Albumstafetten 22

[Griffenfeldt]

Jeg leverer litt seinere i kveld. Litt forsinket i dag desverre.

 

[Griffenfeldt]

Pugh Rogefeldt
Ja det er det

​

Pugh Rogefeldt eller Anders sture Torbjørn Rogefeldt gav ut denne debutskiven i 69. Skiven faller visstnok under sjangeren psykedelisk rock, men jeg synes det er lettbeint pop, jazz, blues og ordinær rock.
Skiven består hovedsaklig i outrerte tekster, makeløst traktering av instrumenter og tight sammarbeid.

Første gangen jeg spilte skiven fant jeg 1 god låt, neste gang 2 og så 3 osv osv. Nå er hele skiven intet mindre enn fantastisk god.
Låter som Her kommer natten, Surabaya Johnny, jag sitter og gungar er jo helt kanon!

Anbefaler alle å bli kjent med denne skiven.

Terningkast 12345678910

 

[Kaare G. Opsahl]

Pugh er kul som faen. hvis jeg får en sønn skal han hete Pugh eller Pughy i godt lag. Fine anmeldelser. Kul plate

 

[janfrt]

Flott, gutter! Det var jeg som gjerne ville ha en sjekk om utgivelsen, sånn passe, har tålt snart 45 år. Likte anmeldelsene veldig godt.

Jeg hørte den første gang da den kom ut i ´69, presentert av Harald Are, mannen med de aldri hvilende ørene, på NRK, hvor han spilte "Här kommer natten". Frelst fra første øyeblikk! Og kjøpte den sporenstreks. Står i hyllen fremdeles.

Synes det er plate å bli glad av; han surrer rundt med masse tulletekster og rare melodier. Efter denne utgivelsen var det veldig av og på. Mest av. Hva han driver med nå, vet jeg ikke.

 

[Tremor]

Uten tvil et veldig fint bekjentskap denne Pugh. En av svenskene her på jobb påstår hardnakket at han har spilt denne til meg tidligere, men den satt bedre denne gangen. Muligens har den rotet seg bort i labyrinten i det indre øret en stund og det er jaggu flaks at den endelig fant frem. Må nok bruke litt mer tid på å finne ut av den, men tipper jeg ikke er langt unna Townes her karaktermessig.

Pugh er et beintøft navn! Han var visst med i et orkester som hette Grymlings eller noe slikt på nittitallet. Angivelig Sveriges Traveling Wilburys.

 

[ErosLoveking]

jaja, kjøpte Pugh-skiva uhørt i forrige uke.
Skjønner at jeg kanskje har noe å høre frem til.

 

[rolfozzy]

Good old Pugh Rogefeldt ja.
Sist jeg så og hørte noe fra han var i Sveriges utgave av "Hver gang vi møtes".

Fin type.

 

[BurntIsland]

Jeg blir i veldig godt humør av denne plata; et overflødighetshorn av ideer, som på en eller annen måte likevel henger sammen. Gått meg hus forbi til nå. Flott nominasjon! -og gode anmeldelser

 

[united]

Gode anmeldelser av ei god plate.
Trodde jeg kjente den godt, men forvekslet den med en annen Pugh-plate vi hørte mye på på 70-tallet. En mer rocka en.
Surabaya Johnny er jo en stor låt.
Er ikke helt begeistret over vokalen hans, men det var morsomt å bli bragt tilbake til tenårene gitt, takk for den!.

PS: Pugh har jo fått mye kred for å være en 'fronter' for å synge rock på svensk. Så denne plata er nok temmelig innflytelsesfull, skulle jeg tro.

 

[BurntIsland]

...Surabaya Johnny er jo en stor låt...

Ja, ikke sant

 

[united]

Det er Brecht, vel?

 

[BurntIsland]

Ja, og Lotte Lenya var den foretrukne sangerinnen hans.. fra de syv dødssynder.. edit: fra Happy End. Lotte Lenya har forresten sunget premiereforestillinger både i tyskland og på Broadway for Brecht/Weill

 

[Eviledorf]

Det kommer masse bra musikk fra Sverige som Bob Hund, The Soundtrack of Our Lives og Dungen. Men det er også masse ulidelig dårlig som Ace of Bace, Roxette og ABBA. Den godeste Pugh havner i den første katergorien, for dette var en høgdare. Takk for nominasjonen!

 

[Dazed]

Det hørtes kjent ut. Var ikke klar over at dette var en cover, faktisk. Der ser du hva jeg vet.

 

[Griffenfeldt]

Skal si jeg er spent på morgendagens anmeldelser av The Smiths skiven jeg nominerte.
Har lenge hatt lyst, men det er endel Smiths uvenner her inne har jeg på gefylen. Vel, jeg får svelge ned 30mg Sobril sammen anti deppresivaen i morra og krysse fingrene

Om jeg tar det personlig? neida, men oppgi gjerne fullt navn og adresse v slakt

 

[united]

Hehe, frykten for represalier er så stor her at jeg har bedt Morrissey-digger Townes komme med en stand-in anmeldelse.

 

[Gjestemedlem]

Får vel spille denne som en hvilerett da.

 

[Griffenfeldt]

Takker Deph. Det varmet hjerteroten!

 

[Townes]

Hehe, frykten for represalier er så stor her at jeg har bedt Morrissey-digger Townes komme med en stand-in anmeldelse.

Sitter og venter i spenning her...

 

[united]

Kutt av meg ørene!


The Smiths – The Queen is dead (1986)

Kutt av meg ørene, skrev en P3fyr etter gjennomgangen av et visst trønderbands siste skive i forrige uke. Slike sterke ord er ikke nødvendig for denne musikken, for så bedriten er ikke skiva fra dette Manchesterbandet, ikke helt.

The Smiths ble dannet tidlig på 80-tallet da Steven Patrick Morrissey, presidenten i den engelske fanklubben til New York Dolls (!), allierte seg med den rocka gitaristen Johnny Marr (eller så var det omvendt). De to var veldig forskjellige av natur, men de fant vel ut at de kunne ha bruk for hverandre. I låtskrivinga fungerte samarbeidet på den måten at Marr laget musikken og deretter skrev Morrissey sine tekster til den. The Queen is dead var den tredje og nest siste skiva fra gruppa som tidlig fikk bra med oppmerksomhet og salg. Det store egoet til Morrissey var kjekt å ha i starten, men gruppa ble ganske snart oppløst. Marr slutta da han fikk nok.

Plata åpner med den kontroversielle tittellåta, som sikkert var tung kost å svelge for tradisjonstro royalistiske briter. Dronninger som overhode er normalen der i gården. 'Queen' er også slang for fjollehomse, men det var ikke første gangen Morrissey kom med homoseksuelle antydninger, det var vel på dette tidspunkt blitt et av hans varemerker. I det hele tatt var tekstene hans fulle av ironi, humor og mening, dvs. det var mye kritikk av samfunnet og tida de levde i. Det var også en bra dose melankoli og annen tristesse i dem, og mange slags outsidere fant trøst i The Smiths' musikk. Men det var nok folk som syns det hele ble "too much" Morrissey. Og aldri var det så mye av alt som på denne skiva.

Siden lyrikken var så viktig, føles det ganske så naturlig at vokalen er mikset langt framme i lydbildet, Marrs gitar får heller syde og koke så rått som han bare kan, ikke i bakgrunnen, du hører den godt, men i andre rekke. Gitaren og en effektiv rytmeseksjon lager et infernalsk driv når det er nødvendig, og totalen blir noe søtladent aggressivt eller styggpent? Lik det eller ei, det er kontrastfullt og noe spesielt.

Det er flere sanger som fortjener å nevnes. "The Boy with the Thorn in His Side" regner Morrissey selv som sin favorittlåt med The Smiths. Som så mange andre av hans bedre tekster, kan den forstås på flere måter. Handler det om den homoseksuelle Morrissey (som ennå ikke har kommet ut av skapet, vel?) eller om musikkindustrien som ikke verdsetter bandet godt nok? "There Is a Light That Never Goes Out" er bra, det samme er "Bigmouth Strikes Again" som ble singlen.

Skulle noen være i tvil: Morrissey synger som en gud, og albumet er bra (Townes truet meg med kjøttøks til å si det, men...). Karakter må bli cirka en ifra toppen på en tipoengskala. Smiths er et singleband, og denne plata er full av gode låter. Men samtidig fungerer det her som en helhet. Derfor er dette ei tålelig bra popplate.

 

[Kaare G. Opsahl]

supergod anmeldelse. The Smiths er et band jeg aldri har hatt noe forhold til. Når de slapp den første platen i 1984 var jeg forlengst fedig med punk/newwavebølgen. det dabbet ut et år før. Var da på The Who. Ledzep osv. jeg har derfor aldri lyttet til en skive av bandet før nå i formiddag og gufset fra sutre80is strøk meg over ryggen. 2/10 fikser ikke lydbildet og vokalen

 

[Townes]

Veldig bra untied, veldig bra.

Synd det samme ikke kan sies om skiva. Vet, er totalt usaklig og urimelig når det kommer til Morrissey/Smiths, men eg hæler han bare ikkje. Aldri gjort det, absolutt aldri. Kommer aldri heller til å gjøre det. Smøysa digger bandet. Ikkje engang det hjelper. Men Mascis ha jo gjort en fin versjon av the boy.......

Terningkast 10 til Mascis, 1,3 til Smiths.

 

[Eviledorf]

Nå forstår jeg. Når jeg hørt Martin+Me platen til Mascis første gang viste jeg at jeg hadde hørt den sangen før, men kunne ikke huske hvor. Og når jeg nå hørte The Smiths igjen lurte jeg igjen på hvor jeg hadde hørt denne sangen, og da var det selvfølgelig J. sin versjon jeg tenkte på. Ringen er sluttet.

Synes for øvrig at The Queen is Dead er helt grei. Prøve hardt å like denne for noen år siden uten at den ble noen favoritt. Klarer å høre på den uten at det blir for mye 80 talls gallesmak i munnen så det må bety at sangene er relativt bra.

 

[rolfozzy]

Jeg har et forhold til Smiths. Det består i at for noen år siden kom jeg over en dbl. samlecd på tilbud, som jeg kjøpte.
Har fremdeles ikke kommet igjenom den.

Har inntrykk av at Smiths, på 80tallet var noe greier for de som følte seg for inntelektuelle til å høre på skikkelig musikk.

Jeg har skrevet om ei Morriseyplate her i stafetten for noen år siden forresten, nå kom jeg jaggu på det også.

 

[united]

Faen, glemte å sette inn litt fra tekstene, jeg hadde funnet fram dette, låta The Queen is Dead, den forteller ganske mye.

Her very Lowness with a head in a sling
I'm truly sorry, but it sounds like a wonderful thing

I said Charles, don't you ever crave
To appear on the front of the Daily Mail
Dressed in your Mother's bridal veil?

 

[Drammen lyd]

THE SMITHS - The Queen is dead

Dette har jeg prøvd å like en gang før og ikke fått det til, og det har ikke forandret seg stort, må vel være en av de få engelske "supergruppene" fra 80tallet som jeg ikke fikser i det hele tatt.
Stemmen til Morrisey får jo selv Lars Lillo Stenberg til å høres spennende ut, helt utrolig hvor monotont det er mulig å synge.
Orker ikke å lage en lang avhandling om dette albumet, har vel visse fordommer om The Smiths men dette låter i mine ører fremdeles ræva
1- av 10 mulige.

 

[Griffenfeldt]

Godt å se at det er litt blanda mottagelse. Hadde ikke forventet annet men godt at den har blitt hørt på i det minste.

 

[OAlex]

The Smiths er en gammel favoritt. Likte best de rastløse gitardrevne sangene som How Soon Is Now, og What Difference Does It make, og tok aldri særlig notis av hva vokalisten sang om. Nå hører jeg ikke på denne musikken lengre. Litt lei av det og Morisseys solokarriære har aldri truffet meg.

Noen som vet om bandet Electronic (Johnny Marr og Bernard Sumner) er vits i å sjekke ut?

 

[BurntIsland]

Morrisey er en dåsemikkel som uttaler seg i sterke ordelag om ting han ikke har peiling på, ingen sans for proporsjoner heller.. men the Smiths syns jeg har tålt tidens tann bra. Mange låter der som jeg ikke likte da de kom ut, som "through the tests of time" har overbevist som god og tidløs popmusikk. Et band det er vanskelig å komme utenom, men the Smiths er nok mer låter enn plater for min del..

 

[Townes]

Morrisey er en dåsemikkel som uttaler seg i sterke ordelag om ting han ikke har peiling på, ingen sans for proporsjoner heller.. men the Smiths syns jeg har tålt tidens tann bra. Mange låter der som jeg ikke likte da de kom ut, som "through the tests of time" har overbevist som god og tidløs popmusikk. Et band det er vanskelig å komme utenom, men the Smiths er nok mer låter enn plater for min del..

Det går, det. Bare man prøver hardt nok

Nei, viss eg skal være helt ærlig, så er det klart at noen av platene deres er mindre katastrofe enn eg vil ha det til, men eg deler din oppfatning av Morrisey, og det er det som blir tunga på vektskåla for min del - aldri likt fyren, og etter 22.7. bekreftet han så definitivt mine fordommer mot ham.

Eneste sitatet eg mener å ha hørt bli tillagt ham (usikker på om det stemmer), og som eg hadde litt sansen for, var noe ala "It doesn't say anything to me about my life", på spørsmål om en eller annen musikkartist (husker ikke hvem). Det er eg villig til å sitere ham på om noen spør meg om mitt forhold til the smiths

 

[OAlex]

...
Eneste sitatet eg mener å ha hørt bli tillagt ham (usikker på om det stemmer), og som eg hadde litt sansen for, var noe ala "It doesn't say anything to me about my life", på spørsmål om en eller annen musikkartist (husker ikke hvem). Det er eg villig til å sitere ham på om noen spør meg om mitt forhold til the smiths

Er det ikke fra sangen Hang the DJ?

 

[united]

Takk for tilbakemeldinger.
Syns Morrissey er en fargerik fyr jeg, sier mye dumt og kontroversielt, han er litt rock 'n roll for meg. Skal rockerne være politisk korrekte, kan de like gjerne holde kjeft.
Særlig i Smiths var han interessant, men hele bandet var jo det. Johnny Marr og gitarene.

Etter dem var hele synthelvete som regjerte i UK fram til de kom på banen, nærmest blitt radert ut, britene begynte å spille gitar igjen.
Smiths skal selvsagt ikke få hele skylda for det, men betydningen av det bandet skal heller ikke undervurderes.

 

[Townes]

Ja...Dazed...

I'm giving you the Dazed-treatment Sitter her og venter eg. zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz. Døgnet er jo snart 1/3 gammelt, skjer det ikke noe snart???

Forresten, drømte i natt at du totalslaktet plata. Tror ikkje vi skal gå i detlaj i fortsettelsen

 

[Dazed]

Hyggelig at du drømmer om meg, i alle fall. ...Eller?

For en gangs skyld har jeg ikke klar å få skrevet anmeldelsen på forhånd, men så snart jeg får skriblet tankene mine ned på skjermen, skal jeg poste noe.

 

[Handsoer]

Morrisey er en dåsemikkel som uttaler seg i sterke ordelag om ting han ikke har peiling på, ingen sans for proporsjoner heller..

...noe han vel har til felles med mange andre vokalister/frontfigurer

The Smiths surra alltid i bakgrunnen back then, gjerne etpartre ganger pr kveld. "Meat is Murder" er nok den jeg har best forhold til, uten at
jeg klarte å ta noe av den særlig inn over meg. Fiksa ikke helt vokalen til Morrisey da, og det har ikke endret seg.

Kudos til griffenfeldt for å nominere noe han har et personlig forhold til...

 

[Dazed]

Kudos til griffenfeldt for å nominere noe han har et personlig forhold til...

Gjør ikke alle det, på en eller annen måte?

 

[Dazed]

Link Wray - Link Wray

​

Link Wrays egentlige navn er Levi Zimmermann, og han er Bob Dylans ukjente tvillingbror. Deres foreldre, Abram og Beatrice, hadde bare råd til å oppdra étt guttebarn, og i fortvilelsen forlot de Link langt ute på prærien. Til alt hell ble han funnet og oppdratt av en indianerfamilie.

...Neida. Det der var selvsagt ikke sant i det hele tatt. Link Wray er ikke Dylans tvillingbror. Det bare høres sånn ut innimellom.

Fred Lincoln Wray Jr. var en en amerikansk vokalist, låtskriver og absolutt ikke minst gitarist som var populær fra femtitallet og fremover, og står bak låter alle har hørt, som f.eks. Rumble fra 1958 og Rawhide fra 1959. Han ble født i Nord-Carolina i 1929, og var halvt Shawnee-indianer.

​

Link Wray var blant fuzzgitarens tidligste forkjempere, og han krediteres for å ha funnet opp "power chord"-en. En teknikk som brukes av rockegitarister der man transponerer (flytter) en halvbarré-akkord rundt på gripebrettet med en forvrengt gitar, og dermed kan låte fett uten å kunne så veldig mye mer enn akkurat det. Uten powerchords hadde det ikke blitt laget mange punkrock-låter, og mange garasjeband kunne bare lagt opp først som sist. Wray var en av de mer betydningsfulle gitarister for moderne rock og har inspirert mange giganter. The Kinks, The Who, Led Zeppelin, etc.

Link Wray døde i Danmark, der han bodde med sin danske kone, i 2005.

Det selvtitulerte albumet "Link Wray" fra 1971 er en (for meg) Dylan-ish blanding av folkrock, country, gospel og ikke så rent lite blues. Det er tydelig at han er påvirket av mye annen kontemporær musikk fra denne perioden *host* Dylan! *host* Stones! *host*, siden det såvidt jeg kan skjønne - Jeg kjenner strengt tatt ikke katalogen til Link Wray spesielt godt - må være et stort skritt til siden for det han produserte tidligere.

(Wray med venner og familie foran "Wray's 3 track Shack", der plata ble spilt inn.)
​

For meg høres det ut som dette er et "ærlig" album som kommer rett fra hjertet, og er etter min mening egentlig mer hørbart i dag enn det han gjorde i sine yngre dager, selv om den mangler litt av det gamle materialets originalitet. Mye fengende "trampe takten"-låter som er enkle å like. På en måte litt for enkle kanskje. Jeg sitter halvveis med en liten bismak av at dette comeback-albumet er en moneymaker basert i litt for stor grad på "dette hører kidsa på nå"-filosofien. I alle fall når man sammenlikner med de rappkjefta gitarhelt og badboy-skivene han ga ut i første akt. ...Men gjør det egentlig noe? Tja... Jeg er tvetydig nå, men det får heller være. Jeg vingler litt, som synes. Artister har jo uansett lov å endre stil og spille det de føler for til enhver tid. Det låter i alle fall bra, og det er det viktige.

Favorittsporene mine på plata tror jeg må være "Taildragger", "God Out West" og "Fire And Brimstone".

Jeg vurderer "Link Wray" til å være verdt sånn ca. 7/10, men jeg innser at jeg ikke har hatt nok tid å bruke på den, så det kan godt hende at det hadde endret seg dersom jeg hadde blitt bedre kjent med den. Et positivt nytt bekjentskap er det i alle fall.

 

[Dazed]

Som vanlig kan vi tjuvstarte debatten litt dersom ikke begge anmeldelsene er inne innen rimelig tid. La oss si 14:00. Spesielt nå på slutten av stafetten, som det kommer anmeldelser hver dag.

Men ta det rolig, Ørnbjørn. Jeg utlyser ikke noen fatwa over for sene anmeldere før ved midnatt!

 

[united]

God anmeldelse, Daze, av en veldig god plate.

For meg ligger den i landet til The Smiths' Queen is Dead p til Tow), den er vel litt bedre enn det også. Så den vaker vel mellom ni og ti da. Bare Fire og Brimstone løfter den til et minimum på åtte, men det er jo bare gode låter på dette albumet.

Å høre litt Stones og Dylan er helt i orden, særlig med tanke på at denne karen egentlig kom først!

 

[Townes]

Jepps

Veldig, veldig bra Dazed.

Denne plata syns eg er knakende god. Virkelig en perle imo. Link Wray er jo, som påpekt, mer kjent for ting som Rumble og Rawhide (powerchorden etc.), og jo det er knalltøft det, men her på denne skiva treffer han musikknerva mi så det holder. Gode låter, tøft komp og tidvis utrolig groovy og laidback. Rise and fall of Jimmy Stokes har en helt vannvittig koolness over seg. Kanonfett gitargroove, og Wray synger så bra en gitarist med en lunge kan. Fire & Brimstone er en annen høgdare. I det hele tatt veldig mye bra.

Ingen ting i veien for å sammenligne med både Dylan, Stones og the Band for den saks skyld, det er jo mye i den gata - rootsy rock, som henter det beste fra de siste 50 års (sør)amerikansk musikkhistorie, som i det sørlige USA, ikkje som Colombia.

I mine ører en plate som hadde fortjent betydelig mer oppmerksomhet, sjøl om eg kjenner "connoisseurer" som mener det er på grensa til et makkverk.

Hadde eg fått denne i stafetten hadde eg nok landa på 9/10, CEVBOF har landa på 8/9.