ABBA; Back to Black vs The Vinyls
Hei, viser seg at jeg har The Album i denne serien "Back to Black" fra Universal;
http://www.backtoblackvinyl.com/vinyl/ABBA-The_Album.php
I tillegg har jeg det samme albumet i den nye "The Vinyls"-boksen, omtalt i en annen tråd. Så nå har jeg brukt formiddagen bl.a til å sammenlikne disse to utgivelsene. Satte meg ned med begge albumene for å se om de svært positive førsteinntrykkene mine av The Vinyls holdt vann når jeg fikk sammenliknet med Back to Black-utgivelsen.
Systemet er evig transparent nok på alle aspekter til å portettere selv de mest marginale forskjeller, og har svær skala på lyden så det blir nesten som å se på platene på storskjerm, så veldig enkelt å høre de forskjeller som måtte være. Brukte flg idag;
Linn LP12 Keel med Lingo 2 psu, Naim Aro arm og Dynavector XV-1S pu
Naim SuperLine riaa
Naim NAC 552 preamp
Naim NAP 500 effekt
KEF 207/2 høyttalere
Hadde tenkt jeg måtte skrive en masse, og ta endel forbehold, men det er virkelig unødvendig. Det er kort oppsummert stor klasseforskjell på lydkvaliteten fra disse to skivene. Eneste obs jeg vil dra frem er at dette er de samme originale mixene som seg hør og bør, det er altså ingen remixer og følgelig er balansen den samme på begge platene. De som forventer en annen klangbalanse mellom lydsporene (tror det er 32-spors), altså en remix, vil bli skuffet. Vi andre er glade for at det ikke er klusset med den originale balansen (remixet).
The Vinyls er knusende overlegen på alt fra klangrikdom til naturlighet, iallefall på et toppklasse highend musikkanlegg. Jeg har ikke prøvd på noe enklere system, men vil forvente at forskjellene blir mindre og mindre med synkende ytelse fra systemet. Back to Black blir stående igjen og virke stump og smal, med en nesten snublende stakkato-kvalitet til Gunnarsons bassgang, og nesten fargeløs og pistrete i vokalene; uten den rikdom, kraft og musikalske flyt som er så påfallende flott med The Vinyls.
Hører man f.eks på "Eagle" så er det en litt krevende 4/4-dels takt der, som skal ha et suggererende bouncy driv. Det blir blodfattig på BtB når bassen klinger ut lenge før den skal mellom hvert slag i takten, det hele blir virkende litt stillestående og flatt. På The Vinyls så bouncer bassgangen og rytmeseksjonen avgårde med at langt mer meningsfylt kraft og fremdrift, ting klinger ikke ut før de skal og det blir en langt større musikalsk meningsfullhet.
Hopper man videre til "Move On" i 3/4 valsetakt, så er det samme historie; Rutger Gunnarsons bassgang på BtB blir dump og det virker som om låta er stakkato fremført; noe et bytte til The Vinyls avkrefter. Der bouncer bassen villig vekk med stor kraft og liv, og plutselig begynner man å legge merke til Ole Brunkerts skarptromme som er siste slag i hver takt. Denne var ikke merket som et poeng på BtB, var mer som tilfeldige kjepperapp på en papp-plate i forhold.
Vokalene er en historie for seg selv; The Vinyls briljerer med farger, naturlighet og rikhet der BtB blir en anelse pistrete, todimensjonal og fargeløs i forhold; nesten som små pappfigurer i forhold til The Vinyls vokalister i mer naturtro skala. På koring (og det er det mye av her!) får man et langt rikere innsyn med The Vinyls, og ikke bare ser man mer, men alt gir mye mer musikalsk mening i kraft av sin rikhet også.
Lydpanoramaet oppleves større og videre med The Vinyls, det er rett og slett som å hoppe noen båndgenerasjoner nærmere den originale analoge mastertapen. Og det er vel akkurat det vi har gjort faktisk. Jeg mistenker BtB for å være fra digitale mastere, mens The Vinyls oppgis å være masteret direkte fra de originale analoge førstegenerasjonsmasterene i Stockholm.
Det er jo vanskelig å kvantifisere kvalitative ikke-målbare forskjeller; men jeg vil foreslå at forskjellene på disse to remasterene er nogenlunde svarende til forskjellene mellom to ellers velfungerende hifisystemer til f.eks 10k og 100k, forutsatt at klangbalansen ikke er særlig endret.
Kunne ha skrevet hele dagen om forskjellene sikkert, men det er greit å avslutte med at The Vinyls er en suveren boks av glimrende analoge remastere som slår alle andre ABBA-utgivelser jeg har hørt, og for meg er dette årets vinylutgivelse 2010 uten snev av tvil.