Denne artikkelen ser vel på noe helt annet? Sport, trening og talentutvikling? (…) Uansett er jeg helt enig i at ens evne til å jobbe målbevisst sannsynligvis er den beste prediktoren for fremtidig suksess på alle områder. Både trening, teoretisk kunnskap og rett og slett å lykkes i livet. Dette er det vel også stor konsensus om
Den typen forskning brukes mye i pedagogisk forskning og når en tenker over det så er det ikke så store forskjeller mellom prestasjonsoptimalisering i idrett og ideen om å optimalisere pedagogiske prestasjoner. I pedagogisk psykologi nærmer en seg dette som "motivasjonsteori" og trekker inn mye forskjellig, blant annet det jeg lenket til (som jeg tenkte var en fin introduksjonsartikkel).
En artig sak Ericsson kom fram til i sin tid, beskrevet i boka
Peak, var at når folk trodde at de som var gode i sjakk hadde høy IQ, så tok de rett og slett feil. De hadde helt normal IQ (noen av de flinkeste hadde litt under snittet) – de hadde rett og slett bare øvd mest og best. Dette gjelder også de som er gode i matte. De er ikke per definisjon bedre til å lære vanskelige ting, men har øvd mer og bedre enn andre. Så er det en million faktorer som støtter opp under øvinga. Kroppslige faktorer som godt syn og god helse, familiefaktorer som foreldre med interesse og engasjement for matte, foreldre med interesse og engasjement for at arvingen lærer matte, individuelle/politiske faktorer som elevens oppfatning av hvor viktig det er å kunne matte, sosiale/institusjonelle faktorer som elevens relasjon til læreren på vesentlige tidspunkter i utdanningen, sosiale og samfunnsmessige faktorer som hvorvidt eleven er i et psykososialt miljø som gir grunnlag for å konsentrere seg nok om matten til å lære, og så videre og så videre.
Grunnen til at jeg trekker inn dette er at det ligger en konservativ ideologi og ulmer under denne ideen om at matte er viktigere enn andre fag og at flink i matte = smart. Jeg kaller den konservativ fordi den tilskriver folk med visse ferdigheter (som "flink i matte") visse egenskaper ("smart", altså "født sånn"). Konsekvensen er at en risikerer å konservere seg ut av gode løsninger. For eksempel hadde vi en periode der en ikke kom inn på grunnskolelærerutdanninga hvis en hadde mindre enn 4 i matte fra videregående. Ideen må ha vært at dersom du ikke fikk til det, så kan du heller aldri få det til seinere. Enten er du flink i matte, og da er du smart nok til å bli grunnskolelærer, eller så er du ikke flink i matte, og da er du ikke smart nok.
Dette er, hvis en skal ta forskningen på alvor, ideologisk sett konservativt fordi det er de som øver best og mest tidlig i livet, det vil si de som har best sosioøkonomiske rammer, som vil nå lengst. For dette gjelder jo ikke bare grunnskolelærerutdanningen, men alle prestasjonsområder. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu viste at dersom en lærte å snakke, tenke og jobbe "riktig", det vil si på den måten skoleverket anerkjente, så ville det ha mer å si for hvor vellykka en ble enn hvor mange penger foreldrene hadde. Den sammenhengen var nok sterkere i Frankrike da Bourdieu jobba enn i Norge i dag, men det er fortsatt vanskelig å skille elevens prestasjoner og de sosioøkonomiske rammene hen vokste opp innenfor.
www.forskning.no
