K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Veldig bra!
Albumstafetten 18
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Eg har det litt vanskeligere enn mr. D i å akseptere denne i ein kvar setting. Det er noko som rører ved meg i denne plata og eg må ha "rom" til å spele gjennom heile. Prøvde den på jobb i dag, men det fungerte dårlig. På stereoen i går, derimot, var den fantastisk!
Ups, sånn går det når man ikke følger med i timen
. Da får Fiona Apple 9/10 fra meg.
(Trodde karaktersettingen var frivillige, men det er aldeles ikke noe poeng for meg)
Albumet må inn på Ørnbjørns spilleliste.
Sist redigert:
Der, ja. Flott og grundig anmeldelse. Mistanken om bortglemt innlevering var heldigvis grunnløs. Sorry.
Selv har jeg bare hørt gjennom denne en ang på jobb, og i den settingen var den ialle fall for lite tilgjengelig. Med litt tid kunne den sikkert bli bedre, men egentlig er ikke dette helt i min gate.
Selv har jeg bare hørt gjennom denne en ang på jobb, og i den settingen var den ialle fall for lite tilgjengelig. Med litt tid kunne den sikkert bli bedre, men egentlig er ikke dette helt i min gate.
Må bare smette inn her et øyeblikk for å si at det var da to flotte og særdeles velskrevne anmeldelser av Fiona-skiva. Treffende beskrevet, så "kundeveiledningene" til leserne bør være bra på stell. Selv likte jeg den ikke, men ga plata bare to sjanser. Muligens blir det en ekstra en nå.
Kvaliteten på anmeldelsene i denne stafettutgaven har holdt en jevn god kvalitet hele veien, men disse to siste skal det ikke bli lett å overgå. Om nå det skulle være noen målsetting.
Kvaliteten på anmeldelsene i denne stafettutgaven har holdt en jevn god kvalitet hele veien, men disse to siste skal det ikke bli lett å overgå. Om nå det skulle være noen målsetting.
Hmmm... Det begynner å bli sent på dagen, så ikke egentlig, men brått så går det opp for meg....... ......
( er nokså sikker på at du vet hva jeg sikter til
G
Gjestemedlem
Gjest
Takker så mye for hyggelige tilbakemeldinger.
Veldig godt skrevet dere, om ei vanskelig skive. Vanskelig på flere måter. Eller kanskje "utfordrende" er mer presist?
Uansett, dere har gjort en fin jobb - og eg er overbevist om at dette er en vokseplate som vil åpne seg og "gi lønn for strevet" bare man gidder. Foreløpig har eg valgt minste motstands vei på denne, får den ikkje helt til. Nå er eg på 5/10, men hadde eg trukket den og måttet lytte mye til den kan det fort tenkes at terningen hadde hatt noen øyner ekstra ja.
Uansett, dere har gjort en fin jobb - og eg er overbevist om at dette er en vokseplate som vil åpne seg og "gi lønn for strevet" bare man gidder. Foreløpig har eg valgt minste motstands vei på denne, får den ikkje helt til. Nå er eg på 5/10, men hadde eg trukket den og måttet lytte mye til den kan det fort tenkes at terningen hadde hatt noen øyner ekstra ja.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Flinkis-dame denne Fiona Apple.Har alle (fire?) platene hennes.Må innrømme at hennes nye er litt "vrien".Klarer ikke å få den under huden,men så er den bare blitt avspilt 3-4 ganger her.Uansett;flotte anmeldelser !
mvh. s,
mvh. s,
Da har jeg sovet middag til Union Carbide Productions. Bra plate.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Du er flink!!
John Mellencamp
No better than this
Rounder - 2010
Ikkje bedre enn dette...
De 13 låtene som utgjør No better than this er spilt inn på ulike lokasjoner under en turne for plata som kom før denne; Life death and love and freedom. Noe er spilt i en 240 år gammel kirke i Georgia, noe på samme hotellrom i San Antonio hvor Robert Johnson gjorde legendariske innspillinger i det herrens år 1936, og noe er spilt inn i Sun studio, Memphis Tennesse – rockens fødestue. Det gir denne plata det riktige historiske suset den skal ha, all den tid vi snakker ei skive som er tuftet på country, blues, rockabilly og rock&roll.
Det starter med Save some time to dream. Allerede før Mellencamp åpner kjeften aner vi at dette er en klok mann, med erfaring og livsvisdom. Det er noe med måten låta starter på, det er så ”ubeskjedent majestetisk”; uskyldig, samtidig som det fanger oppmerksomheten fra første trommeslag og tilhørende rolige gitarer. Det er en stor låt i all sin melodiske enkelhet og eleganse.
Han er ikke mye dummere i neste låt ut, The west end. En folksy mollstemt sak med en kledelig banjo signert Marc Ribot prominent i lydbildet. Gitararbeidet til produsent Burnett gjør seg ikkje bort heller. Dette setter en suveren stemning, og som lytter lar eg meg fascinere av historiefortelleren Mellencamp:
Noe sier meg at Mellencamp kan ha vært inne i en tung Sun periode da han skre v låtene til dette albumet. Det er gjenklang av både Carl Perkins, og ikkje minst Johnny Cash sine innspillinger hos Sam Phillips på flere av disse låtene. Hør bare boom-chicka-boom rytmekompet på tittelkuttet, samt hør på Coming down the road, og ikkje minst låta No one cares about me. Dette er låter gamle John R. Cash nikker anerkjennende til, der han ligger seks fot under.
Humor er det også plass til, kanskje mest i sjarmerende Love at first sight som kan få de fleste til å dra på smilebåndet når turtelduene som møtes innledningsvis nærmer seg siste vers, både i låta og i forholdet:
Enden på visa blir at fortelleren har resonnert seg til at det kanskje er like greit å gå hem aleine framfor å bli med daten hjem – sånn bare i tilfelle.
Av personlige favoritter foruten åpningskuttet må eg dra fram Don’t forget about me, en nydelig vakker sak med en akk så enkel melodi, men det funker helt utrolig bra, på en nesten uforklarlig måte. Han synger så oppriktig, og med en slik tilstedeværelse at det er umulig å bli bergtatt av Mellencamp her. Det er vel kanskje country? Hva vet jeg? Vakkert er det i alle fall.
Det hele er så lekkert gjort, med en slik forståelse både for musikkarven han selv er en del av, samt hvordan man skal få noe til å låte ekte og ærlig, at man ikke kan annet enn beundre mannen. Dette er en tidløs plate, store deler kunne fint ha vært spilt inn for 50 år siden. Det er fint lite å sette fingeren på egentlig, gitt at man liker greia han har gående, det kan kanskje virke ensformig, noe ensartet og ”kjedelig” i lengden, men hører man tilstrekkelig på skiva innser man at det er en god del variasjon, både i tempo og sjanger – avgrenset innenfor visse rammer. Alle låtene er ikkje like suverene, noen få låter kjennes som et lite skuldertrekk, men det skyldes mer at de er i et usedvanlig sterkt selskap, enn at vi snakker svake låter.
Det er imponerende å banke i bordet med noe sånt når det er din 21. studioplate. Hatten av for John Mellencamp.
1 2 3 4 5 6 7 8(+) 9 10
CEVBOF sier 8-/9
Men har han helautomagiske kuer?Hvor bliver Vermin av? Hadde ikke mannen fått nytt og helautomagisk fjøs som frigjør tid til plateanmeldelser?
Annmeldelse av ett album av John Mellencamp, som jeg aldri har hørt om før og en sjanger jeg aldri har hørt noe særlig på. Og egentlig ikke liker
Det er kanskje alderen min som gjør det, eller så er det rockeren i meg, eller trommeslageren. Noe er det, men denne musikksjangeren har aldri slått meg som særlig spennende. Men jeg ser jo poengene, og når jeg leser en annmeldelse så mesterlig ført i pennen av Townes før jeg lytter til plata får jeg jo ett innblikk i hva det hele dreier seg om.
Og det er teksten, noen lytter til teksten, noen til stemmen, noen til gitaren, noen til trommene.
Her er fokus på tekst og gitar, singer songwriter sjanger med røtter i countrymusikk og blues.
Morsom kombinasjon som fort kan oppleves kjedelig. Jeg hørte plata noen ganger i løpet av uka som gikk og klarte ikke helt og få fot. Jeg klarer ikke fokusere på teksten når jeg finner sjangeren såpass uinteressant.
Heldigvis er musikk høyst subjektivt og dette traff meg ikke i det hele tatt. Men som sagt så kan jeg skjønne hvorfor det settes pris på av enkelte sjeler.
Produksjonen er mesterlig og stemningen er ekstremt bra.
Ikke mye til annmeldelse dette egentlig, men sånn kan det. Ærlighet varer lengst. Og jeg har sett rozzy skrive om Mastodon
Det er kanskje alderen min som gjør det, eller så er det rockeren i meg, eller trommeslageren. Noe er det, men denne musikksjangeren har aldri slått meg som særlig spennende. Men jeg ser jo poengene, og når jeg leser en annmeldelse så mesterlig ført i pennen av Townes før jeg lytter til plata får jeg jo ett innblikk i hva det hele dreier seg om.
Og det er teksten, noen lytter til teksten, noen til stemmen, noen til gitaren, noen til trommene.
Her er fokus på tekst og gitar, singer songwriter sjanger med røtter i countrymusikk og blues.
Morsom kombinasjon som fort kan oppleves kjedelig. Jeg hørte plata noen ganger i løpet av uka som gikk og klarte ikke helt og få fot. Jeg klarer ikke fokusere på teksten når jeg finner sjangeren såpass uinteressant.
Heldigvis er musikk høyst subjektivt og dette traff meg ikke i det hele tatt. Men som sagt så kan jeg skjønne hvorfor det settes pris på av enkelte sjeler.
Produksjonen er mesterlig og stemningen er ekstremt bra.
Ikke mye til annmeldelse dette egentlig, men sånn kan det. Ærlighet varer lengst. Og jeg har sett rozzy skrive om Mastodon
Sist redigert:
G
Gjestemedlem
Gjest
@ Vermin. Jeg har all forståelse for at musikken ikke treffer. For bare et par-tre år siden ville jeg funnet det helt utenkelig å høre på noe liknende selv. Bare lyden av en steelgitar ville få meg til å skrike etter menneskerettighetskonvensjonen, ørepropper og rettferdighet. Men mye av inspirasjonen til å utvide repertoiret har nok kommet fra musikksidene her.
En av dem som har inspirert til å høre på slik musikk er jo nettopp Townes, så det var ekstra stas å få en velskrevet og entusiastisk anmeldelse derfra. Jeg er jo mye mer på linje med den vurderingen også, for dette er musikk som treffer meg på mange måter. Den befriende ekte musikken som får en til å få lyst til å trekke under et pledd med en kopp kakao og se på høstværet gjennom vinduet og minnes ting en ikke har opplevd. De visdommelige tekstene, med litt sort humor og ironi, og ikke minst den herlige produksjonen som overgår det meste av hifiplater i det å skape en nærhet til musikken og den stemningen den formidler.
Takk til begge for å skrive om platen, og håper den faller i smak hos flere som kanskje ikke ville satt på noe slikt frivillig ellers. For hos meg har denne platen seilet høyt opp på listene over favoritter uansett stil. Ikke ille det med en genre som tidligere ville henledet tankene mine til trailersjåfører, danskebåt, møllkuler, kamferdrops og rulletobakk.
En av dem som har inspirert til å høre på slik musikk er jo nettopp Townes, så det var ekstra stas å få en velskrevet og entusiastisk anmeldelse derfra. Jeg er jo mye mer på linje med den vurderingen også, for dette er musikk som treffer meg på mange måter. Den befriende ekte musikken som får en til å få lyst til å trekke under et pledd med en kopp kakao og se på høstværet gjennom vinduet og minnes ting en ikke har opplevd. De visdommelige tekstene, med litt sort humor og ironi, og ikke minst den herlige produksjonen som overgår det meste av hifiplater i det å skape en nærhet til musikken og den stemningen den formidler.
Takk til begge for å skrive om platen, og håper den faller i smak hos flere som kanskje ikke ville satt på noe slikt frivillig ellers. For hos meg har denne platen seilet høyt opp på listene over favoritter uansett stil. Ikke ille det med en genre som tidligere ville henledet tankene mine til trailersjåfører, danskebåt, møllkuler, kamferdrops og rulletobakk.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
venter i spenning på ørnbjørn og eros
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
på tide å poste? jeg må legge meg da jeg skal opp klokken 0616
Dæven så sent, da er jeg nok komt meg ut og holder på og skraper is av bilen
Klusterfloristen (2009)
(klikk her om du vil høyre medan du les)
NevarlLajf er eit ungt, svensk band og Klusterfloristen er debuten deira frå 2009. Det er eit instrumentalalbum med fokus på gitar, bass og trommer, med innslag av effektar, orgel og… trekkspel. Sjangermessig er dette ein skjønn ballett, som svevar mellom lett tungrock, jazz, det direkte komplekse, folkemusikk og rikelige mengder glimt-prog.
Albumet har 9 spor, der mange av songane føles som eit mini-album eller konsepter i seg sjølv. På ein knivsegg balanserer albumet hundre små demoar, bruddstykke og jams, godt nok gjennomført til at det ikkje fell gjennom. Spor fire, til dømes, som ved treminutters-merket går fra Funk til Motorpsycho, til svensk midtsommer til sydentur, familieferie og bamseklubben. Med eit slikt spenn innanfor eit og samme minutt seier det seg sjølv at dette fort kunne blitt ein flåsete affære. Heldigvis har NevarlLajf destillert formelen. Det er komplekst. Men også kompakt.
Det tekniske aspektet ved plata, som jo er ein viktig faktor i instrumentjazzprog, er imponerande. Nesten alt er spot on, med unntak av små bruddstykker som kjennes ein smule upolert. Inspirasjonen i mange låter skin gjennom, som i Fusionlök kring fire minutt blir til Rage Against the Machine. Det er i slike hint plata blir mest ustø, av ein grunn eg ikkje klarar å sette fingeren på, men referansane er alltid til stades med respekt og i eit godt lynne. Til tross for prog-oppskrifta er det den reine gitarlyden som dominerer og det er forfriskande og svært sjarmerande.
Alt i alt er dette ei plate som har overraska meg positivt — progsjangeren i bjellehatt og krøllesko har eg vanskleg for å svelge, men her er det så mange fragment som kjem saman på ein tilfredstillande måte at eg varmt anbefaler. Lyden er også tipp topp.
Ein sterk 8ar frå meg. Takk til Vermin — eg vil ha meir!
Beste spor: Ove och the tjockaste sminket
(klikk her om du vil høyre medan du les)
NevarlLajf er eit ungt, svensk band og Klusterfloristen er debuten deira frå 2009. Det er eit instrumentalalbum med fokus på gitar, bass og trommer, med innslag av effektar, orgel og… trekkspel. Sjangermessig er dette ein skjønn ballett, som svevar mellom lett tungrock, jazz, det direkte komplekse, folkemusikk og rikelige mengder glimt-prog.
Albumet har 9 spor, der mange av songane føles som eit mini-album eller konsepter i seg sjølv. På ein knivsegg balanserer albumet hundre små demoar, bruddstykke og jams, godt nok gjennomført til at det ikkje fell gjennom. Spor fire, til dømes, som ved treminutters-merket går fra Funk til Motorpsycho, til svensk midtsommer til sydentur, familieferie og bamseklubben. Med eit slikt spenn innanfor eit og samme minutt seier det seg sjølv at dette fort kunne blitt ein flåsete affære. Heldigvis har NevarlLajf destillert formelen. Det er komplekst. Men også kompakt.
Det tekniske aspektet ved plata, som jo er ein viktig faktor i instrumentjazzprog, er imponerande. Nesten alt er spot on, med unntak av små bruddstykker som kjennes ein smule upolert. Inspirasjonen i mange låter skin gjennom, som i Fusionlök kring fire minutt blir til Rage Against the Machine. Det er i slike hint plata blir mest ustø, av ein grunn eg ikkje klarar å sette fingeren på, men referansane er alltid til stades med respekt og i eit godt lynne. Til tross for prog-oppskrifta er det den reine gitarlyden som dominerer og det er forfriskande og svært sjarmerande.
Alt i alt er dette ei plate som har overraska meg positivt — progsjangeren i bjellehatt og krøllesko har eg vanskleg for å svelge, men her er det så mange fragment som kjem saman på ein tilfredstillande måte at eg varmt anbefaler. Lyden er også tipp topp.
Ein sterk 8ar frå meg. Takk til Vermin — eg vil ha meir!
Beste spor: Ove och the tjockaste sminket
Kommentar til Mellencamp albumet:
Jeg ser Townes nevner opptaksteknikk .
En mikrofon og en Ampex spole båndopptaker fra 50 tallet.
Plata er altså i mono!
Jeg synes dette gjør plata interessant i fht til alt annet nytt man hører på, og kunne kanskje vært viet litt større oppmerksomhet i anmeldelsene?
Ellers er det morsomt å lese hva folk synes og mener. Takk til dere som engasjerer dere!
Jeg ser Townes nevner opptaksteknikk .
En mikrofon og en Ampex spole båndopptaker fra 50 tallet.
Plata er altså i mono!
Jeg synes dette gjør plata interessant i fht til alt annet nytt man hører på, og kunne kanskje vært viet litt større oppmerksomhet i anmeldelsene?
Ellers er det morsomt å lese hva folk synes og mener. Takk til dere som engasjerer dere!
Mellencamp har eg blitt kjend med gjennom Townes sine anbefalingar tidlegare. Og i forhold til Slim Cessna'S Auto Club er dette ekte vare. The West End (spor 2) set seg rett i frysningsrefleksen og eg hugsar eg blei til is til fyste gongen den strauma frå stereoen.
Hvis ikke anmeldelsen til ELK dukker opp før... la oss si 18:00, er det selvsagt bare å kjøre på med diskusjon rundt "Klusterfloristen", beklage til Vermin, og håpe anmeldelsen kommer slengende etter hvert likevel.