En musiker er normalt tilstede i studio og bekrefter mix og master før den slippes på markedet. Musikeren hører da på innspillingen på oppsettet i studio, og tar ofte med seg innspillingen mange steder for å høre at det fungerer som ønsker på flere ulike oppsett og situasjoner.
Musikerens egen oppfatning av lyden av seg selv er idealet, og dette filtreres gjennom en rekke oppsett før det lyttes til. Det er et høyst menneskelig element her, men allikevel blir opptaket til slutt tunet til et snitt av en hel del ulike oppsett.
Det blir vanligvis lyttet aller mest til oppsett av svært god kvalitet, i studio, og disse oppsettene har ofte blitt til over tid i en prosess der teknikere har testet hva som "oversetter" bra. Altså kombinerer man i studiooppsettene en slags blanding av snittet av mye av det som finnes på markedet og en del klare objektive kvaliteter.
Så da blir en hver innspilling til i dette miljøet. Det er varierende grad av "sign off". Han fyren som ble leid inn til å spille bass for anledningen har gjerne lite han skal ha sagt. Noen artister mener veldig mye. Andre har en produsent som mener mye. Men felles er at det er en beslutningstaker som hører produktet og sier "sånn skal det være".
Dette "snittet av mange oppsett" blir en slags "funker ok på tross av alle mulige defekter vi finner der ute"-prosess. Man gjør ikke hele jobben på NS10 og ender med en svær dip ved 2k. Man bare sørger for at det skal en del til før det låter piggtråd. Produktet blir da et slags gjennomsnitt av klangbalanse i mange oppsett.
Hvis et oppsett treffer godt på dette gjennomsnittet når det kommer til klangbalanse vil innspillingen låte bra på dette oppsettet. Hvor bra avhenger av de objektive kvalitetene. Her spiller romakustik en viktig rolle, men også spredning, alle former for forvrengning, resonanser, refleksjoner og mye annet som kan finnes av defekter i høyttalere. Nå er vi forbi det subjektive. Ingen har problemer med at det er for lite resonanser, at det er for lite forvrengning, at spredningen er for jevn eller noe. Jeg har jobbet med disse tingene hjemme hos folk i over 20 år, og til dags dato har aldri slike defekter vært en del av målet.
Kvalitet på gjengitt lyd kan enkelt defineres som klangbalanse og defekter. Vi kan ikke med rette si at musikerne tar feil. Jeg opplever ikke at noen ønsker seg en eneste defekt etter å ha hørt alternativet.
Så hvor blir det av denne subjektive greia? Jeg finner den bare i hva slags defekter vi synes er mest akseptable, fordi vi stort sett ikke har anledning til å velge bort alle.
Med til historien hører kompromisser. Man gjør så godt man kan, med hva man har og det gjelder både musikere og produsenter. Noen er vel så heldige å ha optimale forhold i enkelte situasjoner, men det gjelder ikke alltid.
Jeg skal ikke engasjere meg så veldig i denne diskusjonen, men jeg er smått allergisk mot det evinnelige "sånn musikerne og produsenten ville ha det" eller "sånn det låt i studioet den dagen". Det finnes virkelig gode opptak, men majoriteten består nok av en hel del kompromisser. Særlig live, og live er egentlig det mest interessante da "perfekte" studioopptak ikke representerer virkeligheten uansett.
Nevner gjerne Nils Lofgren igjen - ingen skal fortelle meg at kassegitaren hans på Keith Don't Go fra Acoustic Live låter som den gjør fordi han synes det er sånn en kassegitar skal låte. Den låter huggorm, og det skyldes begrensninger i utstyr (i dette tilfellet piezo-pickup) som ble brukt.
Eric Clapton har ifølge sin gitar-tech sluttet å bruke pickup, han insisterer på mic da det er det eneste som gir godt nok resultat. De har godt så langt som å slå av monitorer når de spiller akustiske instrumenter for å unngå feedback, han spiller tross alt på ganske så store steder.
Et annet eksempel - jeg har hørt Atomic Basie på en del anlegg som gir altfor mye i bassen. Opptaket er fra 1958, og da var det særdeles begrenset med forsterkning tilgjengelig for kontrabass. Når man drar opp til et realistisk volum, storband er tross alt ganske heftige greier, står plutselig bassen frem som om det hele var levert via et moderne PA. Sikkert mange som synes det er kult, men det er i alle fall ikke "sånn det låt i studio den dagen" i 1958.
Til sist leste jeg en kommentar her på HFS om Bodil NIskas "First Song" om at saksofonen var altfor dominerende i lydbildet. Vel, jeg har vært med på kontrabass, piano, trommer og saksofon i stueomgivelser en del ganger, og i mitt øre låter det svært så realistisk av den skiva. Så vil sikkert noen heller foretrekke en mer bearbeidet miks, og det er helt greit. Men hva er nærmest "sånn det låt i studio den dagen"? Det siste er muligens nærmere "slik produsenten ville ha det", men mer realistisk er det neppe.
Ellers tror jeg du har mye rett i det du sier om klang. For mange, meg inkludert, er klang og hvor realistisk instrumenter låter noe av det viktigste. Jeg vil gjerne ha opplevelsen av akustisk konsert hjemme, og legger vekt på at klangfargene er der. Jeg ønsker absolutt ikke noe PA-anlegg i heimen, og har ikke noe behov for eller ønske om å gjenskape basstrykket fra Tons of Rock.
Different strokes.
Litt OT, sorry.