Sitter i ensomheten og filosoferer på hva som er ekte lyd, realistisk og ikke minst hva jeg liker. Kommet frem til at jeg faktisk liker lyden farget av hifiens begrensninger bedre enn lyden kun farget av de fysiske, naturlige betingelsene. Etter mitt syn er lyden like ekte når den kommer fra et sett høyttalere som når det kommer fra et levende menneske, bare annerledes.
Jeg har vært i kirker og konsertsaler hvor stemmer og instrumenter, helt akustisk og uforsterket, har skapt resonanser og ubalanser som føltes mer påtrengende enn behagelige. Jeg har også hørt opptredener med nærmest perfekt balanse og en hifiaktig intimitet. Alt vi hører, er formidlet gjennom et medium, enten det er luft og steinvegger, eller mikrofoner, DACer og membraner. Å tro at en formidling er mer “ekte” enn en annen, bare fordi den er analog og fysisk, gir ikke mening, alt er fysisk. For meg er hifilyd ikke et kompromiss, men et eget uttrykk med sine egne fordeler, sitt eget uttrykk, og sitt eget potensial for nærhet og skjønnhet.
Jeg vet at hifien er begrenset i forhold til dynamisk kontrast, men det gir en egen komfort og trygghet. Litt spennende, men ikke skadelig. Det ligger innenfor et rammeverk jeg kjenner, og det gjør det lettere å lytte lenge og dypere.
Dette er ikke et forsøk på å slå fast noe, bare en erkjennelse. Jeg foretrekker ofte lyd formet av anlegget mitt, fremfor lyden fra en scene. Ikke fordi jeg tror den er mer korrekt, men fordi jeg opplever den som mer tilgjengelig, mer intim og i mange tilfeller mer gripende. Og muligheten til å forme opplevelsen etter egne preferanser, gjør den til min.
Jeg har vært i kirker og konsertsaler hvor stemmer og instrumenter, helt akustisk og uforsterket, har skapt resonanser og ubalanser som føltes mer påtrengende enn behagelige. Jeg har også hørt opptredener med nærmest perfekt balanse og en hifiaktig intimitet. Alt vi hører, er formidlet gjennom et medium, enten det er luft og steinvegger, eller mikrofoner, DACer og membraner. Å tro at en formidling er mer “ekte” enn en annen, bare fordi den er analog og fysisk, gir ikke mening, alt er fysisk. For meg er hifilyd ikke et kompromiss, men et eget uttrykk med sine egne fordeler, sitt eget uttrykk, og sitt eget potensial for nærhet og skjønnhet.
Jeg vet at hifien er begrenset i forhold til dynamisk kontrast, men det gir en egen komfort og trygghet. Litt spennende, men ikke skadelig. Det ligger innenfor et rammeverk jeg kjenner, og det gjør det lettere å lytte lenge og dypere.
Dette er ikke et forsøk på å slå fast noe, bare en erkjennelse. Jeg foretrekker ofte lyd formet av anlegget mitt, fremfor lyden fra en scene. Ikke fordi jeg tror den er mer korrekt, men fordi jeg opplever den som mer tilgjengelig, mer intim og i mange tilfeller mer gripende. Og muligheten til å forme opplevelsen etter egne preferanser, gjør den til min.
