Albumstafetten 25

[stingrayV]

Hvis det står på internet er det sant!

 

[Valon]

Videre kan jeg tildels være enig at Gripka har noen likehter med BigBang, men Porcupine Tree klarer jeg ikke å høre noe særlig likheter med. Vi hører nok etter forskjellige ting.

Jeg tenker mest på spillemåte, og takter, vell, for meg vekket det opp referanser hehe, vell, jeg er nok ikke skrudd sammen som andre, men jeg trives for det om haha!

 

[Dazed]

Jadda, men da er det klart for BurntIsland og stingrayV, da. Opp og hopp!

 

[Dazed]

Vel, da er klokka over 12. Hvis noen har noe de vil si om platene før anmelderne kommer på banen, er det dermed bare å fyre løs.

Jeg vil igjen oppfordre til å levere på formiddagen, så vi får mest mulig ut av anmeldelsene og den påfølgende diskusjonen. De fleste har brukbart med tid på seg, så å gjøre anmeldelsen klar til kvelden før burde vel være en god idé?

 

[stingrayV]

Oi! Jeg glemte av klokka. Vi står og mesker nedi bua...
Et lite øyeblikk...

 

[stingrayV]

Calvin Russell -A crack in time.


Dette var en helt ukjent artist for meg.


En kort online studie senere.


Albumet a crack in time, er Russells debutalbum. Det er spilt inn i 1990, og herren har allerede rukket 41 leveår. Rimelig fett å debutere så seint synes jeg. Da er det et eller annet som må ut tenker jeg. Musikkformidling og levd liv har ofte en sammenheng.
Etter det jeg leser har herren hatt nesa i grusen (og andre substanser) en del ganger både før og etter debuten. En tur eller to innom sikringsanstalter for besittelse, og slikt gir ekstra gatekredibilitet. At han ifølge sine offisielle nettsider har vokst opp bak Pete Pistol's Wrecking Yard får meg til å tenke på en gammel helt, David Allan Coe, som sang: "If that ain't country, I'll kiss your ass!"


Til plata.
Det er beint frem, enkle arrangementer, uten for mye dill. I og for seg ikke en negativ ting, men jeg føler ikke helt at Russell har funnet språket sitt på debuten.


Låtene spriker i sjanger gjennom plata, og jeg får ikke helt tak på helheten i det.
Noen låter er seige gitarboogier og minner om zz top.
Andre låter drar oss inn i softrock og bluesrock landskapet. Plutselig dukker det opp en reinspikka køntriduett, før vi vaser oss inn i boogierocken igjen. Jeg kjenner at jeg blir litt forvirra av dette selv om mange av låtene er ganske sterke hver for seg. Moments (duetten) er en riktig fin køntriballade.


En ting som kaster meg litt av lasset til tider er miksen. På tredje låta -Big brother- er det noe som høres ut som en strat spilt gjennom en peavey 5150 med altfor mye distortion (etter min smak i denne sammenhengen) lagt over en kassegitar som er glassklar og rein. Trommene er gata for mye. Jeg liker ikke noise reduction og gate reverb på trommer. Det var ment å gi trommer punch, men det gjør teknikken ikke (i alle fall ikke her).
Hvert instrument står tydelig frem, med mye rom mellom dem, men det er ikke et naturlig rom.
Dette er jo helt normale ting for et album spilt inn på seint åtti/tidlig nittitall. Men jeg liker det bare ikke. For meg er åttitallssounden et feilslag. Det låter veldig kunstig og konstruert.
Igjen. Sounden er sannsynligvis ikke artisten sin feil. Det var jo slik de skrudde lyden på den tia, og teknikerne vet jo best. :/
Synd for Calvin Russell.


Der er dog en hel del ting jeg synes er bra med denne plata. Gitaristen har mange fete riff og drar noen feite klassiske licks. Han holder høy klasse, selv om jeg helst ville bedt ham kjøre gitarhodet gjennom elementa på den grusomme ampen han bruker, og bruke noe skikkelig.
Calvin Russell har en kul stemme. Den er litt rusten i kantene, og han holder det godt nedpå. Dette er -for meg- en god match med de litt dystopiske tekstene og den ellers noe sedate stilen.


Jeg må innrømme at det var slett ikke bare enkelt å skrive om denne plata. Mest fordi jeg gjerne kunne hatt mer tid til rådighet, så jeg kunne blitt bedre kjent med materialet, og gjort en grundigere jobb. Skiva skal få gå noen runder til her. Men noen favoritt blir den nok aldri for min del.
Tid skal resten av diskografien til Russell også få, for dette er jo en grei debut, og etter det jeg har hørt på spotify blir det bare bedre etter hvert som han finner fotfeste.





Totalt lander a crack in time på 5/10 for min del.

Mvh
stingrayV

 

[Dazed]

Bra anmeldelse av stingrayV. Jeg får ikke så mye ut av denne plata. Litt sånn erketypisk, middelaldrende amerikaner i olabukser og skitten t-skjorte med en Fender over skulderen. Skulle ikke forundre meg om minst ett av platecoverene viser Calvin Russell selv i dette antrekket, stående på en forfallen bensinstasjon el.

Dette er liksom noe sånt jeg ville forvente å høre på en pub eller på amerikansk ettermiddagsradio. Det er ikke noe spesielt "galt" å sette fingeren på, men blir liksom for "tilgjengelig" og kjedelig. Hørt det før, liksom.

Tror jeg hadde endt opp på kanskje 4/10.

 

[Handsoer]

Godt meldr Ray. Er enig i det meste, selv om jeg syns saksofonen som bidrar blir enerverende etter to toner, rytmen blir også litt daff ompaompa (boogiewoogie?) utover - syns ikke det tar av noe særlig. Låter litt uinspirert? eller er det bare produksjonen? Veldig preg av crossover og radiovennlighet. Ser Dazed kom meg i forkjøpet og traff spikeren på hodet.
Definitivt ikke noe for meg.

 

[stingrayV]

Jeg tror produksjonen står for mye av det negative her, men det er litt seigt og enkelt til tider, og han kunne gjerne gjort en del for å løfte arrangementene sine.
Køntrilåtene er det som trekker opp for min del.
Saksen minner meg om men at work. Ikke mi greie...

 

[Eviledorf]

Calvin Russell var helt ukjent for meg. Synes Dazed oppsummerer bra. ZZ Top var også noe som var lett å høre på enkelte av sporene. Jeg likte heller ikke saksofonen eller de verste country sviskene. Da denne platen ikke var på Wimp hørte jeg først live platen "The Last Call, in the Heat of a Night". Her var det mye mer trøkk og jeg ble ganske skuffet over lyden når jeg hørt den nominerte platen. Det hjalp heller ikke med reklame for Robbie Williams nye single for hver tredje sang . Men tilbake til live platen, den er ganske tøff om en noe ensformig...

 

[united]

Gratulerer med dagen, janfrt. 60 da gitt!
Passende å preike om din nominasjon da.

Calvin Russell er (var) en jævla bra fyr, en hardbarka singersongwriter som rocker og har country i blodet. Denne debutplata er et bra bevis på det, selv om den ikke er hans beste. Problemet er starten, syns jeg, de tre første nummerne spriker og er litt 'rare'. Sax'n som kommer litt her og der, er vel også atypisk mannen. Så for meg starter plata med fjerdesporet I Should Have Been Home, som jeg tror er en Blaze Foley-låt. Resten er veldig bra, selv om det dukker opp litt sax innimellom. Soundet er ellers ikke det beste, men ikke veldig plagsomt.
Mulig jeg bare ville gitt den en sjuer, tross alt liker jeg alle hans andre plater bedre.

(vet ikke hvilken plate jeg liker best, egentlig, jevnt gode er de.)
et eksempel?

 

[janfrt]

Takk for den united!!!

Først må vi ha et skikkelig bilde av fyren som strøk med av leverkreft 62 år gammel. Jeg blir 60 idag, ja og er passe stresset. Musikkgale gjester + morra mi på 87 dukker opp kl. 1800:

Her er det levd liv så det holder i lange baner. Det liker jeg, gir melodier og tekster en ekstra tyngde og troverdighet. Selv om platen ble innspilt i 1990, var han allerede da godt igang med booze og hvitt pulver, litt brunaktig pulver óg.

Platen synes jeg er gjennomført bra, det er ukompliserte rett-frem-låter som rocker OK og med jævlig bra gitarspilling. Saksofonen på noen av kuttene ødelegger noe; gir det litt taffel-/lounge-preg. Ikke bra.

Fyren kan jo snekre melodier som ihvertfall jeg greier å huske. Han har nok ruget på dem lenge. Beste: My way. Ellers er det bare å rote rundt i katalogen hans. Mye bra.

 

[Eviledorf]

Gratulerer med dagen janfrt. Tror det var soundet og saxen som ødela litt for meg på dette albumet. Men som sagt synes jeg det siste live albumet var mye bedre. Tenker det hadde vært hakeslepp om jeg tilfeldigvis hadde ramlet inn på denne konserten. Helt sikkert kanon live.

 

[BurntIsland]

Gratulerer med dagen janfrt! Du skal få en anmeldelse av meg om litt; jeg gikk i surr med dagene..

 

[stingrayV]

Gratulerer med dagen janfrt!
Får vel også benytte anledningen til å takk for introduksjonen til en ny artist. Det gikk meg riktignok ikke helt i hjertet, men det skal bli spennende å sjekke ut resten av katalogen til Russell.

Ha en fin kveld.

mvh
stingrayV

 

[Townes]

Grattis med dagen herfra også janfrt!

Stas det, 60 og greier. Snart voksen da.

 

[Gjestemedlem]

Gratulerer så mye med 60-års dagen Jan F.!

 

[Kaare G. Opsahl]

Gratulerer med dagen janfrt. Hyll deg selv! det er fortjent så det holder

 

[clash]

Gratulerer så mye med dagen janfrt.
Feirer også min datters 22 års dag i dag.

 

[mikefish]

Gratulerer janfrt !

Når det gjelder denne platen til Russell har jeg dessverre ikke fått hørt den.Ikke å finne på wimp.

mvh.s,

 

[H.R]

Gratulerer med dagen jan. Calvin russel kjøpte jeg i 1997. Soldier tror jeg skiva het. Tror jaggu meg jeg skal spelle den en runde for å se om jeg kommer på hvorfor jeg kjøpte den.

 

[Handsoer]

Gratulerer med dagen Jan!

 

[BurntIsland]

Calvin Russell - A Crack in Time (1990) New Rose.

Kjente ikke til artisten på forhånd, men dette er visstnok debut skiva til denne Austin-artisten, og den ble utgitt på det europeiske plateselskapet New Rose. Det gjør meg jo litt nysgjerrig; de sto bak en rekke utgivelser i "gata mi" fra midten av 80-tallet, med Gun Club som det fremste eksemplet. Calvin ble vel også en større artist i Europa enn i USA, i allefall i starten av karrieren. Han ble delvis europeer også , med sveitsisk kjæreste og sveitsisk nattklubb. (Jeg har litt problemer med å koble outlawcowboys med gjøkuret, men vi har jo og heroinbyen Zürich så kanskje..)

Når jeg lytter til denne plata i dag slår det meg hvor utdatert den er; med produksjon/sound godt plantet i slutten av 80 tallet, både når det gjelder trommer, gitarer og saksofon. StingrayV har allerede beskrevet dette godt så jeg skal ikke si for mye her, ut over det at jeg tydeligvis ikke lar meg plage så mye av dette som noen stafettrunder tilbake, hvor jeg anmeldte en 1991 utgivelse av Etta James som gav meg allergiplager. Nå gikk det greit syns jeg.

Ellers er tekstene delvis gått ut på dato med sine referanser til minibanker, telefonsvarere og "Scientific names for all the little stars." Jeg trekker ikke for det, men synes det er interessant hvor lett det som sikkert var planlagt med en "moderne" sound går ut på dato raskest av alt..
De mer selvbiografiske (og delvis angrende) tekstene fungerer.

Noe som derimot irriterer meg grenseløst er den gampete, seige, stødige og kjedelige tromminga som gjør sitt ytterste for å suge livet ut av denne produksjonen. Det er ikke sounden, men spillet som er det værste her. Uten den tror jeg plata hadde kommet ut annerledes hos meg.
Ellers er TvZ sin "Nothing" heller trist her, synes ikke han tilfører låta noe som helst.

Noen lyspunkt er det dog; først og fremst stemmen til Calvin; den låta som først fikk meg til å høre litt ekstra på stemmen er Moments (som ellers er en 13 på dusinet countryduett), men også snakkesynginga som minner litt om Lee Clayton syns jeg fungerer.
Selv om produksjonen er veldig låst til en tid, så er lyden god, med ro og luft, og intet komprimeringshælvete. Her og der assosierte jeg til andre samtidige "americana" artister som Mazzy Star, Dream Syndicate og Joe Ely.

Summa summarum; en utdatert plate med irriterende tromming som spriker i flere retninger; det er "noe " her, et potensiale som gjør artisten interessant selv om det ikke kommer ut på denne skiva. Karakter 5

 

[rolfozzy]

Først; Gratulerer med 60 unge janfrt.

Har et par skiver med Calvin Russel. Husker jeg kjøpte Rebel Radio p.g.a. hans versjon av Barrom Girls. En låt av Gillian Welch.
Liker veldig godt den versjonen, og resten er ikke så galt det heller syns jeg. I tillegg har jeg den som united sier litt om.

Den i dag anmeldte kjenner jeg ikke. Har ikke hat tid til å lytte på den. Men good old rustik Calvin har jeg sans for ellers.

 

[janfrt]

Takker så mye for gratulasjonene, alle sammen!!!!!!!!!!!! Dette er noe av det fine med Sentralen der vi diskuterer musikk: Hvordan musikken binder mennesker sammen og egentlig sjelden splitter. Særlig hvis man er åpen for andres synspunkter, idéer og forslag.

De få hjernecellene som er igjen, begynner å komme på plass. Det ble masse musikk, vinyl efter maten, men det måtte vi gi opp; altfor mye styr. Da er det greit med Spotify og trådløs eple-overføring til anlegget. I og med at vi begynner å bli passelig gamle, så var det mye 70-talls det gikk i: Fairport, Edgar Broughton, Zappa, Stones, Kinks, Spirit, Steppenwolf, osv. På huet kl. 0500. Folk går jo ikke hjem!

 

[mikefish]

Lana Del Rey - born to die (2012)

Denne platen kjøpte jeg et par måneder etter at den kom på markedet i fjor.Da hadde den fått endel radiospilling og popularitetet hennes var stigende her til lands.Spilte den mye og likte den ganske godt den gangen.Her kom det endelig et et kommersielt rent popalbum i den store strømmen av r n'b og hiphop som vi er vant med at det kommer fra statene.I tillegg skriver hen det meste av tekster og musikk selv.Dette er ikke noe prefabrikert søppel fra et stort plateselskap.Hun har riktignok fått god hjelp i studio av medskribenter.

Lana Del Rey heter egentlig Elisabeth Woolridge,er 23 år og kommer fra New York.Tidligere har hun gitt ut et studioalbum og endel singler.Hun fikk sitt store gjennombrudd gjennom Youtube på internett.Videoen til 'video games' er nå blitt avspilt over femti millioner ganger.Jeg tror populariteten tok henne litt med storm.Da hun skulle opptre på David Letterman Show sang hun skjærendes falsk.Hun har visst tatt endel sangtimer etter denne pinlige episoden.

Lana har egentlig en ganske særegen stemme.Hun har en kjølig,avslepen og kokainbefengt måte å synge på.Ja det er nesten som det drysser hvitt pulver ut når man åpner coveret.Den kler musikken veldig bra.I tekstene hennes handler det om hvordan tilværelsen for en styrtrik ungdom i en av de fornemme forstedene til New York er.Jeg ser for meg limosiner til kjøpesenteret,dyre smykker og kjoler,svømmebassenger og overdådige fester med høy gamour og retrofaktor.

'Born to die' er en svært jevn plate.Etter at fuzzet med førstesingelen hadde lagt seg er det kommet en mengde hits.Ingen av de tolv sporene her er ren fyllmasse.Derfor er dette et album som har lang holdbarhetsdato.I Norge har den ligget 67 uker på vg-lista.For de som måtte være interessert er den også kommet i en 'paradise edition' med bonusspor.

Det blir spennende å følge med hvor veien videre går for denne unge artisten.Er hun bare en døgnflue,eller klarer hun å komme med et vel så solid album neste gang ? Denne utgivelsen er ihvertfall et vellykket kvalitetsprodukt innen denne sjangeren.

7/10

mvh. s,

 

[Geir Kristiansen]

Lana Del Rey - Born To Die

Det å levere en syngedame til et metalhue tilsier at noen har en ond form for humor. Damer som Kari Bremnes, Adele, Celine Dion, Tori Amos, Sarah McLachlan osv. tilføre meg nada og samlingen er kjemisk rensket for disse. Det nærmste jeg i farten kan tenke meg å lytte på er Patti Smith, Amy Winehouse og Alanis Morissette.

Born To Die er det første ordentlige studioalumet fra Lana Del Ray utgitt i 2012. Jeg har ikke hørt dette før og kan ikke si annet enn at jeg ikke ser frem til nok ei dame som skal irritere vettet av meg. Dette er vel også en trofast gjenganger i tråden "Hva lytter du til i dag?".
Først må man sjekke om dama har noe hun skulle ha sagt og da tar man det enkle valget det er å hente frem refrenget til tittellåta. Born To Die bør jo tilsi noe om angst, mørke og depresive tendenser.

Don't make me sad, don't make me cry
Sometimes love is not enough and the road gets tough
I don't know why
Keep making me laugh,
Let's go get high
The road is long, we carry on
Try to have fun in the meantime​

Bevares meg vel dette var ikke rare greiene og er resten av skiva på samme nivå bør musikerne og stemmen til dama være eksepsjonell.
Skiva har femten spor og det er noe som sier meg at jeg skal være glad for at jeg ikke skal gyve løs på "The Paradise Edition"

1. Born To Die
   - Standard oppsett med strykere og en rytmeseksjon som like greit kunne vært gjort med rytmeboks. Den slepende, rimelig dype vokalen til å være kvinnelig sanger skjønner jeg selger, men for meg høres det ut som autotune ala Adele er på besøk. Låten er likevel greit fengende.
2. Off To The Races
   - Denne blir like kjip som det meste på VG-lista top 20. Dørgende kjedelig, med andre ord. Gi dama et akustisk band og det hele ville staks bli bedre.
3. Blue Jeans
   - Oppskriften fra låt nummer en benyttes på nytt i litt annet format og fungerer noenlunde greit.
4. Video Games
   - Strykerne begynner bare å bli slitsom, klarer ikke helt å skjønne hvorfor de er nødvendig. Tilfører ikke noe spenst, kun for å fylle ut tomrom(plink plonk plonk plong) . Tredje låt med slepende rimelig dyp vokal. Mulig den beste låten til nå. Kan til og med høre tendenser til skikkelig skarptromme
5. Diet Mountain Dew
   - Levner ikke noe nevneverdig inntrykk.
6. National Anthem
   - Tendenser til rap/hiphop medfører at trangen til øyeblikkelig skipping til neste låt blir påtagende.
7. Dark Paradise
   - Rytmeboks på, strykere på alle parametere på standard og vi har en skikkelig påfyllslåt. Dette var stusselige greier, ikke noe sjarmerende å finne her.
8. Radio
   - Tilbake med slepende vokal og rytme og det virker som det er dette som er oppskriften for Lana. Det er disse låtene som fungerer best. Produsenten skulle hatt seg et spark bak da han ikke klarer å få mere ut av låtene. Samme flate produksjonen og ikke noe som utfordrer lytteren, det bare siger av gårde.
9. Carmen
   - Nå sliter jeg virkelig, mer av det samme. Ikke noe galt i det hvis det er godt gjort, men dette gir meg lite.
10. Million Dollar Man
    - Her får jeg litt bar, røyk og øl følelse og det fungerer greit.
11. Summertime Sadness
    - Nok en låt som ikke gir meg noe.
12. This Is What Makes Us Girls
    - Nei, nei og atter nei. Skikkelig irriterende poplåt med rytmeboksen på plass. Dette gir låten skikkelig dårlig særpreg og den blir bare slitsom.
13. Without You
    - Nå går det på skikkelig tomgang her. Tilfører skiva null.
14. Lolita
    - T.h.i.s s.o.n.g s.u.c.k.s
15. Lucky Ones

- yes, passelig tittel for en som synes at han er heldig for skiva er slutt.


Hvis det er slik at Lana Del Rey ønsker å representere noe annet enn standard listepop så skjønner jeg ikke at hun er med på en produksjon som skriker av hitliste. Det blir flatt og kjedlig og stemmen er det eneste som skiller henne fra alle de andre. Det er begrenset hvor lenge en lytter lar seg fengsle av stemmen og musikken må utfordre lytteren på en helt annen måte enn det som det legges opp til her. Nå skal det sies at denne skiven er klart bedre enn mye av det søppelet som leveres av r'n'b og hiphop. En skive av den kaliberen klarer jeg maks en runde på, mens Lana gikk jeg tre.

Dommen er klar: Litt bedre enn kjedelig listepop og karakteren blir satt til : 4/10.

 

[Dazed]

Flott levert debut, Geir.

Du visste hva du gikk til. Det var ikke så mange metal-album nominert.

Ellers er vi nok ganske på linje. Jeg hører at dette er bedre "popmusikk" enn mye av det masseproduserte R&B-kjøret på radioen, og håndverket er sikkert OK, så for skams skyld ville jeg kanskje si et den er verd en femmer, men ikke noe jeg interesserer meg for å høre på. Har ikke fått hørt mer enn overfladisk på denne, så jeg kan ikke si noe mer fornuftig om den heller.

 

[Townes]

Lana Del Rey...

Tjah, tjoh, tjæh...

Vetta søren eg. Mainstream-pop with a twist? Hun har vel ett eller annet "ved" seg, men musikken interesser ikkje meg noe særlig. Smøysa falt litt for denne plata, det gjorde ikkje eg. Beste eg kan si er at hun tidvis minner litt om Karen Elson. Er jo noe smått forførende der til tider, med sin noe småbedøvde røst.

Kjedelig i bunn og grunn, avsindig glætt produksjon, og jau - nicht meine teköpfen.

 

[mikefish]

Det var igrunn befriende å sette denne cd'er trygt tilbake i reolen.Det blir nok lenge til denne skal frem igjen.

mvh.s,

 

[Eviledorf]

Det mest positive jeg finner med denne Lana del Ray platen er at det er hakket bedre enn det meste annet av det man finner på toppen av hitlistene. Ellers synes jeg Geir oppsummerer ganske bra. Etter å ha hørt gjennom platen et par ganger sitter jeg med en følelse av å høre en alt for lang James Bond sang. Er litt snill og gir karakter 3. Muligens denne hadde falt litt om jeg måtte hørt flere ganger på platen.

 

[BurntIsland]

Er på bølgelengde med Eviledorf her; høres ut som om hele plata er lagd over malen Bondfilm-sanger skrives etter, ellers likte jeg kokainreferansen til mikefish. Tilsammen fanger det plata for meg. Velprodusert og bedre enn røkla, men jeg kommer ikke til å spille den igjen..

 

[Rune S]

Lana Del Ray
Synest plata og artisten er litt spennende.En popartist som virker å ha litt bein i nesa og tørr gå litt egne veier.Artig at hun har artister som Bob Dylan og Frank Sinatra som noen av sine favoritter.
Akkurat denne plata vet jeg ikke om jeg kommer til å bruke så mye mer tid på,kanskje litt,men tror ivertfall at hun kan komme opp med spennende ting fremover viss hun fortsetter å tørre gå sine egne veier.Tror kanskje ikke hun helt har funnet sitt uttrykk enda,og tror blant annet hun kunne gjort interesante ting i en mindre elektronisk setting.

 

[united]

Gode anmeldelser av ei plate jeg var sikker på var skikkelig rævva.
Ble positiv overrasket, klarte faktisk å høre hele plata. Så den er sikkert verdt noen poeng, men aldri mer enn det man kan telle med fingrene på én neve. 3-4?

 

[janfrt]

Hørte faktisk en del på denne utgivelsen da den kom. Ble positivt overrasket og grunnen tror jeg er så enkel som at jeg var negativt innstillt. Forutinntatt så det holdt! Hun var jo hypet noe helt jævlig før lanseringen. Uansett gikk jeg fort lei. Men, en 4er skal hun få.

 

[Kaare G. Opsahl]

hun får 7.5 av meg. går utenpå det meste av dagens popberter. hun gjør noen fine grep med mange av låtene for å unngå tyggegummi

 

[Geir Kristiansen]

hun får 7.5 av meg. går utenpå det meste av dagens popberter. hun gjør noen fine grep med mange av låtene for å unngå tyggegummi

Synes du er meget snill med denne skiva. Var det ikke for stemmen hadde skiva fått 1.

 

[Kaare G. Opsahl]

hun får 7.5 av meg. går utenpå det meste av dagens popberter. hun gjør noen fine grep med mange av låtene for å unngå tyggegummi

Synes du er meget snill med denne skiva. Var det ikke for stemmen hadde skiva fått 1.

er svak for kvinnelige vokalister

 

[Bent]

Lana Del Rey synes jeg faktisk går helt greit og høre på og jeg kan la meg forføre av stemmen hennes en stund.
Skal innrømme at denne utgivelsen nok er i samlingen, men det er andre i husstanden som har anskaffet den.
Sett i kontrast til mye annet listepop (som andre i huset kan finne på og sette på) gir jeg denne 6/10.

 

[Gjestemedlem]

Dette var en plate jeg var litt skeptisk til å nominere. Kanskje en lettvekter sammenlignet med mye annet sært og gammelt, men det fikk stå sin prøve. Det er en plate jeg har lært meg å like og som jeg har hørt mye på i høst, spesielt i bilen eller på øret på kveldsturer langs Fjellveien. Det er en fin stemning i den. Oppløftende og sensuell, med artige hedonistiske tekster og elementer hentet litt fra soul og store artister i den genre, men samtidig i en relativt lett pop-innpakning.

Ikke noe jeg egentlig burde like (pop.. r'n'b .. soul .. listepop og MTV-musikk) ... men slikt har jeg lært meg i se bort i fra etterhvert. Bra musikk er bra musikk!

Platen er lovende i den forstand at her kan det komme mye bra fra damen om hun får fortsette i denne retningen. Platen er ikke noe mesterverk men har sine gode øyeblikk og er jevnt over av god kvalitet. Vanskelig å plukke ut noen favoritter men 'Born to Die' og 'Radio' er knallåter, og det er også 'Off to the Races'. Sistnevnte er absolutt noe jeg ikke burde like... men så er det bra likevel, og teksten er stor. For meg er det en svak 8er/sterk 7er)

Jeg blir glad av denne platen og av stemmen til Lana del Rey.

Artig å lese begge omtalene selv om mottakelsen går motsatt vei. Velbegrunnede og gode! Takk til anmelderne, og også til de andre som har tatt seg bryet med å høre og kommentere platen. Om det er noen trøst for Geir eller karma i spill så har undertegnede tidligere anmeldt beksort metall og psykoserangling, helt uten varige men.