Du kan slutte og mase nå.Bedre føre var, etc.Begynt og mase allerde?
|
Albumstafetten 18
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Der var'n! Glimrende anmeldelser. Takk til begge to.
Jeg liker ikke betegnelsen "grunge", på dette, egentlig. I alle fall synes jeg det passer bedre på band som Nirvana, Mudhoney, Melvins, etc. ....Men i betydningen "alternativ rock fra Seattle tidlig på nittitallet" er det vanskelig å være uenig.
Som Rozzy er inne på er denne plata en hyllest til Andrew Wood. Tidligere vokalist i Malfunkshun og Mother Love Bone, der han spilte sammen med Jeff Ament og Stone Gossard. Andy var inn og ut av rehabilitering for heroinmisbruk. Da han trengte et sted å bo etter et opphold på rehabiliteringsklinikken, fikk han et tilbud gjennom Jeff Ament om å flytte inn hos, og dele på husleia med, Chris Cornell, vokalist i Soundgarden. De ble gode kompiser.
Wood døde på sykehuset etter en heroinoverdose i 1990, og en liten stund senere, kontaktet Cornell Wood's to gamle bandkompiser Gossard og Ament og ville ha de med på å spille inn noen sanger han hadde skrevet til ære for Andy. Som sagt så gjort. De fikk med seg Mike McCready og Soundgarden's Matt Cameron, samt Eddie Vedder, en ung surfer fra California som var i Seattle for å starte som ny vokalist i Gossard og Ament's nye band "Mookie Blaylock". (Som senere byttet navn til Pearl Jam, da basketspilleren Mookie Blaylock ville ha navnet sitt for seg selv.) Dette er en av mine absolutte favorittplater, med en nerve, et låtskrivertalent i tilleg til musikalske prestasjoner som det er langt mellom. Det er en tier i min bok.
Denne plata ble først "et samarbeid mellom Soundgarden og Pearl Jam" et par år etter, da plateselskapet oppdaget at her var det penger å hente.
Ooops! Jeg ble visst litt revet med. Var ikke meningen å overta. Jeg er bare litt Pearl jam-fanboy, så det er fort gjort. Sorry
Jeg liker ikke betegnelsen "grunge", på dette, egentlig. I alle fall synes jeg det passer bedre på band som Nirvana, Mudhoney, Melvins, etc. ....Men i betydningen "alternativ rock fra Seattle tidlig på nittitallet" er det vanskelig å være uenig.
Som Rozzy er inne på er denne plata en hyllest til Andrew Wood. Tidligere vokalist i Malfunkshun og Mother Love Bone, der han spilte sammen med Jeff Ament og Stone Gossard. Andy var inn og ut av rehabilitering for heroinmisbruk. Da han trengte et sted å bo etter et opphold på rehabiliteringsklinikken, fikk han et tilbud gjennom Jeff Ament om å flytte inn hos, og dele på husleia med, Chris Cornell, vokalist i Soundgarden. De ble gode kompiser.
Wood døde på sykehuset etter en heroinoverdose i 1990, og en liten stund senere, kontaktet Cornell Wood's to gamle bandkompiser Gossard og Ament og ville ha de med på å spille inn noen sanger han hadde skrevet til ære for Andy. Som sagt så gjort. De fikk med seg Mike McCready og Soundgarden's Matt Cameron, samt Eddie Vedder, en ung surfer fra California som var i Seattle for å starte som ny vokalist i Gossard og Ament's nye band "Mookie Blaylock". (Som senere byttet navn til Pearl Jam, da basketspilleren Mookie Blaylock ville ha navnet sitt for seg selv.) Dette er en av mine absolutte favorittplater, med en nerve, et låtskrivertalent i tilleg til musikalske prestasjoner som det er langt mellom. Det er en tier i min bok.
Denne plata ble først "et samarbeid mellom Soundgarden og Pearl Jam" et par år etter, da plateselskapet oppdaget at her var det penger å hente.
Ooops! Jeg ble visst litt revet med. Var ikke meningen å overta. Jeg er bare litt Pearl jam-fanboy, så det er fort gjort. Sorry
Sist redigert:
Så det. Sorry. Takk igjen. Håper du kan tilgi meg for Mastodon nå.Du kan slutte og mase nå.Bedre føre var, etc.Begynt og mase allerde?
Nå var dette den tredje plata fra deg som jeg har vært så heldig og kunne få mene noe om.Så det. Sorry. Takk igjen. Håper du kan tilgi meg for Mastodon nå.Du kan slutte og mase nå.Bedre føre var, etc.Begynt og mase allerde?
Og når to av tre er bra, da er alt tilgitt.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
kjempeanmeldelser av en bra plate som det er mange år siden jeg har lyttet til
Bra om Temple of the dog.
Plata var jo med å definere den musikalske oppvåkningen til oss som ble blåst fullstendig av banen da grungen kom.
Husker fortsatt første gang eg såg videoen til Hunger strike på MTV. Det gjorde inntrykk.
Noe usikker på om det har tålt tidens tann like godt for min del. Er mer nostalgi og følelser for meg enn et album eg gidder å høre på veldig ofte. Har vært i samlingen i en årrekke, men må innrømme at den nok befinner seg i en kasse i en bod ute på landet.
Ville trolig fått 6+/10 herfra.
Plata var jo med å definere den musikalske oppvåkningen til oss som ble blåst fullstendig av banen da grungen kom.
Husker fortsatt første gang eg såg videoen til Hunger strike på MTV. Det gjorde inntrykk.
Noe usikker på om det har tålt tidens tann like godt for min del. Er mer nostalgi og følelser for meg enn et album eg gidder å høre på veldig ofte. Har vært i samlingen i en årrekke, men må innrømme at den nok befinner seg i en kasse i en bod ute på landet.
Ville trolig fått 6+/10 herfra.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Union Carbide Productions - Financially Dissatisfied, Philosophically Trying (1989)
Hørte denne skiva første gang omtrent når den ble sluppet. Var nettopp flyttet inn I kollektiv hvor der bodde noen svært så musikkkunnskapsrike mennesker. En av de jobbet på en platebar I Oslo (Aker Brygge) og det meste av undergrunn/alternative musikken på den tiden ble spilt I kåken. Det var en fin tid etter noen ørkesløse år I et slags musikalsk vakum, siste halvdel av 80tallet.
Dette er gutter som har høstet inspirasjon fra folk som Iggy & The Stooges, The Ramones, div Garagerock, Rolling Stones, Black Sabbath med flere. Det er jævlig tøft og rått rocka med svært gode melodier. Det er det tøffeste nordiske bandet noensinne og Norske band som Glucifer og Turbo har latt seg tungt inspirere.
Andre og tredje låta Born in the 60's og San Francisco Boogie er låter Iggy og Co kunne fremført med stolthet. låtene spilles med energy og et sykt bra driv.
Union Carbide Productions ble startet av Ebbot Lundberg og Patrik Caganis I 1986. De to gutta traff hverandre under en UK Subs konsert I 1981 og startet punkekorpset “Sure Tråkings Trio” Patrik Caganis var utvekslingsstudent I Minneapolis og ble eksponert for band som “Husker du, Replacements og Soul Asylum (Wiki) dette inspirerte han meget ,uten at jeg har reflektert noe særlig over det.
5 låta Down on the farm går det noe roligere for seg men det skaper en fin contrast for I neste låta etter er det fullt øs igjen.
Dette er en fantastisk skive og noe svenskene burde være megestolte av. (Kan jo være noen av de er det?)Skiva er en av de beste som noensinne er produsert og jeg digger den hemningsløst. Fy faen for et driv og en energi ut av ville helvete. Denne skiva er like frisk og fin som I 1989. Kunne vært gitt ut I dag. Med andre ord tidløs.
Dette er en plate som fremmer ølsalget. LØP OG KJØP! (skiva og øl)
Jeg vil på konsert med disse! Eros fiks en gjenforening og book konsert!!!
10/10
Hørte denne skiva første gang omtrent når den ble sluppet. Var nettopp flyttet inn I kollektiv hvor der bodde noen svært så musikkkunnskapsrike mennesker. En av de jobbet på en platebar I Oslo (Aker Brygge) og det meste av undergrunn/alternative musikken på den tiden ble spilt I kåken. Det var en fin tid etter noen ørkesløse år I et slags musikalsk vakum, siste halvdel av 80tallet.
Dette er gutter som har høstet inspirasjon fra folk som Iggy & The Stooges, The Ramones, div Garagerock, Rolling Stones, Black Sabbath med flere. Det er jævlig tøft og rått rocka med svært gode melodier. Det er det tøffeste nordiske bandet noensinne og Norske band som Glucifer og Turbo har latt seg tungt inspirere.
Andre og tredje låta Born in the 60's og San Francisco Boogie er låter Iggy og Co kunne fremført med stolthet. låtene spilles med energy og et sykt bra driv.
Union Carbide Productions ble startet av Ebbot Lundberg og Patrik Caganis I 1986. De to gutta traff hverandre under en UK Subs konsert I 1981 og startet punkekorpset “Sure Tråkings Trio” Patrik Caganis var utvekslingsstudent I Minneapolis og ble eksponert for band som “Husker du, Replacements og Soul Asylum (Wiki) dette inspirerte han meget ,uten at jeg har reflektert noe særlig over det.
5 låta Down on the farm går det noe roligere for seg men det skaper en fin contrast for I neste låta etter er det fullt øs igjen.
Dette er en fantastisk skive og noe svenskene burde være megestolte av. (Kan jo være noen av de er det?)Skiva er en av de beste som noensinne er produsert og jeg digger den hemningsløst. Fy faen for et driv og en energi ut av ville helvete. Denne skiva er like frisk og fin som I 1989. Kunne vært gitt ut I dag. Med andre ord tidløs.
Dette er en plate som fremmer ølsalget. LØP OG KJØP! (skiva og øl)
Jeg vil på konsert med disse! Eros fiks en gjenforening og book konsert!!!
10/10
Sist redigert:
Fin stafettrunde så langt, med gode anmeldelser av plater som jeg tilfeldigvis har i egen samling alle sammen. Kun 7ere og 8ere dette.
Union Carbide Productions - Financially Dissatisfied Philosophically Trying
Medlemmene i Union Carbide Productions, som på denne plata består av Ebbot Lundberg, Patrik Caganis, Henrik Rylander, Jan Skoglund, Ian Persson og Christian Martinius, er sannsynligvis mest kjent i sammenheng med at Lundberg og Persson senere har hatt suksess med bandet "The Soundtrack Of Our Lives. Det er litt synd, for de hadde virkelig fortjent å heller bli kjent for dette!
Medlemmene komemr fra en bakgrunn der de vokste opp i de finere forstedene rundt Stockholm, (Ebbot var en skater fra Göteborg, men whatever!)
og musikken og tekstene baseres gjerne på på hvordan de hadde det som mistilpasset jappe-ungdom. Litt uvanlig for et punkband, akkurat det. Eller, "punk"? Ja, dette er superenergisk og hard punk og skranglete rock'n'roll med flat pedal og et trøkk av en annen verden. ...Men samtidig så er det litt psykedelisk rock iblandet også, og tro det eller ei, nesten frijazz-elementer. Bandet er åpenbart inspirert av artister som Iggy And The Stooges, MC5, hardcorepunk som Black Flag, samt en god dose Stones. ...Og det høres innimellom at vokalisten er stor fan av både Zappa og Beefheart. I tillegg klarer ikke bandet å skjule, med den rufsete garasjerock-stilen, å skjule at de faktisk KAN spille. (!) Og den karisamatiske vokalisten (Lundberg) har en kraftig og voldsom stemme som hever sangene et par hakk.
Det er helt åpenbart at mange nyere band er inspirert av UCP. (Et så langt navn må det være lov å forkorte.) Jeg vil nevne The Hives (...som jeg aldri helt har likt, fordi de liksom ikke har fremstått som helt "ekte", og nå vet jeg hvorfor. Her er den upolerte originalen, som de ikke når til knærne.) og Hellacopters. (Hell, yeah!) Turbonegro har forresten også hørt disse gutta, tror jeg.
Bandet tok forøvrig navnet sitt fra et batteri som eks-medlemmet Björn Olsson hadde liggende.
Produsenten av batteriet var involvert i en stor industrikatastrofe i Bhopal, India i 1984, da et utslipp fra Union Carbide's giftgass-gabrikk drepte og skadet haugevis av mennesker. (Det var dagens trivia.)Så, endelig til saken: Financially Dissatisfied Philosophically Trying (Navnet er fra et fleipete svar Mick Jagger ga i et intervju en gang på sekstitallet.) er et jævla bra (Det er lov å banne. Det er punk!) rock'n'roll-album som alle som liker Stooges og MC5, og de tøffere låtene til Jagger, Richards & Co. burde skaffe seg litt brennkvikt. Det er hardt, energisk, drivende og fengende. Rå kraft som denne har ingen sett siden Iggy var ung! (Tok du'n?)
Favorittsporene mine er "Maximum Dogbreath" og "Another Rock'N'Roll Statement"! (Pogo away!) Det jeg liker minst er den Beefheart-frijazz-avant garde-innsausa "Swedish Meatball Revival", som de godt kunne ha spart seg (meg) for.
Plata er verdt en åtter! I alle fall på dagene da jeg er i rockepunk-humør.
8/10 altså!
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Tenkte det samme
Vi trenger'øm ikke, vi! Bra skrevet, Finger!
Mandag er det også.
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
i like måte! Veldig bra faktiskVi trenger'øm ikke, vi! Bra skrevet, Finger!
G
Gjestemedlem
Gjest
Gode omtaler! Må nok sette meg ned og høre på denne.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Gode og gjennomførte anmeldelser ! Dette er et band jeg har opplevd live et par ganger tidlig på 90-tallet.Husker ikke så mye av de kveldene annet at det hele var storartet ! Har et par av platene deres,men akkurat denne mangler jeg i samlinga.Hørte litt på den i går på beat dot no.Dette er drivenes god rock !
mvh. s,
mvh. s,
Flotte anmeldelse fra alle de 4 siste.
Temple Of The Dog plata har jeg hatt og hørt på en stund og er jeg i rette humøret er den en kjempeplate og høre på.
Union Carbide Productions har jeg hørt en gang eller to før stafetten, men har ikke bitt meg spesielt merke i den. Etter all skryten den har fått her nå skal den lyttes skikkelig på ganske så snart.
Temple Of The Dog plata har jeg hatt og hørt på en stund og er jeg i rette humøret er den en kjempeplate og høre på.
Union Carbide Productions har jeg hørt en gang eller to før stafetten, men har ikke bitt meg spesielt merke i den. Etter all skryten den har fått her nå skal den lyttes skikkelig på ganske så snart.
Supre anmeldelser og supert album! Aldri hørt om bandet før, men det traff rett i rockefoten. Takk til ErosLoveking for å nominere det og takk til 65finger og Dazed for anmeldelser som trigget oppmerksomheten!
Vært litt hektisk i helga og i dag.
Men bra om UCB, flotte anmeldelser igjen. Eros musikk så det holder detta. Har sansen for bandet og vel så mye sansen for TSOOL. Er vel bare å konkludere atter en gang med at söta bror kan sin rock&roll.
Men bra om UCB, flotte anmeldelser igjen. Eros musikk så det holder detta. Har sansen for bandet og vel så mye sansen for TSOOL. Er vel bare å konkludere atter en gang med at söta bror kan sin rock&roll.
Takker så mye for tilbakemeldinger og anmeldelser!
Høsten 1990 var jeg ennå ikke gammel nok til å gå på konserter, men gjorde det likvel. Mest takket være en to år eldre kompis som hadde studiebevis og medlemskap på Samfundet i Trondheim.
Vårt livemøte i Storsalen den høsten med vestkantguttene fra Gøteborg var mildt sagt sjelsettende. Ja, vi hadde hørt rykter fra sikre kilder i det som den gang var et rikt musikkmiljø i Trondheim, Union Carbide var the real deal. De to første skivene "In the Air Tonight" og "Financially..." var for lengst innkjøpt etter varme anbefalinger på Bakklandet Bokkafe, musikken hadde vi under huden, men live, fytti hxxxx! Med rette sammenlignet med Stooges, et stort olmt beist som truer med å gå i strupen på deg når som helst. Snerrende brutalt, samtidig intrikat, nesten vakkert med psychedeliaundertonene ispedd jazz, variasjonen, overgangene mellom låtene som smeller i hverandre, tighte musikere og en karismatisk frontmann i Ebbot. Har hatt et nesten livslangt forhold til bandet, og platene har fulgt meg hele veien. Svenskene kan sin rock, når regnskapet en gang skal gjøres opp, Union Carbide kommer til å trone øverst. Musikken går aldri ut på dato, platene er like bra nå som den gang, og tåles og spilles igjen og igjen. Dette er så tett på 10/10-musikk det kan komme for meg.
De holdt på i bli det neste store, med flere amerikaturneer, men det ble bare nesten. (Nest) Siste gangen jeg så de var på Sentrum Scene i 1993. Fortsatt var de bra live, men nok preget av å ikke komme videre. Klump i halsen og fuktig i øyekroken den gang de gjorde reunion på Øyafestivalen i 2003. Videreføringen av Union Carbide, TSOOL gjorde nok større suksess, men nå gjør også de sine siste konserter denne høsten. Skal bli spennende å se hva Ebbot finner på videre.
en av de fineste de har gjort, fra tredjealbumet From Influence to Ignorance.
Høsten 1990 var jeg ennå ikke gammel nok til å gå på konserter, men gjorde det likvel. Mest takket være en to år eldre kompis som hadde studiebevis og medlemskap på Samfundet i Trondheim.
Vårt livemøte i Storsalen den høsten med vestkantguttene fra Gøteborg var mildt sagt sjelsettende. Ja, vi hadde hørt rykter fra sikre kilder i det som den gang var et rikt musikkmiljø i Trondheim, Union Carbide var the real deal. De to første skivene "In the Air Tonight" og "Financially..." var for lengst innkjøpt etter varme anbefalinger på Bakklandet Bokkafe, musikken hadde vi under huden, men live, fytti hxxxx! Med rette sammenlignet med Stooges, et stort olmt beist som truer med å gå i strupen på deg når som helst. Snerrende brutalt, samtidig intrikat, nesten vakkert med psychedeliaundertonene ispedd jazz, variasjonen, overgangene mellom låtene som smeller i hverandre, tighte musikere og en karismatisk frontmann i Ebbot. Har hatt et nesten livslangt forhold til bandet, og platene har fulgt meg hele veien. Svenskene kan sin rock, når regnskapet en gang skal gjøres opp, Union Carbide kommer til å trone øverst. Musikken går aldri ut på dato, platene er like bra nå som den gang, og tåles og spilles igjen og igjen. Dette er så tett på 10/10-musikk det kan komme for meg.
De holdt på i bli det neste store, med flere amerikaturneer, men det ble bare nesten. (Nest) Siste gangen jeg så de var på Sentrum Scene i 1993. Fortsatt var de bra live, men nok preget av å ikke komme videre. Klump i halsen og fuktig i øyekroken den gang de gjorde reunion på Øyafestivalen i 2003. Videreføringen av Union Carbide, TSOOL gjorde nok større suksess, men nå gjør også de sine siste konserter denne høsten. Skal bli spennende å se hva Ebbot finner på videre.
en av de fineste de har gjort, fra tredjealbumet From Influence to Ignorance.
Lurte litt på når det var jeg så dem på Hulen i Bergen… må nok ha vært i '93 det.
Ikke alltid så lett å rekonstruere konsertkronologien.
Ebbot var iallefall relativt kortklippet og gikk i hvit skjorte og vest.
mvh e
Ja, faèn heller. De blir jo episke bare de gidder gjengi hele tittelen på skiva...
Da var vi nok på samme konsert.. skjedde mye bra på samfundet tidlig 90-tall
Sant nok.
G
Gjestemedlem
Gjest
Fiona Apple - The Idler Wheel is WiserThan the Driver of the Screw and Whipping Cords Will Serve You MoreThan Ropes Will Ever Do (2012)
Kjekt å høre noen som virkelig kan synge. Når man skrur på radioen nå om dagen er sjansene store for at den neste låten er et eller annet talentløst autotunet mehe som skjærer i ørene lik en druknende katt i en blikkboks. Fiona Apple er den rake motsetningen. Hun har en stemmeprakt nesten på høye med Marlene Dietrich. For dette er vokalmusikk, og låter som minner om cabaret, vaudeville og musikkteater. Få forstyrrende elementer, kun instrumenter nærmest som bakgrunnslyder som egger stemning til den dramatiske sangen. Litt rytme og et dempet klaver.
God innspilling og lyd gjør også at musikken kan nytes til fulle uten ergrelse og eder og galle overhjelpeløse teknikere. Her er ting på stell, men dette låter bra uten å bli kjedelig hifimusikk, slik syngedamer med klaverkomp lett kan bli.
Tidvis kan låtene minne litt om Kate Bush, selv om Apples stemme er helt anderledes. Hun synger med kraftig vibrato, og i energiske partier med en rå og ekte innlevelse som er gripende. Hun er på sitt aller beste i låtene med litt fart og driv og på sitt mest emosjonelle kan hun nesten minne litt om Diamanda Galas, (på en rolig dag vel og merke).
Det tar kanskje et par gjennomlyttinger å komme inn i denne, men gir man seg tid til det er det en plate som sitter. Og denne vil få spilletid. Kan brukes både til hovedanlegget, foran PCen og i bilen for å fordrive høstværsteming. Høydepunktene er kanskje Left Alone og Regret, men hele platen er solid og det er ikke mye fyllmasse her. Nestenacapellelåten Hot Knife er også en herlig komposisjon.
Det er vederkvegende å høre at det fremdels lages bra vokalmusikk! Balsam for autotuneskadede ører etter en uke med allmennkringkasting på jobben.
8/10
Kjekt å høre noen som virkelig kan synge. Når man skrur på radioen nå om dagen er sjansene store for at den neste låten er et eller annet talentløst autotunet mehe som skjærer i ørene lik en druknende katt i en blikkboks. Fiona Apple er den rake motsetningen. Hun har en stemmeprakt nesten på høye med Marlene Dietrich. For dette er vokalmusikk, og låter som minner om cabaret, vaudeville og musikkteater. Få forstyrrende elementer, kun instrumenter nærmest som bakgrunnslyder som egger stemning til den dramatiske sangen. Litt rytme og et dempet klaver.
God innspilling og lyd gjør også at musikken kan nytes til fulle uten ergrelse og eder og galle overhjelpeløse teknikere. Her er ting på stell, men dette låter bra uten å bli kjedelig hifimusikk, slik syngedamer med klaverkomp lett kan bli.
Tidvis kan låtene minne litt om Kate Bush, selv om Apples stemme er helt anderledes. Hun synger med kraftig vibrato, og i energiske partier med en rå og ekte innlevelse som er gripende. Hun er på sitt aller beste i låtene med litt fart og driv og på sitt mest emosjonelle kan hun nesten minne litt om Diamanda Galas, (på en rolig dag vel og merke).
Det tar kanskje et par gjennomlyttinger å komme inn i denne, men gir man seg tid til det er det en plate som sitter. Og denne vil få spilletid. Kan brukes både til hovedanlegget, foran PCen og i bilen for å fordrive høstværsteming. Høydepunktene er kanskje Left Alone og Regret, men hele platen er solid og det er ikke mye fyllmasse her. Nestenacapellelåten Hot Knife er også en herlig komposisjon.
Det er vederkvegende å høre at det fremdels lages bra vokalmusikk! Balsam for autotuneskadede ører etter en uke med allmennkringkasting på jobben.
8/10
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
Veldig bra Gjestemedlem. En fin skive
Fiona Apple: The Idler Wheel Is WiserThan the Driver of the Screw and Whipping Cords Will Serve You MoreThan Ropes Will Ever Do
Fiona Apple hører til en singer/songwriter tradisjon hvor det stilles tildels store krav til lytteren.
Her er ingen riff overhode og det er relativt langt mellom de enkle refrenger.
Hva vi serveres her er imidlertid svært gjennomarbeidete melodier, sparsomt - men meget smakfullt orkestrert, som nøye følger tekstenes emosjonelle krumspring.
Og nøkkelordet her er nok emosjonene.
Man føler fort at det viktige her er tekstene og formidlingen av dem. Og det er sterke og svært personlige tekster. Dermed flyttes dette albumet fra pop-sfæren, hvor det tilsynelatende hører hjemme- med sine luftige, jazzinfluerte popmelodier, over til den rene kunst-sfæren.
Og det er i de kretser lytteren må bevege seg. Dette er kunst-musikk. Den nærmste referansen undertegnede kommer på er de to-tre første albumene til PJ Harvey. Tenk 'Rid of Me' og '4 Track Demos'. Nakent, utleverende, vakkert, skremmende, intimt og medrivende. Men krevende.
En god analogi er 'Guernica' av Picasso. På sin egen rare måte er det en vakker komposisjon - men når man ser etter vil innholdet i bildet skremme vannet av deg. Sliker det med dette albumet.
Det er vakkert, nærgående, slående og skremmende.
Innimellom er det enerverende, noe som egentlig er uunngåelig i et så persopnlig prosjekt.
Jeg tror at dette er et kunstprosjekt. Man kan like det eller la være. Slipper du autoren inn på deg vil det garantert gi deg en sterk opplevelse, som noen vil like og andre mislike. Velger du å overhøre hele greia er kanskje ikke kunstmusikk noe for deg.
Derfor blir det meningsløst å sette tallkarakter på denne musikken. Om du har sansen for krevende musikk vil jeg absolutt anbefale ''The Idler Wheel'', om du foretrekker rockefot og gitarer: styr unna.
Anbefales.
mvh Hans
Fiona Apple hører til en singer/songwriter tradisjon hvor det stilles tildels store krav til lytteren.
Her er ingen riff overhode og det er relativt langt mellom de enkle refrenger.
Hva vi serveres her er imidlertid svært gjennomarbeidete melodier, sparsomt - men meget smakfullt orkestrert, som nøye følger tekstenes emosjonelle krumspring.
Og nøkkelordet her er nok emosjonene.
Man føler fort at det viktige her er tekstene og formidlingen av dem. Og det er sterke og svært personlige tekster. Dermed flyttes dette albumet fra pop-sfæren, hvor det tilsynelatende hører hjemme- med sine luftige, jazzinfluerte popmelodier, over til den rene kunst-sfæren.
Og det er i de kretser lytteren må bevege seg. Dette er kunst-musikk. Den nærmste referansen undertegnede kommer på er de to-tre første albumene til PJ Harvey. Tenk 'Rid of Me' og '4 Track Demos'. Nakent, utleverende, vakkert, skremmende, intimt og medrivende. Men krevende.
En god analogi er 'Guernica' av Picasso. På sin egen rare måte er det en vakker komposisjon - men når man ser etter vil innholdet i bildet skremme vannet av deg. Sliker det med dette albumet.
Det er vakkert, nærgående, slående og skremmende.
Innimellom er det enerverende, noe som egentlig er uunngåelig i et så persopnlig prosjekt.
Jeg tror at dette er et kunstprosjekt. Man kan like det eller la være. Slipper du autoren inn på deg vil det garantert gi deg en sterk opplevelse, som noen vil like og andre mislike. Velger du å overhøre hele greia er kanskje ikke kunstmusikk noe for deg.
Derfor blir det meningsløst å sette tallkarakter på denne musikken. Om du har sansen for krevende musikk vil jeg absolutt anbefale ''The Idler Wheel'', om du foretrekker rockefot og gitarer: styr unna.
Anbefales.
mvh Hans