Hører du dirigenten? 
Han synger på slutten av MathildaHører du dirigenten?![]()
Moro at du kjenner igjen noe av synsingen min.Det er en stund siden jeg har hørt denne hjemme, og siden jeg nå er på reise har jeg måttet ta til takke med iPhone og AirPods Pro 2. Opplevelsen med AirPods er helt i tråd med slik du beskriver det over. I utgangspunktet er det et tydelig høyre-venstre perspektiv, men rett gjennom hodet og ikke foran meg. Det interessante er, som du beskriver, at han plutselig hopper bak meg med en gang han snur seg. Det tror jeg er en frekvensmessig psykoakustisk effekt. Kort forklart så hører vi bedre diskant som kommer forfra enn bakfra. Når han snur seg bort fra mikrofonene, så faller den høyfrekvente lyden noe. Da oppfatter hjernen at han plutselig er bak meg i stedet for at han er foran. Det samme skjer med dirigienten.
edit: på mathilda
Denne holder fint mål en del billigere enn jåleprisen fra Mofi.Løp og kjøp!
Tja, helt sikkert, men den jeg viste var verken fra MOFI eller på vinyl.
Åja beklagerHan synger på slutten av Mathilda
Eg har nokre 50-tals og endå fleire 60-tals innspelingar og kan stadfeste at du har rett når det gjeld sprikinga. Dei ulike selskapa utvikla etter kvart sitt særpreg, og det er ikkje så vanskeleg å tippe om det er snakk om RCA, Mercury, EMI eller Deutche Grammofon. Før dette, på dei aller fyrste stereoinnspeingane er spriket endå større.Kort fra sidelinja. Nå er vi i gang med å anbefale enkeltinnspillinger igjen. Noen av dem er spesielt gode, ikke noe å krangle på. Men, for å være spesielt gode, så må de jo også være spesielle? Eller?
Jeg tror det er ganske farlig å gå hardt etter optimal gjengivelse av enkeltinnspillinger generelt. Kanskje til og med spesielt så langt tilbake som til '50-tallet. Det er tross alt perioden som eksperimenterte fram veldig mye av det teknologisk grunnleggende. RIAA-kurven er en standard fra 1954, neppe en gang gitt at standarden ble universelt fulgt og etterlevd før en god stund etterpå. Stereoplater slo gjennom i samme perioden, strengt tatt en god stund etter. Teknologien var i rivende utvikling parallelt med fortløpende utgivelser. Det er ingen grunn til å tro annet enn at kommersielle innspillinger fra perioden spriker i alle retninger mellom plateselskapene, mellom innspillingsteknikerne, og over tid med veldig korte intervaller. Det er ingen grunn til å tro annet enn at et forsøk på å optimalisere for en enkelt innspilling kan være håndterbart, men å optimalisere for alle er, vel, som å bære staur.
Som jeg har vært inne på, ta dem gjerne med i vurderingen, men da sammen med et godt knippe forskjellige, gjerne gode på hver sin måte, og kanskje en og annen som ikke er så god.
Jeg ville hatt med meg en god representasjon av det vanlige. For de uvanlige innspillingene, gode eller ikke, ville jeg heller installert en god PEQ enn å basere hele anlegget på dem.
Og der kom jeg til å tenke på intervjuet med Øystein Sunde i Audio for en mannsalder siden. Om ikke det var Vadseth'n sjøl som nevnte ei låt han syntes var en veldig god innspilling, og Sunde som rett fra hofta svarte at det var en Martin ettellerannet og en veldig god gitar. Og som en fortsettelse over samme tema mener jeg å huske Jan Erik Kongshaug referere til Kari Bremnes som den perfekte mikrofonstemmen. Jo bedre instrument, og jo bedre spilt (eller sunget) jo mindre manipulasjon trengs, og jo mindre tøys i ratting og dytting av skyvepotter, feilkilder som blir borte.Noe syns jeg bør attribueres til at Harry hadde en meget flott stemme, da.
Mener observasjonen kom fra det veldig tørre rommet til The Shy, og reprodusert/gjenhørt i en mer 'vanlig' setting, samt med hodetelefoner? av Antoine? Rombidrag kan, med mindre jeg leser min Toole feil, hjelpe med å forankre lyd i høyttalerenden av rommet. Det blir neppe lett noen gang, dette.Hører ikke så mye til de artefaktene en del beskriver, men noe av dem. Ellers syns jeg når han er "sentrert" eller har funnet plassen sin, så er han lenger til venstre på vinylutgaven. Fra Qoubuz eller Tidal er han smack in the middle. Nå var ikke dette en tråd om dette konsertopptaket, men det ble nå dette jeg skrev nå uansett.
Eyvind
Ai ai..... min feil.Tja, helt sikkert, men den jeg viste var verken fra MOFI eller på vinyl.
Vi snakker vel grad av prosessering. Syns Kongshaug sine produksjoner av Kari Bremnes i Rainbow Studio totalt sett er veldig bra, selv om det er noe prosessering på vokalen hennes. Låter rent, intimt og nærværende. Passer henne bra med den type tekster og melodier hun har. Bare som et eksempel.Jeg forstår ikke den greia med at en stemme skal høres ut som den ikke har vært gjennom noen form for prosessering.
Ja, tenkte på det da jeg hørte litt på Belafonte. Det er litt synd at nærmest ingen bruker naturlig akustikk slik at får en mer nærhet til opptaket og en følelse av at de synger akkurat der.Dagens innspillinger i studio skjer gjerne ganske så ekkofritt og lyd dempet, for å ha kontroll på alle parametre for å unngå støy som mikrofoner plukker opp. Da blir det ganske så kunstig lyd i utgangspunktet, ikke rart at det blir lagt til litt klang i opptakene for å få det mer naturlig. Kompressor brukes for å ikke få forvrengning på vokalen, uten kompressor så vil man få mange topper med høy lyd inn som bare gir forvrengning (dette gjelder også på instrumenter).
Hva er clean live da? Det kjøres jo ofte kompressorer der også så fort et mixebord er involvert, og gjerne noe klang..Prosessert studio vokal, kontra clean live vokal med litt ettararbeid i studio. Samme sang, samme musiker, hva foretrekkes?
Fordi «naturlig akustikk» gjerne ikke vil fungere til opptak og krever enda mer setup og etterarbeid. Svært få studio som besitter flere mål for å ta opp en vokal.Ja, tenkte på det da jeg hørte litt på Belafonte. Det er litt synd at nærmest ingen bruker naturlig akustikk slik at får en mer nærhet til opptaket og en følelse av at de synger akkurat der.
Poenget mitt….hva i all verden er det lydtekniker driver på med i studioet? Har han fått en ny klangmaskin som han ser som sin soleklare plikt å bruke?Hva er clean live da? Det kjøres jo ofte kompressorer der også så fort et mixebord er involvert, og gjerne noe klang..
Da har jeg spilt av det kuttet av Mathila du sendte og kan vel ikke skille de på noen måte. Fram og tilbake sikker 20 ganger. I min verden er de like, så da er det nok noe forskjell på anleggaDet var veldig tydelig hos deg, veldig forskjellig fra hva jeg hører hjemme, der er han stort sett i ro. Ingen tvil hos meg at det ditt anlegg gjør er mye mer tro mot opptaket.
På Mamma Look A Boo Boo er han mest på tur i lydbildet. Runder bak meg et par ganger![]()
Men dynamikken er i det minste upåklagelig.Ja du gjør jo en innsatts er jo ikke en så spennende sang, og på den mamma sangen får jeg ikke han bak meg men han går liksom i oppløsing fra senter blir litt all over…
Personlig synes det er et oppskrytt album selv om vokalen til tider er bra
Sånn som at publikum oppleves på andre siden av/bortenfor musikerene?Også 3-D effekten i lydbildet er meget bra, f eks på Mathilda.
Men da er vi enige, da? Optimaliserer anlegget i sin helhet for Belafonte i Carnegie Hall, og thoughts and prayers for resten av platesamlingen?
Belafonte er av høy klasse, om du liker han eller ikke. Musikerne er av høy klasse.Personlig synes det er et oppskrytt album selv om vokalen til tider er bra
I et symfoniorkester på 100+ personer så er det dirigenten + 5 til som får betalt blant annet første violinist. Resten er kulturnerder som ofrer seg for å holde den klassiske musikken ved liv på dagens innspillinger. Eller ikke.Som et statement over en svunnen tid kan du vite at det var mellom 50 og 60 musikere på scenen med strykere og hele pakka. Vil kanskje ikke være kommersielt mulig i dag med de salærene som kreves.
