Nå skal jeg være skrekkelig slem med en av mine favorittkomponister fra 1970 tallet, og sitere hva jeg skrev etter Bruckner 8 i Grieghallen sist oktober:
Hjemme fra Bruckner 8 med Orchestra of the year, mange som fortjener å takkes!
Bruckner var en av mine absolutte favoritter da jeg begynte å lytte på klassisk for alvor på 70 tallet, likevel er det årevis siden jeg har lyttet noe særlig til ham. Sittende på en av de billige plassene blir jeg tatt på en tidsreise, og forstår at den heftige og stort sett lite subtile dynamikken, de basstunge og heftige ff, de insisterende temaene (det skjer tross alt relativt lite i en 80 minutters Brucknersymfoni) og den relativt enkle rytmikken, måtte appelere til en som var vokst opp med blues- og symforock. Men den tiden er over, takk for tidsreisen Anton, it's not you, it's me. Men imponerende var det. Og vel verdt å høre på, den klassiske orkestermusikken favner bredt og det er bra Bruckner løftes frem.
Jeg tar gjerne pepper, tidene forandres og vi med de, som en eller annen poet skrev. Utren meningsutveksling, ingen fremgang.