Som vanlig handler det om preferanser. Mange har en selektiv musikksmak, og spiller f.eks. musikk av typen metall og prog så og si hele tiden. Og så har du sikkert de som stort sett hører på americana eller jazz hele tiden. Alle de som har selektiv musikksmak har veldig godt av å bryne seg på noe utenfor deres normale smak. Men, det virker ikke som om det har noen annen effekt enn som ren botsøvelse til nå. De som innrømmer at de går musikk i møte med enten fordommer eller motsatt smak ender med å gi platene dårlig kritikk.
For meg som leser anmeldelsene så har ikke de tekstene så stor verdi. Det forteller meg hvordan en med en annen smak ser på noe jeg liker, men hvilken nytte har jeg av det? Jeg vil ikke oppdage noen egentlige kvaliteter jeg selv har oversett når det kun handler om at dette er utenfor noens smak. Noe av styrken til gamle Ny Takter var at de hadde spesialistanmeldere for hver genre.
På den andre siden så fører systemet med to anmeldere til et resultat som er interessant i tilfellet Gainsbourg. Der er det en anmelder med fordommer mot musikken som forteller oss hvordan en som han opplever dette, og så får vi det motsatte fra den andre. Det synes jeg i og for seg er interessant i seg selv, så systemet med to anmeldere er nødvendig for at det skal gi noen konstruktiv mening.
Det prinsipielle til side så har jeg et par kommentarer til frøken Gainsbourg. Det at en anmelder ikke visste om hun er frøken eller fru forteller faktisk at vedkommende ikke har noen peiling på det franske poplandskapet. Uten å kjenne frøkna selv, så ville vedkommende automatisk ha skjønt at det dreier seg om datteren til Serge. Da vil det være naturlig å anta at hun er en frøken, selv om det i dag er vanlig å beholde sitt pikenavn etter ekteskap. Og hvis man ikke kjenner Serge, og ikke har noen preferanse for det universet han befant seg i, så er man ganske utenfor i denne pikens selskap.
Og deri ligger vel forskjellen i de to anmeldelsene. En av dem er forfattet av en person som like gjerne vil anta at Serge var politiker som pop-konge. Den andre er nok en person som både kjenner og har stor respekt for Frankrikes store landsfader for pop. Det samme som den negative kritikken brukte som hovedankepunkt er de samme som er en av de mest prominente kvalitetene for en som liker Charlotte. Fernissen til hennes musikk er eksperimentell pop, men grunnfjellet er på mange måter den franske chanteuse-tradisjonen.
Hos meg finnes det titler av både far og datter i samlingen, så jeg liker dette veldig godt. For meg er chanteuse-stilen hennes det stikk motsatte av kjedelig. Det er monotont, men for meg så er det en smule frankofilt sexy med den sangstilen hennes. Kanskje en med sterke metall-preferanser finner den måten å synge på like ulidelig grusom som jeg finner nøtteskriker i tights. Noe som det motsatte publikumet finner tøft. Begge måter å synge på må innrømmes å være begrensede på hver sin måte, og egnet til å både irritere og kjede de med lav interesse for genren. Mine ører blør når jeg hører TNT. Det er som om noen har stukket knappenåler inn i trommehinnene mine, samtidig som jeg opplever Ministry som balsam for ørene.
Og nettopp den chanteuse-popvokalen håper jeg hun fortsetter å dyrke. Taperen fra amerikas bidrag er interessant, og kler henne og låtene godt. Men ved en senere korsvei håper jeg samtidig at hun får andre å jobbe med. Ikke fordi jeg tror det blir bedre, men jeg har en feeling av at det kan gå feil vei også med han bak spakene. Det kan bli for mye søken etter nye uttrykk, noe jeg ikke ønsker for mye av fra Charlotte Gainsbourg. Jeg kunne faktisk godt tenkt meg et samarbeid med frøken Zaz en gang i fremtiden. Charlotte kan lære noe av hennes tradisjonsdyrking, mens Zaz kan få et skyv i en mer moderne retning. Et samarbeid med Paul Weller kunne også vært interessant, for han forstår fransk popkultur ganske godt.
Det er tider jeg føler at IRM ikke engasjerer meg skikkelig. Derfor ville jeg ikke gitt den helt toppkarakter, men ganske nær opp mot. Kanskje åtte er litt høyt, samtidig som jeg ikke vil gå lavere enn syv. Men noen nier er det ikke. Syv til åtte ville jeg endt med her. Noen dypere anmeldelse kommer ikke jeg med, og jeg beklager at min kommentar til de to anmeldelsene ble litt lang. Og at en ny plate er anmeldt i mellomtiden. Den har jeg ingen mening om.
. Bra skrevet og jeg er ikke så uenig med deg. Jeg tok fingeren på ordet og lyttet mer konsentrert til plata, men jeg fikk nesten bare mer distanse til musikken. Kjølig distanse føles som en bra beskrivelse. Minner mye om Animal Collective som jeg liker men ikke klarer å få helt inn tross mye bra og spennende musikk. Og jeg synes nå at New Chain fungerer bedre som bakgrunnsmusikk faktisk. Men kan like den ganske så godt alikevel og dårlig er den ikke. Mer enig med anonym enn 65finger denne gangen. Men ville kanskje gitt en karakter midt i mellom dere, nemlig 6.
