Etter å ha lest epeges innlegg hører jeg jo selvfølgelig at de er Håkan Hellstrøm som John Olav Nilsen minner om. Jeg hadde fortrengt den svensken. I stedet for at Bergen fikk en Jokke ble det en Håkan Hellstrøm i stedet. Folk flest vil sikkert ha en Håkan, men jeg ville nå mye heller hatt en Jokke...
|
Albumstafetten 24
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
The Police - Outlandos d'Amour
Outlandos d'Amour er The Police's debut-album, og kom ut i november, 1978. De ser ut som, og synes nok i alle fall delvis selv at de er, et punkband, men musikken er stort sett litt mer avansert enn som så. Bandet er rett og slett litt for flinke til å slippe unna med å kalle seg punk. Kanskje det er derfor det høres bittelitt uinspirert ut innimellom. Det blir liksom litt for kjedelig for dem å spile såpass "enkel" musikk, når de egentlig er flinkest til å spille jazz? New Wave, er det kanskje dette heter? Jeg var 4 år i 1978, så sjangerkveruleringen fra den gang overlater jeg til andre. Det er i alle fall spor av ska, reggae, punk, med mer i musikken, som for meg egentlig slenges i litt rocka søttitallspop-boksen. ...Og sikkert det mest punka og rocka av albumene fra The Police. Når de "fant seg selv" og den litt mer tekniske reggae/poprock-stilen sin på de neste platene, var det ikke mye punk igjen der. Sånn sett er dette et interessant album som viser hvor bandet kommer fra.
Jeg har aldri hatt noe egentlig forhold til The Police, men har egentlig bare tenkt på den som et respektabelt popband. Jeg har hørt hitene og sånt, selvfølgelig, men ikke mer enn det. Derfor er det bra voksenopplæring å måtte sette seg litt inn i musikken nå.
"Roxanne" er jo låta alle har hørt. (Jeg har gått og nynnet "...put on the red light!" i dagevis nå. takk for den, Finger'n!) En låt som visstnok egentlig ikke var ment å bli med på plata fordi den var for "kommersiell", men den viste seg å bli sporet som nesten alene ga dem platekontrakten. Sånn kan det gå. Brukbar poplåt, men spilt litt ihjel pr. i dag, synes jeg. Police er fremdeles ikke noen innertier for meg, men heldigvis er det låter på plata som ville fått meg til å guffe opp volumet på bilradioen. "Peanuts", kanskje "Next To You" og i hvert fall "Truth Hits Everybody". ...Og så en låt eller to de gjerne kunne utelatt. ("Masoko Tanga", anyone?)
Det blir en typisk midt på treet-karakter til en typisk midt på treet-plate igjen. Altså en plate jeg innser at er "bra", men som jeg dessverre sjelden eller aldri kommer til å gidde å spille.
5/10
Sist redigert:
Bra anmeldelse Dazed! Syns du oppsummerer skiva godt.
Eg klarer ikkje å like the Police. Eg har prøvd, men Sting er der. Så eg klarer det ikkje. Umulig.Jeg er helt enig med det Dazed skriver. Fikk selv en overdose av Sting på 90 tallet da dama spilte en best of Sting CD på repeat. Har aldri kommet over det. Men det er mye mer fres i denne platen enn alt annet jeg har hørt fra den kanten tidligere. Når jeg hører Sting eller The Police kommer jeg alltid på denne kommentaren fra Ozzy:
Sometimes I'm scared of being Ozzy Osbourne. But it could have been worse. I could have been Sting.The Police: Outlandos D'Amour (1978) - en digresjon.
Innledningen:
Dette er altså debut-albumet fra bandet som for mange vel er mest kjent for å være ''bandet Sting sang i før''. Og - vel det er jo riktig.
Men glem Sting.
Litt historie er på sin plass og kortversjonen kommer her: Bandet ble dannet av trommeslageren Stewart Copeland. Han hadde fortid som trommis for Curved Air og ville lage seg en trio som kunne gli inn i punk-miljøet i London. (han var 27år med bakgrunn fra prog/jazzrock - ville henge med kidsa?) Han traff en bassgitarist med fortid fra lokale jazz og jazzrock-grupper som ble kalt Sting og de fikk med seg Henry Padovani på gitar. Etterhvert viste det seg at Padovani hadde begrensninger som gitarist. Sting ble invitert av Mike Howlett til en Gong -gjenforening sammen med nl.a. gitarist Andy Summers. (Kan høres på ''Strontrium 90: The Police Academy''.) Summers var en rutinert gitarist (han var 37 år på denne tiden) - han spiller f.eks på Kevin Coynes 'Matching Head and Feet', og var perfekt for jobben. Ikke akkurat rett-fra-gata-til-studio med andre ord. Noe musikken bærer preg av - dette er langt fra 3-greps punk. Resten er historie: Gutta gikk fra dette albumet, som kostet £1500.- å spille inn, til megaselgende ''Synchronicity'' og stadionkonserter på 5 år. De tre første albumene er obligatorisk. Er du kun ute etter smakebiter av det beste fra musikkhistorien mener jeg at du skal gå for album nr 3: 'Zenyatta Mondatta'.
Historien:
Det lukter forelskelse og billig rødvin. Og litt øl.
Jentene likte ikke Strangler ellers Clash. De ville heller høre James Taylor og The Police.
Etterhvert ble vi enige om å spille The Police. (''I hvertfall bedre enn JT!'' sa vi)
Så begynte gutta å nynne 'Roxanne' på vegen hjem.
Da var det egentlig gjort. Neida, det er ikke pønk-rock, men det er da friskt og freidig, og det svinger da som faen. Javisst gjør det det!
(''Jeg har kjøpt det siste albumet - hjem til meg å høre en runde før natta? - ja, klart det!'')
Det viste seg av vi likte The Police, og vi syns egentlig at det var fint.
Musikken:
Åpningen er en feiende flott pønk-klisje, med litt bedre melodi og litt bedre musisering enn det som var vanlig. Her er fine eksempler på deres patenterte fusjon av jazz, reggae og rock. Albumet vokser utover, og står seg meget godt i dag.
Dette er ikke bandets beste, men det holder glatt til en 8/10.Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Ja,Police er ganske døv musikk.Satt i gang denne plata tidligere i dag og sovnet.Men ikke alt Sting har gjort er dårlig.Hans soloalbum.'turtles' holder seg bra fortsatt.
mvh.s,
Police var ganske bra i førstningen, syns jeg som opplevde dem i samtid.
Sting var bare sangern i Police og hadde ikke begynt å irritere ennå, og det var noe friske greier i starten av karrieren deres, spesielt denne plata er bra.
Jeg fikk nok med Zenyatta Kenyatta, nei Mondatta var det. Ei plate med en sang som heter De Do Do Do, De Da Da Da blei for dumt.
THE POLICE
Husker at Jan Ove og jeg satt oppe og så Nattrocken natt til første mai '81… dagen etter var det rett ned på handlesenteret Oasen og inn på Narvesen (javisst) for å kjøpe langspiller med The Police – vårt nye favorittband. Kranglet litt om hvem som skulle få kjøpe den ferskeste utgivelsen – Zenyatta Mondatta kom ut noen måneder før, og det var visst mest stas å ende opp med den. Jeg "tapte" og fikk med meg Regatta de Blanc.
Men her er altså debuten Outlandos d'Amour; og smørsanger Sting sliter. Sånn går det ofte når man går hardt ut og trøkker på i svingene. Var vel noen år før han oppdaget tantrisk vokalteknikk dette. Blir litt sliten selv. Høyt stemmeleie. Mye flerstemte greier. Utmattende.
En jazztrommis, en studiogitarist og en bassende vokalist med artistnavn (visstnok derivert av en gul-og-svartstripet genser han pleide å ha på seg… buzz-buzz, skjønner?). Hoppe på pønkebussen var de vel langtfra de første eller eneste som gjorde, men i The Police sitt tilfelle dreide det seg vel mest om å henge seg på et par kvartaler fremfor å løse billett. Ikke vanskelig å se at hjertet lå et helt annet sted. Reggae, pop, fønk. Heller ikke vanskelig å få med seg at dette er habile musikere, men høy gitarføring er ingen god garantist for musikalsk gangsyn og estetisk dømmekraft, for kom igjen mann; Born in the 50's er jo rimelig teit.
mvh eFine anmeldelser, begge to. Er helt klart mest enig med Dazed når det gjelder konklusjonen. Jeg opplevde dette bandets musikk ofte på jappete utesteder på denne tiden, ble litt smådårlig og har blitt det siden når dette bandet spilles på radio. Rent teknisk er det ikke noe galt, men melodier, stemning og vokal er langt fra godkjent synes jeg. Sting var noe av det værste jeg visste om og det bekrefter han t.o.m. 35 år efter.
Jeg ville gitt denne utgivelsen en svak 2-er.Outlandos d'Amour er Police sitt debutalbum fra '78 — og det høres. Det som den gang var ein gjeng cocky new wave-pop-punkarar åpnar friskt med «Next to You». Ei fantastisk låt som, bråare enn dansefoten klarar å reagere, går over i "So Lonely" som er mindre fantastisk og meir reggae.
Denne reggae-greia og tulleengelsken til stygge-Sting er båe element som er lette å hate, men på Outlandos d'Amour fungerar det. Alright, den vokalen på «Born In The 50's» blir litt streng, men ellers går det greit.
Eller.. den greia om puledukka i midten av «Be my Girl» er ikkje kul. Den er faen meg klein.
Men ellers er det kult. Tight. Ikkje rått, men, rå-aktig. Can't stand losing you er fengande.
Når Police er på sitt beste er det pokkern meg fint.
Outlandos d'Amour er ei bra plate. Det er ikkje berre noko eg meinar. Det er noko eg skriv også.
7/10
--
Ser at alle har ei Outlandos d'Amour-historie. Eg var minus sju år då plata kom ut, så eg har aldri opplevd den då den var kjempestor. Ikkje det han gjorde på 80 og 90-tallet heller. Fyren ga visstnok ut ei CD-ROM, det er kult.
Uansett, eg kjente ein fyr på vidaregåande. Når han var full nok pleide han å sjekke damer med "Roxanne", men bytta ut Roxanne med «Sett-inn-namn-som-passar». Det var fint og flaut på same tid.Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
Fine anmeldelser. Jeg liker denne platen. Den er blant de første jeg kjøpte for egne penger. 14 år med avisbudlønn. kjøpte på cover selvsagt. stewart Copeland er en kul dude og en fantastisk trommeslager. Guffen kuppet bandet men fikk om ikke annet juling av Stewart noen ganger før det var over.
Klart at hva The Police – og ikke minst "artisten" Sting – har servert av plattheter utover åttitallet har tilbakevirkende kraft, men prøver man å være litt objektiv, så er der nok av positive trekk her.
For rett skal være rett… Next to You er frisk og fengende powerpop. So Lonely, Peanuts, Can't Stand Losing og Truth Hits Everybody er det godt over middels sving i. Stewart Copeland slår så det spruter, med en potent kombinasjon av kontrollert kraft og kreativt raffinement. Og "oldingen" Andy Summers stakkar? Andy harver strenger med ståpikken framme her. Og ikke å forglemme; mannen viser at han kan skru seg fram til fet gitarlyd. Hvis man bare gidder å høre etter.
Joda, Outlandos har endel skjemmende skjønnhetsfeil – noen gjennomgående, og noen mer sporadiske, men hvem er vel lytefri? Hvite menn og reggaetakter har eksempelvis alltid vært et problemfelt. Innsatsen her ligger vel i så måte plassert et sted mellom UB40 og The Clash. At førstnevnte fremkaller brekninger håper jeg å slippe å forsvare, men heller ikke Strummer & co. fikset akkurat den sjangeren… Kanskje er det medisinene som snakker nå, men vil nesten kunne mene at den aktuelle trioen gjør en nokså hederlig innsats – forholdene tatt i betraktning.
Noe av (eller tilnærmelsesvis hele) problemet er at dette materialet relativt lett kan transponeres over på Stings senere popkarriere – for, visst faen, mannen viste seg jo å bli populær…
Våger å påstå at hvis hr. Gordon Matthew Thomas Sumner – la oss si høsten '79 (så slipper vi å forholde oss til De Do Do Do…) – ble funnet livløs i badekaret med en nål i armen og munnen full av oppkast, ville kredpolitiet sett med andre øyne på dette bandet.
Trekk kastraten ut av ligningen og summen blir en annen… selv Masoko Tanga gruver da (og med litt velvilje gruver den faktisk allerede nå).
Tips til slutt: hør On Any Other Day fra Regatta de Blanc for en smakebit av The Police uten den-dere-vet.
Fred ut. eeHer gikk det litt fort i svingene for min del. Så ut som Handsoers innlegg rett og slett var en anmeldelse (og dét er jo bra, men sjekket ikke hvem som egentlig skulle anmelde). Uansett er B Rasses beskrivelse fin og det er interessant at du kom til verden 7 år efter denne utgivelsens fødsel. Musikksjangre og -smak går i bølgedaler. Og jeg holder fast ved at dette er noe som aldri fant eller vil finne sin vei til min samling. Vi har ulik smak, that´s it.GGjestemedlem
Gjest
The Pop Group – Y
Litt Boomtows rats, Cure og småfunky rytmer. Åttitalske funky rytmer og tydelige basslinjer gjør den litt kantete musikken leken og hørbar... i alle fall helt i begynnelsen av platen.
For etter de to første låtene preges platen mye av skrangling, støy og nevrotisk gryling i mikrofonen. Det er ikke like lett å høre på i lengden. Ikke det at det er dårlig musikk, psykotiske ryer kan være givende nok det, men man må enten være spesielt opplagt eller totalt utslitt for å ha full glede av det. Savage Sea er et godt eksempel på en låt som krever litt ekstra av lytteren. Her er vi nesten litt over i Nurse With Wound eller Legendary Pink Dots-land på sitt mest eksperimentelle. Men det som gjør denne platen litt unik er den finurlige blandingen av skrangepsykoser og funky rytmer. Det er ikke hver dag man hører slikt.
På noen låter som Don't Call Me Pain er vi over i noe som har forbindelser til litt senere Manchester-musikk, Kanskje litt Happy Mondayog en og annen rytme som kunne vært brukt av Red Snapper? Forøvrig et dårlig valg som som muzakk på tannlegekontorets venteværelse.
Tekstene er sinte, røde og lett forstyrret.
Ingen enkel plate dette. Karakterer gir lite mening her og man må rett og slett høre selv om dette er noe man har sansen for. Fra meg får den godkjent, men bruken er høyst situasjonsbetinget.
Platen er forøvrig fra 1979, og er bandets første. Bandet er kommer fra en by på sørveskysten av England, og var en ganske kortlivet affære. Startet i 78 og oppløst i 82.
Jeg må forte meg å si noe om the Police (venter med å kommentere Pop Group til nestemann har kommet med)
Jeg er ikke sikker på om dette debutalbumet er musikk eller om det er minner og følelser; ble 12 år i 78 og denne plata var blant de viktige som utgjorde soundtracket mitt i de neste åra.. Har prøvd å nylytte plata, og kommet frem til at tidlig police ikke er Sting, det går an å høre på dette fordi både Summers og Copeland betyr minst like mye som Sting, og fordi klysemetamorfosen til Sting ikke har skjedd enda. Karakteren er minst 7; forøvrig var det mye mer givende å spille vinylen enn å bruke spotify..Sist redigert:
Police for meg er en bergensk storkjefta (finnes de lissom?) kollega som på død og liv måtte tyte "R O X A N N E!" i føkkings utide og utide. Er faen ikke restituert ennå, og det er over tiår siden.
Kanskje ved anledning, med litt promille innabords, kjøpe skiva for gøy !?
ThePop Group: Y
Morsomt når jeg hentet denne opp på wimp (jada,måtte gjøre det...) ''Warning:This bands name is loaded with irony; there is little or anything 'pop' about them...'' Neivel. I hine hårde dager kjøpte jeg oppfølgeren til denne ,albumet med den fengende tittelen: ''For How Much Longer Do WeTolerate Mass Murder''. Det var hardt og svingende og politisk. Veldig politisk. (Og dermed relativt utilgjengelig for lyttere som ikke opplevde Europa i 1980) Det var helt greit. Ble spillt mange ganger, men jeg syns ikke det var så bra som hypen skulle tilsi. Tittelen på dette albumet er ikke 'Y' men '''why'', og er årsaken til hypen på den tiden. Og når jeg hører det i dag - 34år etterpå gir hypen mening. Det må ha vært friskt, freidig,frekt, nytt og spennende i 1979 - og det er akkurat slik i dag også. Popmusikk er vel den eneste sjangeren de ikke er innom. Mye funky bass, litt frijazz-sax, pønkevokal, stødige rytmer (- sjelden bare to forskjellige i hver låt), og new-wave gitar. Ekte pønk-produksjon. Litt ryddigere enn f.eks. Swell Maps, men fortsatt rett fra kjøkkenbenken, og på samme måte som andre samtidige definerer de sin egen estetikk. Fengende. Høres veldig ekte og ærlig ut. I protest mot det aller meste. Tar i seg mye av musikkhistorien og bringer den ett skritt videre.
Veldig vanskelig album å si noe fornuftig om. En klassiker i moderne rock -som enkelte dager fremstår som en profan åpenbaring, befriende med sin rufsete spontanitet, tidsriktige gitarlyd og insisterende vokal; andre dager bare som moderne performanceteater - forskjellige uttrykk kastet hulter til bulter inn i sangene tilsynelatende uten mening. Ofte begge deler samtidig - og da funker det på sitt beste.
Karakter?vel - tieren kan nok ikke unngås. Allt tatt i betraktning.
10/10
Takk til begge anmeldere; dere har gjort en god jobb med et krevende album (krevende å skrive om). Absolutt ikke den beste plata å lytte til om du er en av dem som insisterer på et strengt melodisk fokus, men for meg så er dette spennende og tidløst. For de som vil ha litt mer har Handsoer nevnt oppfølgeralbumet, som ikke er på spotify, det er derimot oppfølgerbandet; Rip Rig & Panic (hvor Neneh Cherry debuterte, tror jeg) som er litt mindre new wave og litt mer funk, men slektskapet er der.
I forbindelse med nyutgivelsen av Clash - Sandinista! syns jeg det er slående hvordan hver eneste "nyskapende" lyd, hook, riff og rytme fra det albumet også figurerer på Y som kom ett år før. Jeg digger denne plata! For en debut!Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Har bare fått høre denne to ganger.Inntrykket jeg satt tilbake med var at dette var sært,veldig sært.Dette er et band jeg må sjekke ut nærmere.
mvh.s,
NOT HERE TO MAKE FRIENDS…
Lar The Pop Group gå til angrep på øregangene.
Har prøvd meg på TPG før (om det var akkurat denne utgivelsen skal være usagt), etter tips fra en kompis som er gammel fæn, uten at akkurat den vervekampanjen ble noen umiddelbar suksess. Ikke så fryktelig mange år siden, men skjønner faktisk bedre nå hvor inngangen hans ligger…
Først og fremst The Birthday Party, med sin uhøvlede postpunk og den teatralsk kaukende Nick Cave i baugen. Dernest kanskje Einsturzendes Neubautens industrielle gitargniss…Og uten å kryssjekke; Gang Of Four?
The Pop Group river og sliter seg vei gjennom bevisthetens åtsel med sin dekonstruerte lydkollasje. Flyktig frijazz og dubaktige bruddstykker av discofunk i uskjønn forening. For apropos umiddelbarhet… The Pop Group krever sin tid – og gjerne et sinn i balanse. Og "Y" inntaes kanskje best i små doser… Jeg sier kanskje, for i praksis viser det seg at det er vanskelig å finne en passende anledning til å skru av kakafonien – tar meg i å "høre litt til bare", og så enda litt.
Pretensiøse Kunstfjerter? Intellektuelle Arroganter? All of the above? Stor sjanse for, ihvertfall hvis man dømmer etter samtidige intervjuer fra engelsk musikkpresse. Men; pretensjoner, arroganse og fjerting til side (mer om det siste mot slutten av stafetten)…
Q: Har man sans for utfordringer, utilgjengelighet, og konseptuell tilnærming?
A: Ja, det har man!
mvh eKKaare G. Opsahl
Gjest
Har ikke laptop i morgen og er opptatt til langt på kveld. Så her kommer Nina
Nina-The Guest House (2013)
Nina er en kvinne som tidligere har turnert og spilt sammen med et orkester som kaller seg Sommerfuglfisk. Dette er hennes første soloskive trur jeg. Hun har et flott rødt hår og ser sexy ut ihverfall fra siden. Det er alt jeg vet om frøkna.
Musikken er en blanding av div. Etnisk musikk fra Afrika, caribia, india osv blandet med jazz og indiepop/rock. Indie med en jazz/etnisk twist.
Nina har en flott stemme som jeg syntes hun vrir et spennende uttrykk ut av. Musikantene hun bruker er dyktig og bidrar til å gjøre denne platen høreverdig. Under de første øktene med skiva syntes jeg dette var trivlig musikk mens jeg leste eller surfet på verdensveven. Hun blander jaggu meg inn munnharpe og folkemusikkelementer inn i lapskausen også. Det hørte jeg på 3 runden.
Denne skiva vokser og vokser og nå LYTTER jeg. Liker variasjonen og den lekne hoppingen mellom sjangre. Hun synger blues som en jazzdiva og det funker. Plutselig hopper hun over i Belafontemodus og gjør sin greie ut av det også. Lyden er bra og et pluss via de nye Elac-småtassene. Frøkna gruser HIFIsyngedamene flate når hun beveger seg inn i det landskapet.
Liker dette og gir en 9
kjenner meg godt igjen i dette - til konas store frustrasjon..
He-he… Strekker vel selv strikken så godt det lar seg gjøre til tider, så både samboer og (kanskje særlig) ungene er nok godt herdet etterhvert, men av og til hagler ukvemsordene… The Pop Group over stueanlegget ville nok ikke gått ubemerket hen.
eSist redigert:
Prøvde denne pop group. Tenkte "oi, dette må eg vise til smøysa. Dette er noe for ho".
Det var ikkje noe for meg i alle fall. Men "det er nok meg, det er ikke de"
Antall kommentarer tyder vel på du ikke er den eneste som har hoppet litt bukk over denne.
Kanskje "smøysa" kan skrive noen ord?
e
Å faen… kom nettopp på at jeg selv har en dunkel fortid i et pretensiøst kunstfjerteband – ikke så lite intellektuelt og arrogant heller, men mest kunstfjertete og pretensiøst.
e
burde jeg lagt på en smiley emo tass over? skranglete bergensere blir så lett skjøre.
fysisk klem funker som oftest best,
Neida EmoLove, det går fint… det fysiske får vi ta ved neste korsvei – skal jo forresten være helgekalas her om et par uker… registrerte at doktor M skulle ta seg en tur – du får slå følgeburde jeg lagt på en smiley emo tass over? skranglete bergensere blir så lett skjøre.
fysisk klem funker som oftest best,
.
e
snakker vi invasjon??
Neida EmoLove, det går fint… det fysiske får vi ta ved neste korsvei – skal jo forresten være helgekalas her om et par uker… registrerte at doktor M skulle ta seg en tur – du får slå følgeburde jeg lagt på en smiley emo tass over? skranglete bergensere blir så lett skjøre.
fysisk klem funker som oftest best,
.
e
Nina ®
The guest house (Bergland Production,2013)
M-dumdedumdedmum-mmmmm-dumdedumdummedumm
Å fyda. Hva er nå dette for noe? Lekne, lett afrikansk inspirerte gitarer og rytmer møter meg, og Nina “synger”, eller humme-nynner om at kjærlighet er alt her i livet. Et lett sommerlig drag over det hele. Reker og hvitvin. Fnisete middelaldrende damer liker dette. Sikkert koselig bakgrunnsmusikk en sommerkveld, men vokalen irriterer.
Så...total kontrast. Just above the surface er fra et annent kontinent. Det smaker americana, og jeg kjenner hint av Ry Cooder. Lusker sogar en steelgitar der bak, bra groove. Interessen øker, kanskje er det mer her å hente enn bare lette og lekne pjazzlåter?
Joda joda, det forsetter jo riktig trevligt noen låter til, i I’m a seeker har de sogar fått et lite drag av boom chicka boom kompet til Cash over seg. Kledelig - det fungerer overraskende bra, og Nina synger habilt. La det bare være sagt, når hun synger og ikke nynner/hummer&bopper, er det hele så mye mer lett å fordøye. Noe av Cooder kommer tilbake i Empty train cars igjen, helt greit dette, uten at gåsehuden på noen som helst måte sitter løst. Men til nå - bedre enn fryktet.
Likandes plate innledningsvis, åpenbart flinke folk dette. bredt spekter og mange referanserammer. Sjangerlek vil vel noen kalle det, og eg tenker mitt om at dette nok er flinkisene fra jazzlinja. Men det blir ikkje nødvendigvis gull og grønne skoger bare fordi man har en solid CV.
De viser Nina og kumpanene til gangs på de neste sporene ut. I låta only breath skjærer det seg krafig - anstrengt og masete pjazz, slitsomt. På Don’t go back to sleep er det tilbake til denne merkelige hummenynninga som i lengden blir ekstremt enervernde. Intetsigende, døllt tittelkutt, et utrolig slitsomt kutt om en fugl fra et annet kontinent (det vil si det første minuttet er levelig), før de til en viss grad henter seg inn igjen mot slutten. Hari on har flotte klanger, assosiasjoner til Bill Frissell hva gitarer angår, og eg tar meg i å tenke at her “drar” den godeste Nina en Joni Mitchell. Joda, slettes ikke det verste på skiva.
Drivende bra gitar på Two kinds of intelligence også, igjen klare afrikanske referanser, men teksten kunne gjerne vært mer intelligent. På dette tidspunktet dukker forøvrig en helt skrudd "link" opp i hodet mitt, noe med fraseringene og sangteknikken til Nina minner meg av og til faktisk om Loudon Wainwright III, av årsaker eg ikkje kan forklare. En rolig og behagelig avslutning i What the world needs.
Summa sumarum? Låter aboslutt helt greit, noe er ganske hørbart, noe er slitsomme greier. Flinke folk over hele fjøla som fresmtår som tighte og samspilte. Åpen, luftig og “god” produksjon, alt av stemmer og instrumenter kommer til sin rett. Flinke folk, uten tvil, but does it boogie? Mjæh.
1 2 3 4 5+ 6 7 8 9 10Bra anmeldelser!
Heller nok mest mot det som Townes skriver. Jeg hører kun hifisyngedamen her, men dette er ikke den type musikk jeg hører mest på. Kanskje jeg må prøve å spille den et par ganger til.
Hifisyngedame er for øvrig et bra begrep. Takk for den Finger'n!
beklager OT folkens.
snakker vi invasjon??
Neida EmoLove, det går fint… det fysiske får vi ta ved neste korsvei – skal jo forresten være helgekalas her om et par uker… registrerte at doktor M skulle ta seg en tur – du får slå følgeburde jeg lagt på en smiley emo tass over? skranglete bergensere blir så lett skjøre.
fysisk klem funker som oftest best,
.
e
Vil bare bekrefte at Doktor M og reisende Eros skal på tur, nesten som i good old days......
vestlandsfander, hold på kvinnfolka deres og skalk alle platesjapper.
Mer OT:
beklager OT folkens.
snakker vi invasjon??
Neida EmoLove, det går fint… det fysiske får vi ta ved neste korsvei – skal jo forresten være helgekalas her om et par uker… registrerte at doktor M skulle ta seg en tur – du får slå følgeburde jeg lagt på en smiley emo tass over? skranglete bergensere blir så lett skjøre.
fysisk klem funker som oftest best,
.
e
Vil bare bekrefte at Doktor M og reisende Eros skal på tur, nesten som i good old days......
vestlandsfander, hold på kvinnfolka deres og skalk alle platesjapper.
Da blir det klem på lille meg… Yesss!
e -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…