hifi, og ikke at det er sådant noget lort som Jazz at the Pawnshop i XRCD udgaven, og det er jo deværre langt fra det eneste eksempel.
Men jeg kan forstår at du er villig til at købe den ene overpris fejl plade efter den anden for at eventuelt at får en der faktisk er hifi en gang imellem.

XRCD er noe skit. Iallefall de jeg har hørt. Samme med de grelleste audiofoole eksempler fra halvdøve spakeskyvere hos MoFi (sjefen før i tiden hadde faktisk et betydelig hørselstap i diskanten). Og i mine ører; som forakter audiofilia-plingplong. Så langt enig.
Heldigvis fins det svært gode audiofilt orienterte masteringer av fine plater også. Nok å nevne f.eks Speakers Corner sin Decca-katalog, og Classic sin RCA Living Stereo-katalog. For å ta noen ganske få.

Mao; det fins elendige, dårlige, greie, gode og suverene remasteringer. Differensiert bransje altså.

Mvh Vidar P

 

[ch]

Jeg får moderere meg til å mene de fleste pop og rock remastre.

Da blir det en helt annen sak. Og mye lettere å forstå. Men noen vil kanskje kunne tvile på at du har hørt "de fleste pop og rock remastere" fra de fleste audiofile remasteringselskaper. Jeg vet iallefall om endel SVÆRT gode pop/rock-remastere; ikke minst synes jeg de nyere f.eks LZ og CCR er suverent bra laget. For ikke å snakke om de Speakers Corner lager.

Enig med Vidar P.
Re LZ og CCR; disse gjenutgivelsene på vinyl - originalformatet - er så gode at jeg ikke lenger ser etter originalpressinger - første pressing på vinyl. Hvilket forhold den første utgivelsen på CD har i forhold til første pressing på vinyl er vel tildels uklart?

Mao; det fins elendige, dårlige, greie, gode og suverene remasteringer. Differensiert bransje altså.

En grei oppsummering.*
Ren svindel? Neppe.

mvh

*min erfaring - som går tilbake til ca.'79 (MSFL 1 - 009) - gjelder mest vinyl. Og jada, min oppfatning av MoFi har endret seg i takt med erfaring; andre pressinger og bedre anlegg. MoFi har blitt bedre med årene, men med bedre utstyr, har samtidig "feilene" blitt lettere å høre.

 

[Lydkaj]

@Man er jazz at the pawnshop også HDCD kodet, og var det derfor vi fik de dårlige komprimerede kurver? hvis den er HDCD kodet så kan vi jo ikke give komprimeringen skylden for at den lyder dårligt.

 

[Lydkaj]

XRCD er noe skit. Iallefall de jeg har hørt. Samme med de grelleste audiofoole eksempler fra halvdøve spakeskyvere hos MoFi (sjefen før i tiden hadde faktisk et betydelig hørselstap i diskanten). Og i mine ører; som forakter audiofilia-plingplong. Så langt enig.
Heldigvis fins det svært gode audiofilt orienterte masteringer av fine plater også. Nok å nevne f.eks Speakers Corner sin Decca-katalog, og Classic sin RCA Living Stereo-katalog. For å ta noen ganske få.

Mao; det fins elendige, dårlige, greie, gode og suverene remasteringer. Differensiert bransje altså.

Mvh Vidar P

Tak for anbefalingerne, Living Stereo har jeg hørt ok ting fra, de andre har jeg ikke prøvet, men XRCD vil jeg nok holde mig fra.

 

[nma]

@Man er jazz at the pawnshop også HDCD kodet, og var det derfor vi fik de dårlige komprimerede kurver? hvis den er HDCD kodet så kan vi jo ikke give komprimeringen skylden for at den lyder dårligt.

Det er en XRCD.

 

[trex]

Nå er det vel like mange ting som kan gå galt i masteringen som i miksen, så alt henger vel stort sett på de som sitter bak spakene i dag. Tror neppe du får mange mastering-jobber uten å ha topp ADDA-bokser og ellers topp utstyr.

Mye av feilen med dagens mastering er at det er så utrolig fokus på nivå/limiting, kontra tidligere hvor eq og lett komprimering for å høvle at ekstreme topper (noe man MÅ gjøre hvis det skal være litt nivå igjen i pop/rock) var fokuset.

På disse "audiophile remasters" virker det som de prøver å gjøre det på gamlemåten + full limiting, noe som sjelden er en god ide. De vet selvfølgelig hva de gjør, men de vet også at HØYERE selger. Og dessverre lever også ME's av penger. Noe som er synd i grunn.

Og her virker det som de tar seg godt betalt for den samme jobben som mange andre gjør. Bare med "audiophile" foran.

 

[Voff]

Mens de remasterne jeg snakker om, der er det snakk om EQ, rørlyd, mer "luft", komprimering, annen klangbalanse etc. Når man drar ting så langt, er det ikke så mye subjektivtsme igjen.

Man må skille mellom remasters og audiofile utgivelser. Det er to forskjellige ting. Remastre er så ymse, men noen er da bedre enn originalene; Jethro Tull katalogen for eksempel. Remastret Thick as a Brick og Passion Play, f.eks, låter mye bedre enn de originale LP'ene; her er det mulig og separere instrumenter på en helt annen måte. Strammere bass og luftigere topp.
Det synes som om enkelte mener at mer detaljer og luft på audiofil utgivelse er en styggedom og skyldes EQ. Slik er det nødvendigvis ikke. Hvis man bruker originale masters istedet for n'te kopi så får man et løft og flere detaljer. Det samme om dette audiofile selskaper tar seg bryet med å justere asimuth på lydhodene til å matche mastertapen; dette gir også et diskantløft. I tillegg til at resten av kjeden slipper gjennom detaljer som eller kan maskeres når ikke nødvendig flid gjøres. Det er ikke nødvendigvis den dølle, masseproduserte låten som er referansen. Hør på Criscos Steely Dan's Aja; her er det virkelif energi i diskanten; sannsynligvis på mastertapen fordi det er slik cymbaler låter i virkeligheten.

 

[Espen R]

Mens de remasterne jeg snakker om, der er det snakk om EQ, rørlyd, mer "luft", komprimering, annen klangbalanse etc. Når man drar ting så langt, er det ikke så mye subjektivtsme igjen.

Man må skille mellom remasters og audiofile utgivelser. Det er to forskjellige ting. Remastre er så ymse, men noen er da bedre enn originalene; Jethro Tull katalogen for eksempel. Remastret Thick as a Brick og Passion Play, f.eks

Det var faktisk sånn at på 90-tallet ble remastered et salgsargument, ordet "remasters" ble noe den vanlige mann oppfattet som bra, uten alltid helt å vite hva ordet betydde. Og mye av "æren" for det fikk 2-CD boxen fra Led Zeppelin med navn "Remasters" sammens med pressedekninga, Robert Plants intervjuer hvor han snakket om lyden på førsteutgavene vs remasters. Det var sånn det begynte.
Siden skjønte plateselskapene at de kunne selge hele katalogen på nytt når det var stod "remastred" + noen tidligere ikke utgitte bonusspor med. Det hele handler om $$$.

 

[nma]

Det ble allerede laget remasters i 1985-86, men sikkert ikke med samme fokus om å tjene mest mulig $$$$ og å klippe signalet mest mulig =)
Det kan godt hende at remasters-dobbelcd'en til LZ har endel av skylden i "moderne" tid. Synes å huske det var et lite virrvar rundt Remasters. Skulle likt å lest noen av anmeldelsene av denne dobbelcd'en fra den tiden. Tipper at de skrev at lyden er kraftig forbedret! Sannheten er det motsatte, det låter horribelt!

Får vel legge til et par til for ordens skyld:

Kind of blue: Original CD-utgivelse fra 1983 er bedre enn alt annet som er kommet siden. jmf http://www.hifisentralen.no/forum/index.php?topic=27659.msg559584#msg559584

Dark side of the Moon: Original japansk CD-utgivelse (med pre-emphasis) fra 1983 overgår glatt MFSL sin fra 1998 (MFSL har boost i bass og diskant blant annet og er ikke like "naturlig") Alle andre utgivelser inkl diverse remasters er selfølgelig langt dårligere enn disse to.

 

[flinkjente]

Har de samme erfaringene, som mange andre her. Det finnes gode og dårlige remastringer!

Det virker som 1999 - 2002 var særdeles gode år, for orginale remastringer.

 

[Hornlyd]

Nå lytter jeg til Steely Dan Gaucho "vanlig" mot "MOFI Gold"

Begge deler låter utrolig bra..................men jeg hører ikke forskjell. Tipper de derre GOLD greiene bare er tøv

Lytter i følgende oppsett: Apple lossless -> Sonos -> ordinær optisk kabel - Musical Fidelity X-24K DAC -> ordinær signalkabel -> Argon klasse A hodetelefonforsterker fra hifi klubben -> Sennheiser HD580 precision

 

[baluba]

Steely Dan, ja. Jeg hadde den originale cd-en fra åttitallet. Den ble sjelden spilt, fordi den var en skuffelse i forhold til vinyl. Den remastrede som kom for noen år siden låter mye bedre, og nå spilles platen titt og ofte. Har ikke hørt noen super-cd med den, men det er i alle fall forskjell på den gamle og nye masteren. Til den nyes fordel.

En av mine favorittplater fra åttitallet er Elvis Costellos King of America. Den originale cd-en var overstyrt flere steder, og ble av den grunn sjelden spilt etterhvert. Heldigvis kom en ny versjon for noen år siden, med en bonusplate i tillegg. Den inneholder livekutt og en 7" EP utgitt som The Imposters på midten av åttitallet. Tror jeg har den originale på vinyl fremdeles. Byttes mot frisk nyre, hvis noen er interessert.

 

[mteinum]

DVD-A utgaven låter veldig bra. Den får du for ca 130,- på ebay. (gaucho)

 

[Pedal]

Tror jeg har den originale på vinyl fremdeles. Byttes mot frisk nyre, hvis noen er interessert.

;D ;D ;D

 

[Espen R]

DVD-A utgaven låter veldig bra. Den får du for ca 130,- på ebay. (gaucho)

SACD utgaven fra Universal låter også bra, men den er bittelitt "bright" i lyden.
Helst burde DSD sjiktet vært en analog-DSD transfer, men dessverre er det en analog-PCM-DSD transfer.

Tror den er vanskelig å få tak i.

 

[Pedal]

Man må skille mellom remasters og audiofile utgivelser. Det er to forskjellige ting. Remastre er så ymse, men noen er da bedre enn originalene; Jethro Tull katalogen for eksempel. Remastret Thick as a Brick og Passion Play, f.eks, låter mye bedre enn de originale LP'ene; her er det mulig og separere instrumenter på en helt annen måte. Strammere bass og luftigere topp.
Det synes som om enkelte mener at mer detaljer og luft på audiofil utgivelse er en styggedom og skyldes EQ. Slik er det nødvendigvis ikke. Hvis man bruker originale masters istedet for n'te kopi så får man et løft og flere detaljer. Det samme om dette audiofile selskaper tar seg bryet med å justere asimuth på lydhodene til å matche mastertapen; dette gir også et diskantløft. I tillegg til at resten av kjeden slipper gjennom detaljer som eller kan maskeres når ikke nødvendig flid gjøres. Det er ikke nødvendigvis den dølle, masseproduserte låten som er referansen. Hør på Criscos Steely Dan's Aja; her er det virkelif energi i diskanten; sannsynligvis på mastertapen fordi det er slik cymbaler låter i virkeligheten.

MAN sin bastante holdning stemmer ikke med mine erfaringer. Jeg har puslet med et lengre innlegg herom, men tiden strekker ikke til. Men helt kort sagt, så hører jeg det samme som VOFF skriver her, samt det han har anført i Genesis tråden. Bildet er altså nyansert. Jeg vil si at som hovedregel låter re-utgivelsene bedre. Noen tilfeller annerledes. Kun i et fåtall re-utgivelser har jeg opplevd lydkvaliteten som direkte dårligere. Bemerk at dette er resultat av ikke å stirre på målinger, men ved å høre på kjent og kjær musikk over et kvalitetsanlegg. Dette basert på remasters til vanlig CD-pris.

Rent konkret gir nye utgivelser bedre oppløsning, mer detaljer. Du lytter mer inn i opptaket. Muligens er dynamikken litt komprimert, slik at bassen blir "fetere", men det er ofte av det gode. Selv om det ikke ser så pent ut på målinger. En sjelden gang kan diskanten være sjenerende høy. (feks Ziggy Stardust Anniversary 2CD/Kate Bush-Hounds of Love). Eller for mye støyreduksjon/vasking som gir litt "antiseptisk" karakter; Beatles One).
1. generasjons CDer låter til gjengjeld ofte "grått", kornet og uoppløst. Livløst. Hva hjelper det da at målingene indikerer litt mer "dynamikk"? Nei, her skjuler det seg nok mer nyanser enn hva du ser på skjermen.

Jeg eier kun noen få dyre Audiofile remasters à la XRCD/MoFi, så her skal jeg ikke si så mye. Fra mine vinyldager husker jeg at MoFi primært bød på mer bass, og ikke så mye annet. Skjønt min XRCD av Shefield Lab Drum Record og min MoFi av Waters/Folk Singer låter sensasjonelt bra. MoFi CD av Miles Davis/Someday My Prince Will Come låter ikke noe spesielt.


Hey! Dette ble jo et lite stykke allikevel!