Dette er ikke engang en gjevn dur, det er støy. Bandet ble betenkt så håper de snur. Selv på de små tannoyene jeg har på kontoret var det direkte uspillbart. Det er for meg en gåte hvordan en lydtekniker i studio mener dette kan anses som et godt håndtverk.
Ja, det er tydeligvis et "håndverk" å få tynet mest mulig lyd inn på minst mulig dynamikkområde. og fremdeles få det til å låte bra.
Mange lydteknikere legger stor prestisje i dette.
(fx Gearslutz-forumet er en god kilde for å finne mareritthistorier om hvordan lyd oppfattes av enkelte.)
Dette er en av faktorene som vil forsinke utviklingen tilbake til bedre lyd.
Utviklingen mot bedre lyd tror jeg presses fram av forbrukerne, og det har faktisk allerede pågått en stund nå.
Det ble nettopp publisert et AES-paper om Loudness War og utviklingen fem til i dag, der de studerte hvordan dette utvikler seg over tid.
For enkelte kategorier musikk og media blir det verre før det blir bedre - film, klassisk musikk, jazz står for tur, mye vond lyd er i vente der, mens pop, rock, electronica nå blir bedre.
H.R: Du fant vel fram noe godlyd og demonstrerte "trøkk" for de besøkende, slik at de fikk oppleve forskjellen?
Kanskje ikke den mest brilliante innspilling rent musikalsk, men det låter så inn i helvete bra, at jeg gir bæng. Og som sagt - det er bare forfriskende hele veien. Null lyttetretthet. Bare ren moro.
Joa, har til og med invitert hele bandet slik at de kan høre hvordan ting låter - og kan låte.
Det interessante er - dog en annen låt at råfilene deres ser slik ut og det lille man hører her har smell så det holder.
Når det er sagt, vi snakker om et lite band, begrenset økonomi og ikke har mulighet til å velge fra øverste hylle. Dette er glade amatører som spiller live lenge nok til å få finansiert ei ny skive. De finner en person som har protools som kaller seg mixer - og er billig for å sette ting sammen.
Den viktigste tråden på HFS, dette.
Satte meg godt til rette tidlig i dag, og begynte på første side. Det har gått med noen kaffekopper og annet, men det var fint å gå gjennom mange kloke bidrag, følge diskusjonene, se og lytte til eksempler.
Viktig å ikke stirre seg blind på tallene, og likevel også viktig å ta med seg hva de gir av pekepinner om kilder. Kort oppsummert er mye bra musikk blitt ødelagt av å skulle avspilles gjennom earbuds i støyende omgivelser. Om man har investert i et godt HiFi-anlegg burde det også være av interesse å mate dette med den beste kilden, slik at hva anlegget er i stand til kommer frem til ørene.
Det er tragisk å se hva som er gjort med musikkbautaer fra dengang de tok seg god tid i studio, når senere utgivelser skulle lages. Men tråden gir oss gode føringer for hva vi skal lete etter.
Husker hvor glad jeg ble da jeg første gang kom over Live Music Archive. Der fikk jeg bekreftet hva tråden handler om - det rattes og styres og tulles for mye med opptakene, og så glattes de ut i siste omgang, slik at de skal være "Best i Bil." Heldigvis kan man finne opptak av de samme gruppene på LMA, der det nærmest er gjort 1:1 overføringer fra scene til lossless FLAC i høyoppløsning. Og straks er musikkgleden der, foten går, jeg smiler og blir glad over å ha denne sære hobbyen.
Under gjennomlesingen kom jeg over denne linken, som Asbjørn la inn. Dette er musikk jeg i utgangspunktet ikke kjenner eller interesserer meg for, men når det spilles så bra og gjengis så godt, må man bare sette seg tilbake og lytte, i respekt og entusiasme for hva disse gutta er i stand til. https://archive.org/details/Del2003-04-19.flac
Tråden har mange skatter fra LMA, og det legges hver dag inn nye. Vi har derfor mye bra å lytte til som er nytt, kan være kresne til tradisjonelle nyutgivelser, og har fått et fint verktøy for å avgjøre hva vi skal ta med oss når vi er på jakt etter CD-utgivelser av musikk vi liker.
Hvilken versjon bør man kjøpe av denne traveren, tro?
Jeg kjenner ikke WIMPs katalog godt, men jeg vet at Spotify dessverre har "ryddet opp" ved å fjerne duplikater, og at de ofte har prioritert senere versjoner. Før kunne man finne mange utgivelser av samme innspilling på Spotify, fra første CD til dagens, nå er det blitt luket i bedet, og de har latt en del ugress få stå igjen.
Kanskje noe å tipse WIMP om, siden de nå satser på lossless. Sørger de også for å bruke den beste versjonen av innspillingene, vil WIMP få en del penger fra meg i årene som kommer.
Vi bruker hundretusener av kroner på anlegget, for å avspille musikk som musikkbransjen gikk inn for å ødelegge.
/\ Rent bortsett fra at dette er en helt annen låt..
DR-rating er en god indikasjon på hvor vidt det er sannsynlig at lyden er grei, men det er ikke nødvendigvis slik at dette er et tall som sier alt om hvordan dynamikken er.
Spesielt på nyere elektronisk musikk - dub, dubstep, electronica, ambient - så kan en ofte oppleve at lav DR ikke betyr at dynamikken oppleves som dårlig.
Men for musikk som har tradisjonelle instrumenter har jeg vel enda til gode å høre at det ikke er en veldig god sammenheng.
Masvis-analysene har mye god informasjon, det går bl a an å se om det er brukt kompressor i utstrakt grad ved å se på Allpassed crest.
Jeg er ganske altetende i musikk, og har også en del som ikke konkurrerer om beste dynamisk spenn, som jeg liker stort.
Men hele poenget med slike verktøy som Masvis, for meg, er at de gjør det enkelt å avgjøre om en innspilling av en låt er blitt ivaretatt, i forhold til beste versjon som er å få tak i, som er nærmest det man i sin tid ønsket å utgi -- eller om man har fullstendig ødelagt det.
Siden jeg lytter 95% til ting som er gjort med akustiske instrumenter, vokal og gjerne er live, er dette ganske avgjørende.
Hva man lager av lyder og effekter som enten skal late som om de er akustiske instrumenter, eller som skal være effekter, blir noe annet, og ikke nødvendigvis dårlig. Men jeg merker jeg bruker veldig lite tid på slikt.
Nå har jeg hørt litt på forskjellige versjoner av Eagles - Hotel California.
Konklusjonen er at DR-rating eller masvis-analyse samsvarer godt med opplevd lydkvalitet, og derfor er et godt mål for valg av innpilling og også for vurdering av lydkvalitet.
Det er greit å ha noe som kan gi en indikasjon på hvor landet ligger, tallene er ofte lett tilgjengelig i forhold til å anskaffe musikken for å høre på den.
Fint å kunne sortere ut det åpenbart middelmådige før en kaster bort tid og penger.
Den originale (1984?) er flott, den har god dynamikk og fin smekk i bassen.
Steve Hoffman DCC låter også veldig bra, samme dynamikk, men det er et par ting som er gjort forskjellig.
Det er gjort en del eq-justeringer, og den dypeste bassen har fått et løft, slik at det nå er en saftig punch i tillegg til smekk.
Om denne er bedre enn den originale kommer nok an på smak og behag, inntil videre ligger denne inne på demolisten.
DCC har et par dB lavere crest enn originalen, dette kan godt skyldes forskjeller i eq, hverken lydmessig eller analyse avslører at det er brukt noe særlig kompressor.
En senere remaster (1999?) faller fort gjennom i sammneligning med de to nevnt over, den låter flat og tam i forhold, og DR-rating og crest-faktor er også mye dårligere.
Jeg har også så vidt hørt på versjonen av Hotel California fra Hell Freezes Over, dette er jo en helt annen innspilling med annen instrumentering og lyd.
Den originale (1994) er veldig forskjellig fra en XRCD-versjon jeg kom over.
XRCD-versjonen har denne flate og mer frempå lyden - moderne LOUD lyd - for meg oppleves det som om alt sloss om oppmerksomheten ved å prøve å låte høyest mulig, og i midten står det en sanger og hyler.
Dette er nok oppnådd ved kraftig dynamisk kompresjon, spesielt oppover i frekvensområdet, og eq, ved å heve øvre mellomtone.
Smak og behag spiller inn for hva som foretrekkes, det er klart, men for meg er det en gåte hvordan noen med er noenlunde anstendig avspillingssystem kan foretrekke XRCD-versjonen.
Samtidig så er det interessant, fordi det forklarer hvorfor lyd har utviklet seg mot det det er idag.
Jack White sin nye skive bruker visstnok ikke dynamisk kompresjon overhodet på vinylutgaven.
"Absolutely zero compression used during recording, mixing and mastering".
Jack White sin nye skive bruker visstnok ikke dynamisk kompresjon overhodet på vinylutgaven.
"Absolutely zero compression used during recording, mixing and mastering".
Ser man det! Et at tidenes mest grautete album, Queens Of The Stone Age, Songs For The Deaf, ble utgitt i en unmasters-versjon i 2012. Album list - Dynamic Range Database
Når jeg så kjørte mitt eksemplar gjennom TT Dynamic Range Meter, så kom den opp med DR 7 for det samme sporet.
Nå vet jeg ikke hvordan originalen på CD er, men utgaven fra Original Album Series er altså mye dårligere enn den som er listet fra 1989.
Moral of the Story: Ikke alle utgitt på Original Album Series er nødvendigvis gull fra den opprinnelige utgivelsen.
Noen som har førsteutgivelsen på CD for den og kan sjekke?
Problem: Det er da også et voldsomt avvik på samme låta kjørt gjennom Masvis (PyMasVis for Mac) (opp mot 12) og Dynamic Range Meter (nedlastet app for Mac) (DR 7) Er dette vanlig?
Enig, og det gjelder ikke bare gjenutgivelser. "Accelerate" (2008 ) er noe av det verste jeg har hørt. Husker ikke hvor det ble av min CD-kopi, enten ble den gitt til loppemarkedet eller regelrett kastet. Den er forlengst ute av hylla.
Men tallene ovenfor leder til et spørsmål: Hvorfor i hele hule helgeland skal man utgi en innspilling som 24-bits med 144 dB tilgjengelig dynamikk, når den i realiteten er mastret med mye mindre dynamikk enn en gammel 16-bits CD med 96 dB tilgjengelig dynamisk spenn? Eller betale ekstra for noe slikt?
De gamle jazzplatene ble gjort på denne måten ved at enkelte instrumenter ble panorert til en høyttaler. Det kunne like gjerne være Miles Davis i den ene og Coltrane i den andre, eller slagverk bare i en høyttaler, piano i midten og solo i andre høyttaler. Det blir en stor kontrast til moderne opptak hvor man føler at man har hodet inni pianoet.
De gamle jazzplatene ble gjort på denne måten ved at enkelte instrumenter ble panorert til en høyttaler. Det kunne like gjerne være Miles Davis i den ene og Coltrane i den andre, eller slagverk bare i en høyttaler, piano i midten og solo i andre høyttaler. Det blir en stor kontrast til moderne opptak hvor man føler at man har hodet inni pianoet.
Er det ikke slik at rød er høyre og blå er venstre? Tenker mere på det at waveformen noen ganger ligger mere på oversiden enn på undersiden av nullpunktet. Har DC offset noe med dette å gjøre?
De gamle jazzplatene ble gjort på denne måten ved at enkelte instrumenter ble panorert til en høyttaler. Det kunne like gjerne være Miles Davis i den ene og Coltrane i den andre, eller slagverk bare i en høyttaler, piano i midten og solo i andre høyttaler. Det blir en stor kontrast til moderne opptak hvor man føler at man har hodet inni pianoet.
Problem: Det er da også et voldsomt avvik på samme låta kjørt gjennom Masvis (PyMasVis for Mac) (opp mot 12) og Dynamic Range Meter (nedlastet app for Mac) (DR 7) Er dette vanlig?
De gamle jazzplatene ble gjort på denne måten ved at enkelte instrumenter ble panorert til en høyttaler. Det kunne like gjerne være Miles Davis i den ene og Coltrane i den andre, eller slagverk bare i en høyttaler, piano i midten og solo i andre høyttaler. Det blir en stor kontrast til moderne opptak hvor man føler at man har hodet inni pianoet.
Er det ikke slik at rød er høyre og blå er venstre? Tenker mere på det at waveformen noen ganger ligger mere på oversiden enn på undersiden av nullpunktet. Har DC offset noe med dette å gjøre?
Jeg tror ikke det, siden det bare er i enkelte partier. Heller at overtonestrukturen fra en sax (?) faktisk kan se slik ut. Hvis du zoomer inn, vil det totale arealet på positiv og negativ side være nokså likt, men amplituden kan være nokså forskjellig. Flere eksempler her: Asymmetric musical waveforms
Jepp. Tror mitt eksemplar ble spilt en halv gang, og har støvet ned siden. Den låter eksakt som analysen tyder på.
Her er tre versjoner av "Oye Como Va" fra "Abraxas" (1970). En er fra MFSL UDCD 775 (2008 ), en er fra Sony/Columbia Legacy "Special Collector's Edition 24 bit digital re-master" med "Super Bit Mapping" (1998 ), og en er fra "The Essential Santana" på Sony Music (2013). Det gis ingen premier for å gjette hva som er hva, eller hvordan de forskjellige låter.
Ble forbanna og skuffet da jeg hørte denne låta første gang. Digger musikken, men dette låt forferdelig på mine Mentor8... For de som orker å høre på så er det bare å "låne" flac, eller finne den på Wimp Hi-Fi...
Kjørte igjennom Masvis og fikk konstatert at det ikke var feil med høyttalerne eller ørene mine...
Nydelig sang som er totalt ødelagt i mine ører... "Grr"
I anledning Dagsavisens kåring av den beste sangen om Norge: "Vinsjan på kaia" med D.D.E. Original CD fra 1993. Nå dessverre bare tilgjengelig på en nyutgitt samle-CD, og jeg har en viss mistanke om hvordan den er mastret.
Og hvordan kan noe som ikke har dypbass i det hele tatt, heller ingen skræme-dælj på skarptrommer, låte så bra og kraftfullt og overbevisende.
Svaret er en god produksjon, antageligvis ikke brukt noe kompressor i det hele tatt, det er balansert, det er stort, med blåsere med liv og kraft, og trommesettet er bak i lydbildet, med troverdig puff.
Denne gjør seg godt i samlingen, mellom Infected Mushroom og Panda Dub.
Yes "Going for the one" i første remaster utgivelse (1994 tror jeg). Deretter japansk HDCD remaster av Isao Kikuchi fra 2001. Vi ser hvilken vei det går. Vinylen låter som vanlig best...
Sitter og lytter til Supertramp - Lover Boy. Etter intro og første omgang sang går innspillingen ned i kjelleren, saaaaakte, mot det som virker som en avslutning. Inntil de smeller inn igjen, med "He's gotta have a good time in the city" på FFFF-nivå.
Hele den down-faden ville vært umulig i dag, med musikk som er laget for å oppleves gjennom earbuds i støyende omgivelser.
Eller hva med intro til neste låt. Svakt fuglekvitter, svak musikk inn under, sakte fade inn av det hele -- borte på T-banen, kan ikke lage musikk på den måten lenger.
Det er en stiv pris vi betaler fordi musikken ble mobil.
Det å fucke opp YES som i eksemplet Voff viser er selvsagt også kriminelt - de arbeidet også med nyanser, og utnyttet spennet som bød seg.
Dynamikk? sier bare Pink Floyd Final Cut Remastered, eller sony Japan made original. Har enda flere utgaver til sammenligning. Syk dynamikk på denne. Hvisking, Kanonsmell, piskeslag, sax som går ubemerket over i stemmer m.m..
^ Som vanlig gjelder det å finne riktig versjon hvis man skal oppleve den dynamikken artisten la inn i opptaket. Min er fra en gang på 1990-tallet og låter bra, men alt som er utgitt på 2000-tallet har blitt vingeklippet med 2-3 dB. Hvis sporet "When the Tigers Broke Free" er med på den der, så har du en 2004-remaster. Den man egentlig bør ha er ur-CD'en fra Japan i 1983 (35DP-53). Den skal ha enda 2-3 dB mer dynamikk. Det ligger en på EBay nå til 7742 kr...