Lurte mest på om andre evt har vært borti "tankerekken" og teorien om at tyskerne i 3 ulike perioder har gjort forsøk på å vokse seg atskillig større enn de i
utgangspunktet var, og at disse 3 periodene kanskje kan/bør ses i sammenheng med hverandre.
Eg trur eg forstår spørsmålet, og svaret er truleg ja, sjølv om opptakten til kvar av verdskrigane
også må forståast partikulært.
Men, ja, å forstå 1. verdskrigen i lys av imperialismen og sosialdarwinismen på slutten av 1800-talet er ikkje feil. Problemet er at tanken om å veksa seg store og byggja imperium var minst like dominerande i London, Paris, Roma og Moskva som i Berlin (i Wien og Istanbul var kanskje spørsmålet korleis ein kunne behalda dei imperia ein hadde). Legg til at korkje Tyskland, Austerrike-Ungarn eller Russland var «moderne» liberal-demokratiske statar, og at det var ei hinsidig oppbygging av store, ståande hærar og nitidig krigsplanlegging i generalstabane.
Kanskje det du har i bakhovudet, dersom du har lese dette på akademisk nivå for nokre år sidan, er «Fischer-tesen» (lansert av den tyske historikaren Fritz Fischer i 1961, i boka
Griff nach der Weltmacht: Die Kriegszielpolitik des kaiserlichen Deutschland 1914–1918).
en.wikipedia.org
Den går i korte ordelag ut på at den militære leiinga i Tyskland og Austerrike-Ungarn
med vilje utløyste fyrste verdskrigen
for å «realisera offentive, ekspansjonistiske målsettinger». Sitat frå Rolf Hobson (2014 s. 323, sjå under), som temmeleg bastant slår fast at ein slik
internsjon er vanskeleg å hevda.
Det same gjeld (den beslekta) idéen om 1VK og 2VK som ein samanhengande krig med ein kaotisk fredstilstand mellom. Det er jo ikkje feil å sjå det slik, men det spørst i kva grad ei slik forklaring gjer oss så veldig mykje klokare.
Edit: Etter å ha bladd litt meir i Hobson (2014), fann eg eit litt lengre sitat som kanskje forklarar betre enn eg gjer
Hobson 2014 s. 295–6 skrev:
... Det kan likevel ikke hevdes i dag, slik Fritz Fischer gjorde i 1960-årene, at ekspansjonistiske målsettinger i og utenfor riksledelsen fikk den til å utløse en verdenskrig. Kalkylen under julikrisen i 1914 hadde langt mer med utviklingen innenfor statssystemet å gjøre og var heller defensiv. Selv om nazismen hadde en åpenbar forløper i det alltyske programmet, måtte det en tapt verdenkrig til før en slik ideologi kunne spre seg til millioner.
Det er altså mange brudd i veien «fra Bismarck til Hitler». Det er ikke lenger særlig fruktbart å tolke keiserrikets historie som en Sonderweg, som avvek tydelig fra andre lands utvikling, forårsaket første verdenskrig og kulminerte i nazismen. Keiserriket inneholder også forhistorien til den demokratiske Weimarrepublikken og dagens forbundsrepublikk. Det tyske riket var en nasjonalstat og et konstitusjonelt monarki med de særegenhetene som er beskrevet over. Den politiske kulturen var i utgangspunktet temmelig autoritær, men i likhet med andre konstitusjonelle monarkier ble den også liberalisert og demokratisert gjennom et halvt århundres politisk utvikling.
Det betyr ikkje at vi ikkje kan finna døme på
idear i Tyskland før 1VK om at Tyskland burde ekspandera. Hobson (2005) siterer den tyske offiseren Friedrich von Bernhardis
Vom heutigen Kriege frå 1911 som mellom anna skreiv (her i Hobsons parafrase):
Hobson 2005 s. 314 skrev:
Det finnes for Bernhardi ikke bare en rett, men også en plikt til å føre krig – også preventivkrigen og angrepskrigen – for å hevde seg i livskampen mellom rasene. Tyskland måtte bli en verdensmakt for å knuse Frankrike og erstatte det europeiske statssystemet med et verdensstatssystem, fastslo han. Der skulle Tyskland oppnå likeberettigelse ved å stå i spissen for et sentraleuropeisk statsforbund. Krigen om Tysklands verdensstilling var uunngåelig. Den måtte ikke forskyves, men utløses på det gunstigs mulige tidspunktet. Det alternativet det tyske folket sto overfor, var Weltmacht oder Niedergang.
Problemet er det vi alltid har når vi ser ein ideologi eller ein analyse av bakomliggjande strukturar: Vi må visa linken: korleis desse strukturane, ikkje overordna og nærast eterisk, men heilt konkret, forma dei avgjerslene og vedtaka som vert gjorde. Her gjer mange (inkludert meg sjølv, gjerne) gjer det litt lett for oss sjølve. Vi finn ein idé/påstand, og ser at den kan forklara
kvifor noko skjer. Eller, litt meir avansert, vi ser store strukturar (som td. politiske system, kultur eller økonomi) og fordi vi med kjøkenbordslogikk tolkar at ei spesifikk hending er den logiske konsekvensen av anten desse tankane eller desse strukturane, så er det dei som utløyser hendinga.
For å dra dette meir konkret retning: Det skal ikkje så mykje fantasi til å sjå at tevlinga mellom stormaktene på 1800-talet (konsolidering av nasjonalstatar, ekspansjon/koloniar i heile verda) etter kvart måtte føra til konfliktar mellom dei same stormaktene, som hadde vedlikehalde ein temmeleg ustabil maktbalanse og fred gjennom heile 1800-talet (for å unngå å repetera Napoleonskrigane). Men kva slags stormakter det var snakk om, og når/korleis/over kva den krigen kom til å bryta ut, var ikkje sikkert før han faktisk gjorde det i 1914.
Om man bare skal lese en bok om årsaker og opptakt til første verdenskrig gjør man ikke veldig feil ved å velge Christopher Clark sin eminente "Søvngjengere".
Det er god, etter det eg kan hugsa.
For dei som er interesserte i historia om statar, krig og geopolitikk vil eg, nesten som vanleg, også leggja inn eit godt ord for Rolf Hobson,
Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945. Samfunnsendring, statssystem, militærteori (2005) og
Europeisk politisk historie 1750-1950 (2014), båe på Cappelen Damm.
Elles kan ein jo bruka livet sitt utan å gjera stort anna enn å lesa om krig på fyrste halvdelen av 1900-talet (det er skrive meir bra enn er mogleg å lesa, også om ein kuttar ut det reint militærhistoriske). Her har eg lyst til å nemna ei bok som kanskje fort går under radaren, Adam Tooze:
The Wages of destruction. The making and breaking of the Nazi economy (2006). Henne bør ein ikkje lesa først, men når ein har lese seg mett nøgd på krig og ideologi, er det interessant sjå å andre verdskrigen forsøkt forklart frå eit økonomisk perspektiv.
