Siden begrepet "opplevd dynamikk" var noe jeg innførte i tråden for å forklare det jeg mente kan jeg vel prøve å utdype hva jeg mener.
Jeg er dessverre ikke teknisk kyndig, bare en filosoferende musiker nysjerrig på reproduksjonens hemligheter.
Altså, ingen fasit, men min opplevelse av det:
Jeg mener man kan høre at et anlegg er dynamisk uten å høre på et spesielt volum. Det er fordi et slikt anlegg fanger opp nyansene i musikken.
Når jeg selv sitter å mikser i studio opplever jeg at hvis skal "få ut" en detalj i musikken som er litt gjemt der et band spiller alle må jeg heve detaljen med ganske mange db for at detaljen skal komme frem i helheten. Et trommeslag er det enkleste for det består nesten bare av selve transienten og stikker seg fort ut. En sangtone vil man nesten ikke kunne fremheve som mer dynamisk hvis ikke sangeren synger det dynamisk i utgangspunktet.
Hvorfor det? På grunn av klang. Det ligger så mye "opplevd dynamikk" i klangnyanser. En popsanger vil synge i db nærmest like sterkt gjennom en hel låt, og vil justere avstanden til mikken ettersom hvor sterkt de synger. Likevel opplever vi energiforandringer i fraseringen og hører at det blir trykket til uten at det slår ut betydelig på dynamikken. Disse popsangerene har ikke stor dynamisk forskjell på middels svakt og fult trøkk. Opplevd dynamikk handler derfr mye om formidlet energi og ikke kun dynamiske volumutsving.
Selv om dette eksemplet gjeldet sang, så kan eksemplet overføres til de fleste intrumenter.
De intrumentene som gir en ekte dynamisk transient (akkustisk) er for eksempel (noen nevnt, mange glemt) slagverk, flyge/klaver, trompet/trombone. Spesielt slagverk og klaver hører man ofte ikke en stor klangforskjell på et middels sterkt anslag og et kjempesterkt anslag. På trompet/trombone så gir de en tydelig klangforskjell i tillegg til ekte dynamisk forskjell på transienten i virkeligheten også.
Når det gjelder andre instrumenter vil jeg si at volumforskjellen i rent dynamikkomfang fra middel sterkt til kjempesterkt anslag er ganske begrenset i virkeligheten.
På stereoanlegg som i utgangpunktet ikke vil være i nærheten av den dynamikkforskjellen som virkeligheten byr på blir disse instrumentene fort litt flate dynamisk sett å lytte til. Ta eksempel fiolin. For meg finnes det nesten ikke noe så levende instrument å lytte til, samtidig ville etthvert anlegg over 10.000,- lett overgå en filolin i dynamisk omfang.
Hvorfor oppleves fiolinen så dynamisk vanskelig å gjengi da? Jo, plutseligheten er enorm, klangfargene uendelige, og nyansene bittesmå. Det krever utrolige egenskaper for å gjenskape illusjonen av en solo fiolin, og enda mer for å gjenskape et helt symfoniorkester med 100 mann med ulike nyanser og klanger.
Det jeg mener med opplevd dynamikk er at det er mest klangforskjellene og mikrodynamikken som lurer oss til å oppleve et anlegg som dynamisk.
Hvis man kun snakker dynamikk i hifisammenheng som de musikalske stryrketegnene ville de fleste anlegg kommet seg helskinnet gjennom vurderingen tror jeg. Det vanskelige å gjengi er de største eksplosjonene og de minste nyansene. Det ligger veldig mye dynamikk i bassområdet som mange hifioppsett uten bassystemer kan se langt etter. Vil det si at et middels hjemmekinooppsett med to suber er mer dynamiske enn hifioppsettene uten bass?
I musikken så blir man også litt lurt av komponister og musikerene. I de virkelige store messingekslposjonene i den symfoniske musikken ligger det ofte mye slagverk under. Gjerne pauke, konsertbasstromme, skarptromme og symbaler. Det er slagverket som står for den store plutseligheten. Det er en litt skjult sannhet at spesielt pauker og mye slagverk er superviktig for hvordan et symfoniorkester oppleves makrodynamisk. I Oslo konserthus har de et veldig problem med å få slagverklyden ut i salen blant annet. Ikke har de de villeste slagverkerene heller... ;D
Noen nevner Count basie i tråden. I denne musikktradisjonen skal trommeslageren markere nesten alle rytmene blåserene har. Det vil si at det er veldig mye slagverket som gir opplevelsen av eksplosjonen i transienten der også.
I veldig mye musikk er det nesten ikke et anslag fra bass som ikke er forsterket av basstromme. Når bassen spiller helt alene blir det tamt.
Har man et anlegg som er godt dynamisk i slagverkssområdet i frekvensresponsen og er godt på klangnyanser vil man "oppleve" hele frekvensspekteret som dynamisk.
Jeg opplever (veldig generellt) at hjemmekinoentusiaster er veldig opptatt av makrodynamikk (alle som har hørt Kringlydtunet store svs suber på Con Air flystyrten vet hva jeg snakker om
), mens hifientusiastene er opptatt av mikrodynamikk. For meg er det mikrodynamikken og klangnyansene som får musikken til å leve. Jeg tror det er riktig å snakket om plutselighet, transientrespons, lavt støygult og kontroll for å beskrive god mikrodynamikk.
Ett annet element i "opplevd dynamikk er forvrengning". Forvrengning er noe jeg har lite greie på, men kan kan forklare hvorfor mange foretrekker rør fremfor transistor og at Dartzeelforsterkeren som Fidelity testet i forrige nr låter så bra.
Jeg tror noen typer forvrengning og respons i rommet kan forsterke klangnyansene. Slik at "fortissimoen" lyder hardere enn den egentlig gjorde og at dermed forskjellen til den bløte "pianoen" oppleves større enn den egentlig er. Dermed er den "opplevde dynamikken" større enn den objektive målbare.
Til slutt vil jeg si at jeg tror at veldig mye av klangnyansene begynner med bassresponsen (sammen med basstromme og resten av slagverket), så et "slankt" oppsett vil fort høres "raskt" ut som kan forveksles med dynamikk fordi det får tydelig frem transienter høyt i frekvens, men vil derfor gi en halvhjertet mikrodynamisk gjengivelse.
Asbjørn skrev:
Jeg funderer fortsatt på hva dette subjektive begrepet "opplevd dynamikk" er for noe. I anførselstegn fordi dette er noe annet enn det musikalske begrepet dynamikk. Ja, jeg vet hvordan det høres ut når blåserrekka til Basie smeller til bak Ella Fitzgerald sånn at man halvt hopper ut av stolen, og jeg vet at endringer i anlegget fører til at den effekten blir større eller mindre. Men jeg kan ikke oversette det til tekniske eller musikalske begreper som gir spesielt mye mening.
Der har jeg bare noen løse tråder:
- Det virker som om vi psykoakustisk er mye mer følsomme for formen på den innledende transienten enn hva man kanskje skulle tro.
- Det virker som om alt som gir høyere effektivitet og større headroom i avspillingskjeden gir bedre "opplevd dynamikk", og der ligger alt fra membranareal, bevegelig masse og magnetstyrke til seriemotstand i delefilter og kabler.
- Det virker som om forvrengningskarakteren på forsterkeren kan påvirke "opplevd dynamikk" i den ene eller andre retningen, spesielt vektingen mellom andre- og tredjeordens forvrengning.
- Det virker derimot ikke som om mye effekt på en ineffektiv høyttaler gir samme "opplevde dynamikk" som litt effekt på en effektiv høyttaler.
- Og selvfølgelig er det ingen "opplevd dynamikk" hvis det ikke er noen dynamikk å oppleve på opptaket.
Noen som har kommet lenger i å forstå dette?
