Nei, det var ikke DET "Unga Bunga" betød da jeg hørte den en gang i grunnskoletiden.
Albumstafetten 25
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Katatonia - Night is the New Day
Jeg var for mange år siden, en stor fan av Katatonia. De spiller en formidabel type musikk som treffer meg rett i sinnet. Jeg sluttet egentlig å høre på de i 2006. Jeg skjønner ikke hvorfor, for dette albummet er meget bra. Det er mye mildere og mer "musikalsk" enn de tidligere (Med unntak av Last fair deal gone down, som i mine ører fremdeles er det beste).
Jeg fikk anskaffet meg dette albummet i flac, og det må jeg virkelig anbefale andre å gjør. Det er en utrolig god og deilig lyd her... mørkt, dystert, til tider kraftig og hardt. Vet egentlig ikke hvilken sjanger jeg vil plassere Katatonia i, men tenker jo noe mot depressiv/progressiv rock/metal.
Albummet i seg selv, er sterkt. Ganske sterkt. Det blir så vanskelig å skrive når jeg allerede virkelig liker bandet; men skal uansett gjør eg forsøk. Vokalen her, er etter min mening brukt rett. Jonas Renkse har modnet til, og i mine ører, er dette deres beste arbeid vokalmessig. Albummet er i kjent katatonia stil, og man hører en rød tråd gjennom hele plata. Det føles igrunn som en lang sang, og når han har ferdigheter som Katatonia, så liker man dette. Albummet begynner litt "på", og tar seg opp til et herlig midtparti... og når man kommer til Ashen, og Departer, som forholdsvis er de to siste sangene, så skjønner man at albummet skal ta over. Jeg ønsker nå å legge meg i fosterstilling under teppet, se på snøen, og glemmer fort alt rundt meg. forsvinner inn i musikkens paradis og transe.
Hyller vokalen, hyller det musikalske... må med håndet på hjertet si at Departer er den beste/fineste sangen jeg har hørt på et par år. Kom faktisk tårer i øyenkroken (såvidt - mann som jeg er, så brysket jeg meg til).
Gir dette albummet 10/10.
Ok
Fy f eg er er sjeleglad eg ikkje trakk denne skiva. Noe mer intetsigende, daffe, kjedelige greier skal man jaggu leite hardt for å finne.
Men så tenker eg, det må være meg, det kan ikkje være Katatonia som er så dårlige, det er jo mange som digger dette!
"Problemet" er jo bare at musikk er en høyst subjektiv øvelse, enten så treffer noe deg, eller så er det skivebom. Dette er så total skivebom for min del at eg rett og slett ikkje klarer å si noe saklig om plata. Det gir meg bare absolutt ingen verdens ting; absolutt alt med det er dræta kjedelig syns eg. I tillegg er det sånn "pudding-hardt" lissom. Det fikser eg bare ikkje.
2/10 herfra, siden det jo helt åpenbart finnes større møl.
/end_of_rant
Haha. Åpenbart er jeg mer enig med Valon enn med deg. 10 er kanskje litt i overkant, men 8-9 er dette verdt.
Sånn musikk jeg elsker å bare sitte bakoverlent i sofaen med og la musikken "pakke meg inn" med volumet på litt over forsvarlig høyt mens jeg stadig oppdager detaljer og finurligheter i låtene.
Jupp
Som eg sa, det er nok meg, det er nok ikkje Katatonia
jeg stemmer på at det er Katatonia.
men jeg liker ingenting, nesten, i denne runden.
Så kanskje det både er Katatonia og meg.
begynner du å bli en gretten "gammal" sunnmøring eller?
Katatonia skal jeg ikke mene noe om, rent bortsett fra at det nok er fra en helt annen galakse i forhold til hva jeg driver med ellers. Ville vært vanskelig og fått den ja, i respekt for de som er fans av band og sjanger.
Et lite hopp tilbake til min nominasjon, unga fra Moss.
Som Townes korrekt påpeker, bandnavnet Death By Unga Bunga, er direkte inspirert av et album med samme navn fra kongene av budsjettrock, The Mummies. I 2011 hadde vi forøvrig The Mummies som headlinere på GutterBall, og det falt seg naturlig at Mossingene fikk varme opp scena i forkant. Mange konserter med gutta har det blitt i de åra de har holdt på, fra de ikke var gamle nok til å komme inn på egen konsert til nå. Tre album, og fortsatt i de tidlige 20-åra, skal bli morsomt å følge de videre. I motsetning til veldig mange band som flørter med sekstitallet, ikke minst innenfor neogarageverdenen, har de hatt evne til å utvikle seg, og forandre trylleformularet underveis, på plate, men ikke minst live. Det stjeles over en lav sko, settes sammen til noe "eget", det prøves og forkastes, referansene henger tjukt, men likevel, de begynner å etablere et eget umiskjennelig sound. Vokalist Sebastian er akkurat så frekk og frempå uten å bli tegneseriefigur, de er flinke til å spille, ikke bare rølp, men heller ikke gudjammerlig flinkiskjedelig. Noen av låtene sitter som ei kule, andre burde kanskje vært byttet ut / utelatt. Skiva avrundes med en av tidenes garagelåter, The Paragons´- "Abba" , et alltid hyggelig liveinnslag, mens eget materiale står sterkt på egne bein.
Nå har jeg flagget at jeg fra denne stafetten av skal være "strenge-eros", og gir herved min egen nominasjon 6/7, hvilket betyr kjøpeverdig plate. Åpningskuttet er verdt skiva alene, "Stare at the Sun", en av mine favorittlåter i 2013. (er også å få på gloriøs sju tommer). Godstemning!
Her fra instorekonserten i platebaren sist september ifb med GutterBall 2013
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Har en tre-fire plater med Katatonia.Er ikke diehard-fan,men liker godt musikken deres i små porsjoner.Det blir litt ensformig i lengden.
mvh.s,
ER gammal og gretten allerede, men du blir nok sørsame lenge før jeg blir sunnmøring.Skal glatt innrømme at jeg har blitt stor fan av Katatonia. Et resultat av å frekventere lytte-trådene her. Har ikke oversikt over alt de har gjort, men har hørt noen album; og der har Valon et godt poeng. De lager album, hele album som henger sammen. Albumene virker å være sammenhengende komposisjoner, så jeg kan forstå at det høres ut som en lang låt.
Ikke mange avbrekk fra det etablerte temaet. Dessuten er det relativt få hæler i taket. Nuvel.
Det er selvsagt pretensiøst, men ambisjoner er en fin ting, særlig når den er parret med gjennomføringskraft. Da blir gjerne gode ideer til fin kunst. Som her.
(Og det flytter dem i mine ører over i progmetal-sjangeren.)
Har ikke hørt herværende album så mye, syns det var hardere og mindre umiddelbart enn 'Viva Emptiness', som i mine ører er ett komplett mesterverk. Som er litt mere 'pop' liksom. Og dermed en bedre introduksjon for de som får utslett.
Men det betyr gjerne at dette er mere holdbart.
Joda: Who, Gripka, Faces, Parish Hall. Hvis du synes det var jævlig frem til nå, kan du jo grue deg, Sunnmøring, Nordmøring. Eller kanskje det er Romsdaling du er. Eller? Hvem er surest? Og blidest?
Blir det verre? Herlig!
Fått førjulsmeldinger fra Snåsa om at det blir betraktelig verre.
glær mæ, jo verre jo bedreKatatonia - Night is the New Day
Melodiskmelankolsk progrock frå nabolandet. Katatonia sin niande utgivelse. Og eg har høyrt absolutt ingen av dei tidlegare. Kort veg uti Night is the New Day var det tydleg kvar det bar. Eg er relativt ukjend og ubegeistra over ny-progren (der Rush og dei eldste er gamal-progen), men har hjertet kjært til Porcupines Fear of a Blank Planet. Faktisk kjempekjært og med den i hugsen — korleis den voks på meg, kjempa eg hardt for å halde trøysamheita tilbake.
For ærleg talt. Katatonia har klart å spele inn ei enorm lengde låtar som er like interessante som å sjå bek dryppa. Bek dryppa med kring 9 års mellomrom. Dei burde kalla plata William eller Oscar. Det er så innmari forutsigbart. Det er rock som knekkebrød med tubeost. Der Porcupine Tree trong tid til å veksa gir Kataonia meg ei kjensle av å heller bruke tida til noko meir fornuftig. Det er ingen riff som eg sit og gledar meg til i 9 minutt. Det er ingen ni-fjertedelstakt som eg usjenert sit og trommar på 21-bussen. Det er element av ‘grr’ og ‘arrgh’ blanda inn, men det kjem like overraskande som slaps etter snø.
Det er ikkje stort meir å seie. Ikkje storfan av sjangeren, hadde eit fingerbøl håp og begeistring på kva denne plata kunne vera, men aldri blei.
Sterk 2 av 10.
(skal høyre på noko av dei umodne greiene deira i morgon)Sist redigert:Denne type musikk er ikke for alle og det ser man jo også på sprikende anmeldelser og kommentarer. Jeg er i den kategorien so liker Katatonia godt og denne platen er ikke noe unntak. Deres siste plate "Dethroned & Uncrowned" kan anbefales for de som liker bandet. Det er rolige og atmosfæriske versjone av sangene fra "Dead End Kings".
Ser det blir sammenlignet med Porcupine Tree her. Så Katatonia som oppvarmere for PT på Sentrum Scene i 2009. Tror det var i forbindelse med den anmeldte platen Katatonia var på turne. Uansett ble Katatonia skikkelig parkert og var i allefall på den konserten en mygg i forhold til Wilson og gjengen.
Jeg hører plata er godt spilt, produsert og skrevet, men det snakker ikke til meg, det blir litt som å overhøre en samtale på en kafe; det er egentlig for noen andre.. Karakter? "Ligg unna B, - dette har ikke du noe med!"Sist redigert:Høyrer på Dance of Decembre Souls no og det er mykje mykje feitare.
Litt 'And justice for all', litt Max Cavalera-vokal. Upolert. Mykje mindre (dritt)synth.
Denne er vertfall 3 gongar sterkare enn Night is the New Day.
Det var jævli treffende sagt. Sånn har jeg det med det meste av musikken. "Ikke for meg, men sikkert bra det her".
Kolje er pyton, men hyse er gull.
Det er lov å si at noe er drit, men dette snakker ikke til meg. Drit gjør det - ikke på noen bra måte men....
Hørt et par ganger gjennom Katatonia plata et par ganger nå i stafetten, men om jeg skal mene så mye om det vet jeg ikke.
Ikke min favoritt-sjanger dette, men kan fint høres på i små doser når man er i humør for slikt.Skal glatt innrømme at jeg føler med dere som ikke følte seg 'truffet' her.
Vanskelig å si noe om musikk man ikke forstår poenget med.
Har vært der selv flere ganger i stafetten, andre sjangere,
men - like intetsigende, på grensen til irriterende.
På den andre siden er det jo det som gjør stafetten spennende - ikke?
Katatonia er et band som skriver hele skiver og ikke bare enkeltlåter. Det er også slik at når man går gjennom hele katalogen deres oppdager man at det er en naturlig utvikling fra skive til skive. Fra starten et rent doom metalband for gradvis overgang til mer progressiv metal. Det som jeg setter pris på er at den mørke siden til Katatonia følges opp med tekster av godt merke. Jeg valgte NITND for at musikken skulle være litt mer tilgjengelig enn hvis jeg valgte en skive fra tidligere faser.
Det er helt forståelig at man slakter skiva fordi man ikke liker sjangeren. Dette er musikk som er utfordrende og er man ikke inne for tunge, depressive tekster så blir det mye feil på en gang. Jeg synes dog at det er rart at man kan gi karakteren 2 på ei skive som inneholder mengder med kvaliteter uavhengig om man liker sjangeren eller ikke. Bare teksten på Departer er verdt 4 alene.
En mørk og dyster historie om det å miste noen nært seg. Det spekuleres om det er en venn eller om det er en bror. Vakkert skrevet er det etter min mening.
The blinding white
so far behind, I am
and running over idle ground
This evening I kept my word
Did you? I'm turning around
wait for your sound
(all day)
So far, according to who?
Departer
The journey of our lives
I'm so slow compared to you
Departer
Its the month of July
Brother
In your eyes i was the stronger
so how am I to cover you now?
without shadowing your path?
This time, I watch from the sidelines
you're a ghost in the limelight
face your fears and pierce the night.
I'm so close
If only you knew
Defender
Story of our lives
I'm so rash compared to you (I swear)
Surrender (you know its the truth)
Its the path of our livesEg er uenig. Eg er ingen fan av sjangeren, men har like vel ei favoritt-plate i den. Og Stafett-plata er heller ikkje utfordrande, der ligg litt av problemet mitt. Fear of a Blank Planet er uforutsigbar og usedvanleg lekkert komponert. Landsbrødrene i Meshugga er utfordrande å høyre på fordi eg blir satt ut av teknikken og at det rett og slett er enorme mengdar mektig musikk å fordøye raskt. Tidleg Katatonia er kult fordi dei har guts og behandlar referansane sine på ein fornøyeleg måte. Eg ser ikkje kvalitetane i tekst, melodi eller sanghandtverk, bortsett frå at dei kan å handtere instrumenta sine, men det er sjølvsagt i sjangeren.Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Morgion - solinari (1999)
Doom-metalbandet Morgion ble dannet i California på begynnelsen av nittitallet.Det har vært en bunch av folk innom dette bandet,men Solinari er laget i samarbeid av herrene Bobby Thomas,Mike Davis,Cary Griffith,Jeremy Peto,Dwight Bordman og Ed Parker.De gav ut tre lp'er før de gav seg i 2004.Solinari er bandets andre album.
Jeg kjøpte og hørte på mye metal på nittitallet,og det er nettopp doom-metalen som ligger mitt hjerte nærmest.Jeg handlet inn alt av Anathema,Gathering og My Dying Bride.De to førstnevnte ble etterhvert til rene progband og My Dying Bride ble igrunn en parodi på seg selv etter 'like gods of the sun'.Et annet band som er verdt å nevne her er Fields Of The Nephilim.Man hører med en gang at Morgion har rappet mye fra Carl McCoy og bandet hans.
Var så heldig at jeg fikk tak i cd'en Morgion - the relapse years.Første disc på den inneholder Solinari i sin helhet og tre bonuskutt.Disc 2 har endel snacks for fansen.Har ikke hørt denne ennå.
Begynelsen på åpningskuttet 'the serpentine scrolls/descent to arawn' kunne like gjerne vært på en hviiken som helst Fields Of The Nephilim-plate,men så begynner vokalisten å growle.Det er elementer av death-metal her,seige,lange gitarriff.Etterhvert kommer synthen inn også.Dette kan jeg like !
Det er bare sju kutt på Solinari.Et par av låtene strekker seg til over ti minutter.Endel av musikken er også ganske monoton.Det er ikke få ganger jeg har sovnet inn til denne platen.Men den blir ikke kjedelig av den grunn.
Kutt to 'canyicle' starter opp som en My Dying-låt.I det store og hele kunne jeg ønsket litt mer orginalitet og egenart her,men steintøft er det.Man kan faktisk også høre elementer av Pink Floyd og Dead Can Dance her.
Kutt tre 'solinari' er Nephilim-inspiriasjonen tilbake med den særegne gitargangen,Så følger 'nightfall infernal' med en hes og hviskende vokal i begynelsen.Man skulle tro at bandmedlemmene hadde ti ex.av 'elizium' i sin platesamling.Men utover i låten blir det mer growling og death igjen.Rolige og rå parti om hverandre.Låtene utover plata starter gjerne rolig og bygger seg opp langsomt.Men kutt 5 'all the glory all the gloss' er kliss likt Nephilim's 'last exit for the lost'.Noe Sisters Of Mercy-elementer er det også på denne ti minutters-låta.
Plata avrundes med en instrumental der det nesten bare synth.
Jeg falt litt av lasset når det gjelder metal rundt milleniumskiftet.Gikk lei.Begynnte å høre på streit pop og rock igjen.Derfor har jeg igrunn lite peiling på denne sjangeren i dag.Men jeg vil rette en stor takk til Burntisland som nominerte denne platen.Den skal få hedersplass i samlinga.Solinari er et mesterverk,la nå det være klinkende klart.Derfor får den nesten toppscore herifra.
9/10
mvh. s,Morgion - Solinari (Relapse Rec., 1999)
Kvartett såvidt jeg vet (på dette tidspunktet) fra Orange County, CA. Deres andre langspiller.
Sjangeren er definitivt Doom/Death Metal. Ikke noe for pyser dette her, eller som det er beskrevet i noen anmeldelser: Er du i mental ubalanse, har trøbbel med kona, eller for den saks skyld, har suicidale tendenser: IKKE HØR PÅ DETTE!
Vel, jeg kom meg gjennom uskadet ifølge mine omgivelser, som er passelig pålitelige og troverdige.
Musikken er mørk så det holder, temmelig tregt og seigt fremført med gurglende ("growling") vokal, men med ganske spenstige trommer pluss keyboards som svever over (evt. under) hele veien.
Melodier er det vanskelig å få tak i, de er rett og slett fraværende, her er det snakk om atmosfære eller stemninger. Ganske bra og helt greit som bakgrunnsmusikk, men ikke noe mer. Det blir veldig ensformig og likt hele veien, dog brytes det opp med noen akustiske gitarer her og der, ellers ville jeg trodd at platen var ett langt kutt. Ikke noe negativt i dét.
Jeg prøvde å guffe på, men det hjalp ikke; da ble det rett og slett for mye. Dessuten forsvant bikkja, som attpåtil er dævvhørt.
Det som er positivt med denne platen er at det er melodisk og dyktig fremført, slik jeg bedømmer det (og ikke bare en graut som vi finner hos lignende band). Det er bra dynamikk og instrumentene kan skilles fra hverandre. I tillegg feite gitarer.
Det som trekker kraftig ned, er vokalen (her vil sikkert mange være uenige). Den blir påtatt, tilgjort og teatralsk. Nesten barnslig. Jeg greier ikke å ta den seriøst. På den annen side er det vanskelig å tenke seg vokalen mye annerledes innen Doom/Death. Tekstene får jeg ikke med meg og det burde egentlig være noe av hensikten: Hva er det de prøver å fortelle oss?
Alt i alt en passelig grei plate som kunne vært utgitt i år. Men, jeg kommer ikke til å høre på dette noe mer.
For å avslutte og delvis repetere: Dette er sløv og uengasjerende musikk uten et godt melodisk uttrykk og uten de kontrastene jeg er ute etter for å kjenne at musikken og musikerne "er der".
3 minus/10
PS: Jeg så ikke anmeldelsen til mikefish før jeg la ut min.Sist redigert:
Bra anmeldelser. Jeg måtte sette den på en gang til (Jeg har bare hørt denne som bakgrunnsmusikk frem til nå) etter å ha lest mikefish's anmeldelse. Jeg er vel ikke fullt så begeistret som han, men mer enn janfrt.
Doom? Tja... Goth? heller det. (Til å stadig hevde at jeg ikke liker sjangere, snakker jeg visst mye om dem.) Jeg hører Paradise Lost, Tiamat, Candlemass etc. her, og når sant skal sies foretrekker jeg alle de foran Morgion, men en god sekser, synes jeg minst denne er verdt. Kanskje sjuer?To metallplater på rad. Og jeg liker begge to. Denne har jeg ikke hørt før og er positivt overrasket. Liker godt stemningen og variasjonen. Er lett og å høre mange assosiasjoner her og mange av de er nevnt over. Paradise Lost som Dazed nevner var også noe jeg tenkte på når jeg hørte første gangen.
Det er også typisk at metall ikke faller i smak hos alle. Hører ofte folk sier at de liker all musikk, men ikke metall. Det viser seg som oftest at de som slenger fra seg slikt egentlig ikke er interessert i musikk og trives best med radiovennelig p4 musikk. Plater som varier i karakter fra øverst til nederst gjør ofte meg interessert og det er da ofte gode greier. Her på stafetten er har jeg hørt mye mer på de platene som får spirkende karakterer enn de som jevnt over gis karakter 6-8. De siste er oftest helt OK, men ikke mer enn det og kommer sjelden på ørene mine.
"Dukk og dekk!"
Kan presisere litt dersom noen føler seg støtt av dette. De som er interessert i musikk, men ikke liker metall sier det ikke på denne måten og har en haug med annen musikk de ikke liker heller. Når noen sier "Jeg liker alt av musikk jeg, men ikke metall", betyr det alltid at de liker strømlinjeformet musikk. Spør du dem tilbake om hva de liker får du garantert et svar som Madonna, Michael Jackson, Donkeyboy, Lady Gaga eller annen lettspiselig musikk.
"Dukk og dekk!"
...Eller Katatonia.
Morgion
Solinari (1999)
Doom/Death Metal (i allefall i 99!)
Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal introdusere Morgion eller Solinari da jeg er klar over at dette er musikk som lyttes til av relativt få personer, og selv om dette albumet kan ha crossoverappell (atmosfære er universellt eller?) så er det fortsatt et nisjealbum i en nisjesjanger. Jeg nominerte det likevel, fordi min opplevelse av dette albumet er konsistent over tid, og det er et oversett album i mine øyne. Dessuten var jeg nysgjerrrig på å få det vurdert av andre. Det jeg forbinder med doom er vanligvis noe annet; Ta Black Sabbats tregeste materiale; gjør det (tildels mye) saktere, legg på mer fuzz og vreng og du nærmer deg. Sleep fx er slik og de liker jeg godt.
Morgion er ikke helt slik. Riktignok har de det ikke travelt med å komme seg noe sted; enkelte låter er knapt noe mer en stemning og atmosfære, men jeg synes de er gode på akkurat det. Å høre denne plata for første gang minte meg om å spille Diablo for første gang. Veldig mye atmosfære, og veldig ladet.
Mye Doom er dårlig; band som nøyer seg med å lage (eller ikke evner annet enn å lage) enkel dronemusikk med lite variasjon og lite dynamikk. Morgion har et stort register (nåja, det er en subsjanger da!) og evner å bruke det.
En dekkende ord for meg for å beskrive Morgions musikk er ukunstlet. Det var Satyricon skiva i forrige stafettrunde som ga meg lyst til å nominere denne. For meg er disse to platene motpoler; Satyricon bruker alle effektene i boka si, og dynger det opp uten å oppnå stort i det hele tatt, mens denne skiva er enkel, nedstrippa og fri for kunstige effekter og oppnår en hel del. Jeg likern!
Takk til anmelderne. Jeg har ikke noe problem med å kjenne igjen skiva i det dere skriver, selv om jeg vekter dette mer som mikefish enn janfrt.
edit: tekstene (i alle fall navn på band og plate) henter tematikk fra Dragonlance-universet. Tekstene er tilgjengelig her fx. Den andre skiva på relapse collection er stort sett plata som kom før Solinari: Among Majestic Ruin (1997)Sist redigert: -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…