Link Wrays egentlige navn er Levi Zimmermann, og han er Bob Dylans ukjente tvillingbror. Deres foreldre, Abram og Beatrice, hadde bare råd til å oppdra étt guttebarn, og i fortvilelsen forlot de Link langt ute på prærien. Til alt hell ble han funnet og oppdratt av en indianerfamilie.
...Neida. Det der var selvsagt ikke sant i det hele tatt. Link Wray er ikke Dylans tvillingbror. Det bare
høres sånn ut innimellom.
Fred Lincoln Wray Jr. var en en amerikansk vokalist, låtskriver og absolutt ikke minst gitarist som var populær fra femtitallet og fremover, og står bak låter alle har hørt, som f.eks.
Rumble fra 1958 og
Rawhide fra 1959. Han ble født i Nord-Carolina i 1929, og var halvt Shawnee-indianer.
Link Wray var blant fuzzgitarens tidligste forkjempere, og han krediteres for å ha funnet opp "power chord"-en. En teknikk som brukes av rockegitarister der man transponerer (flytter) en halvbarré-akkord rundt på gripebrettet med en forvrengt gitar, og dermed kan låte fett uten å kunne så veldig mye mer enn akkurat det.

Uten powerchords hadde det ikke blitt laget mange punkrock-låter, og mange garasjeband kunne bare lagt opp først som sist. Wray var en av de mer betydningsfulle gitarister for moderne rock og har inspirert mange giganter. The Kinks, The Who, Led Zeppelin, etc.
Link Wray døde i Danmark, der han bodde med sin danske kone, i 2005.
Det selvtitulerte albumet "Link Wray" fra 1971 er en (for meg) Dylan-ish blanding av folkrock, country, gospel og ikke så rent lite blues. Det er tydelig at han er påvirket av mye annen kontemporær musikk fra denne perioden *host* Dylan! *host* Stones! *host*, siden det såvidt jeg kan skjønne - Jeg kjenner strengt tatt ikke katalogen til Link Wray spesielt godt - må være et stort skritt til siden for det han produserte tidligere.
(Wray med venner og familie foran "Wray's 3 track Shack", der plata ble spilt inn.)
For meg høres det ut som dette er et "ærlig" album som kommer rett fra hjertet, og er etter min mening egentlig mer hørbart i dag enn det han gjorde i sine yngre dager, selv om den mangler litt av det gamle materialets originalitet. Mye fengende "trampe takten"-låter som er enkle å like. På en måte litt
for enkle kanskje. Jeg sitter halvveis med en liten bismak av at dette comeback-albumet er en moneymaker basert i litt for stor grad på "dette hører kidsa på nå"-filosofien. I alle fall når man sammenlikner med de rappkjefta gitarhelt og badboy-skivene han ga ut i første akt. ...Men gjør det egentlig noe? Tja... Jeg er tvetydig nå, men det får heller være. Jeg vingler litt, som synes. Artister har jo uansett lov å endre stil og spille det de føler for til enhver tid. Det låter i alle fall bra, og det er det viktige.
Favorittsporene mine på plata tror jeg må være "Taildragger", "God Out West" og "Fire And Brimstone".
Jeg vurderer "Link Wray" til å være verdt sånn ca.
7/10, men jeg innser at jeg ikke har hatt nok tid å bruke på den, så det kan godt hende at det hadde endret seg dersom jeg hadde blitt bedre kjent med den. Et positivt nytt bekjentskap er det i alle fall.