Det er rart det der med bønder.
De har drevet sin gård i slektsledd etter slektsledd og nå kommer de plutselig å krever å være en del av det samme velferdssamfunnet som oss andre.
Det er vel ikke lenge til at de krever at om de våkner med 40 i feber og influensa så kan de bare ringe fjøset og si på speakerphone til kyra at dere får klare dere selv noen dager for bonden er sjuk.
På "flatbygda" vil 2000 mål korn gi god inntekt, og heller ikke ekstrem arbeidsmengde (annet enn i onnene). Men akkurat den situasjonen er svært, svært sjelden i dette landet. Norske kornbønder har i gjennomsnitt 300 mål dyrket mark. Da kan man røft anslå 400 kilo / mål og 4 kr / kilo. Da har gjennomsnittsbonden en brutto på rett under en halv million NOK.
Norges største korngård har 3500 mål dyrket mark. Det finnes i området 200 gårder som har større areal dyrket mark enn 1000 mål i Norge.
Hvis du har "litt greie" på ting som du selv sier - så vet du at det er mange som forpakter mye jord - så det er flere som driver større enn 3500 mål.
Nye kornslag har også gjort at forventet avling er langt høyere enn 400 kg/mål. Hjemme på Østlandet ligger snittet på over 600 kg/mål.
Men - vi kan leke med ditt eksempel.
Bonden får jo i tillegg:
Kulturlandskapstilskudd 300,-/dekar = 90 000,-.
Arealtilskudd (Avhenger av sone) = 120 000,-
Så det kommer jo 210 000,- på toppen.
Også skal det sies at hvis du kun driver 300 mål med korn - da har du ikke mer jobb en 2 uker om våren, 1 uke gjennom sommeren og 1 uke til høsten.
Hva gjør du på en slik gård fra og med oktober til med april? Og i perioden fra du har sådd i mai til du skal treske i september?
Det eg oppriktig lurer på, er kva den gode landbrukspolitiske "linja" (for å bruka eit forslite 70-talsuttrykk) er.
Er det å halda fram strukturen i landbruket og stønadsordningane slik det er i dag, men berre auka alle kronebeløpa tilstrekkeleg, eller er det du (og @Odd J) ser etter ei meir total omlegging av grunnstrukturen (-ane?) i norsk landbruk? Korleis?
Eg skjønar om organisasjonane først og fremst er opptekne av det første, det handlar jo om å overleva på den garden ein sit også til neste år. Men er svaret på problema berre at tariffen er for låg, eller er det andre, meir _vesentlege_ endringar som også burde vore gjort?
Du skal få et svar som bygger på hva jeg har sett og opplevd, etter en del kontakt med næringen. Men det må jeg utsette til jeg har avviklet dagens middag, makrellfileter med nypoteter fra gårdens potettårn.
Det eg oppriktig lurer på, er kva den gode landbrukspolitiske "linja" (for å bruka eit forslite 70-talsuttrykk) er.
Er det å halda fram strukturen i landbruket og stønadsordningane slik det er i dag, men berre auka alle kronebeløpa tilstrekkeleg, eller er det du (og @Odd J) ser etter ei meir total omlegging av grunnstrukturen (-ane?) i norsk landbruk? Korleis?
Eg skjønar om organisasjonane først og fremst er opptekne av det første, det handlar jo om å overleva på den garden ein sit også til neste år. Men er svaret på problema berre at tariffen er for låg, eller er det andre, meir _vesentlege_ endringar som også burde vore gjort?
Emnet er gigantisk, og utsatt for politisk tautrekking, der mye tyder på at beslutningsgrunnlaget som nå anvendes er mangelfullt, og tiltakene som er vedtatt/igangsatt er utilstrekkelige.
Om vi forsøker å se analytisk på utfordringen, må vi begynne med fakta: Norge kan ikke forsyne sin befolkning med mat, uten omfattende bistand fra andre land. Det krangles om selvforsyning, selvforsyningsgrad og dekningsgrad. Enkelt sagt, Finland har en selvforsyningsgrad på 85%, Sverige har gått fra 75% til 50%, og Norges ligger på 35% (med fradrag for importert kraftfôr til husdyr, 46,6% uten slikt fradrag).
Norges dekningsgrad, derimot, er høyere, dersom vi tar for gitt at det som fanges og produseres av fisk kan fortæres innenlands fremfor å eksporteres, men her er det stor diskusjon om hvor dekningsgraden skal legges, siden oppdrettsfisk i enda høyere utstrekning enn husdyr er avhengig av importerte fôrkomponenter). Optimistiske anslag mener at den kan settes så høyt som 80%, men da forutsettes ekstraordinære tiltak, å ligne med restriksjoner man ser i krig. Og sortimentet i butikkene blir sterkt begrenset, samtidig som tilgang til fødevarer vil bli rasjonert.
Uten soyabåten som kommer til Fredrikstad 13 ganger i året måtte man lagt ned mye av landets kjøttproduksjon, alt av fjærkre og svin og mye av storfé/melkeproduksjonen ... hvor mange vet det?
Hva kan føre til ekstraordinære tiltak?
1. Internasjonale konflikter, pandemier, forsyningsstans pga katastrofer, at andre land beholder det de dyrker/produserer til egen befolkning, osv.
2. Svekking av produksjonspotensiale, pga høyere priser på innsatsmidler som drivstoff, gjødsel, bekjempningsmidler.
3. Bortfall av nødvendig arbeidskraft fordi landbruket er i ferd med å slippe opp for "gratisarbeidere". Elendig rekruttering til landbruket, med høy gjennomsnittsalder blant aktive bønder. (Snittalder på en norsk arbeidstaker er 41,9 år. Snittalder på norske bønder er 51-53 år. Kun 1/6 av norske bønder er under 40 år).
4. Dramatiske endringer i dyrkingsforhold, pga klimaendringer, med tilhørende ekstreme variasjoner i nedbør, temperaturer.
5. Sårbarhet fordi dagens landbruksmateriell er ytterst sofistikert og digitalisert, med høy kompleksitet og med mulighet for hacking.
I senere år har vi sett eksempler på samtlige problemstillinger, og dette har ført til at "selvforsyning og matberedskap" er på agendaen i alle land, om enn i varierende grad.
Til ditt spørsmål: Dette handler om å innse at vi ser på dagens utfordringer utfra gamle forutsetninger som er blitt ugyldige. Finnes det noen løsning?
1. Tut og kjør. Vi satser på å kunne fortsette å forsyne landet vha import. Norsk kjøpekraft klarer å rydde vei og kjøpe inn. (Forsvaret er ytterst skeptiske til dette og nå forsøker man å få bygget kornlagre igjen, så "tut og kjør" er nok ikke lenger relevant, selv Høyre har innsett dette).
2. Gå inn i EU og bli del av utvekslingsalliansen det representerer. Norge fikk Covid-19 vaksine under pandemien ved at Sverige kjøpte inn en ekstrakvote som svenskene fikk lov å gi til Norge. Det er ikke gitt at EU-landene vil sende matvarer til Norge i tilfelle forsyningssvikt i egne land. Man må kunne tro at hele EU-området ikke vil bli likt rammet og at det vil kunne skje forsyningsutveksling mellom regioner i en presset situasjon. (I Storbritannia innser man selvsagt hvor sårbare man er blitt fordi man nå står utenfor EU og i større grad må stå for egen selvforsyning også i kriser).
3. Innlede beredskapsplanlegging og strakstiltak som aksepterer at Norge ikke kan "kjøpe seg mett". Finland har 9 måneders matforsyning for egen befolkning liggende parat til utdeling om nødvendig. Norge må dit og det vil ta mange år.
Rekruttere til landbruket med samme investeringsvilje man utviser ved innkjøp av F-35 og opplæring av piloter/mannskap. Ungdom som vil inn i landbruket bør tilbys gratis utdannelse, full etableringsstøtte og særdeles gunstige vilkår for etablering. Det handler om å få inn en ny generasjon som vil arbeide med matforsyning, og det må gjøres konkurransedyktig med hva samme ungdommer kan få av betingelser i arbeidslivet utenfor landbruket, der man arbeider færre timer og får langt bedre betingelser enn hva bøndene lever med i dag.
4. Reetablere tapt matjord, få på plass storsatsing på bruk av tilgjengelig beitemark med åpning av gjengrodd tidligere kulturlandskap. Kun 3% av Norges areal er dyrkbar mark, men 43% er potensiell beitemark. Utvikle maskiner og teknologi som tilrettelegger for slik innsats -- noe som også må gjelde landbruksmaskineri generelt, slik at man blir mer uavhengig av komponenter og maskineri fra land som kanskje ikke er på lag med Norge i en krisesituasjon (gjelder både USA og Kina).
5. Håpe at det går bra, men være forberedt på at det kan gå jævlig til helvete. Ukraina er selvforsynt og produserer et overskudd, selv i krigstid, og det er forklaringen på at landet har klart å stå imot Russland.
Slike rasjoneringsvesker fikk alle svensker under krigen. Der var det "ordning & reda" og hver matkategori fikk hver sin lomme, med klippekuponger for hva man kunne få og når en kupong kunne utløses. Det er ikke så lenge siden, men da var over 34% av Sveriges befolkning aktive med hovedinntekt fra primærnæringer - i Norge var tilsvarende 40% i primærnæringer, med flest i jordbruk og fiske. Og de som stod utenfor var i stor utstrekning kunnskapsrike om hvordan man dyrket og fisket og bevarte det man høstet inn.
Nå bor 8% av Norges befolkning på en landbrukseiendom, men kun 1,2% av landets befolkning er sysselsatte i landbruket.
Vi får håpe resten av verden ser med blide øyne på Norge og at de holder fred, samtidig som klimavitenskapsfornekterne helst skal få rett.
Harry Metcalfe, en annen bilpersonlighet (fyren bak EVO magazine i sin tid) driver Youtubekanalen Harrys Farm og holder til drøye 15 minutters kjøring unna Clarksons Diddly Squat. Jordnær (haha) fyr som gir et litt mindre underholdningspreget innblikk i engelsk landbruk:
Eg er ikkje dummare enn at eg skjønar at dette er komplekst og enormt. "Problemet" mitt når eg prøver å forstå kva som er rett landbrukspolitikk, er at det ofte kokar ned til detaljerte diskusjonar om den-eller-den tilskotsordninga (blant dusinvis) skal aukast med så og så mange kroner.
Det liknar på komplekse tariffavtalar i andre sektorar, sjølvsagt, og for dei involverte er dette det viktigaste. Men for dei av oss som står utanfor er det lettare å diskutera spørsmålet på eit høgare abstraksjonsnivå.
For meg ser det ut som det er mange, og kanskje motstridande ønske for norsk jordbruk:
- Auka produksjonen
- Produsera betre mat (mindre gift, høgare kvalitet)
- Auka avkastning pr. arbeidstime, slik at det i det minste byrja å likna på eit attraktivt yrke
- Helst billigare mat, også (men det har neppe så mykje med jordbruket å gjera)
Dette i ein sektor som på mange måtar minnar om førstelinje i offentleg sektor: Det er ikkje mogleg å vera så mykje meir effektiv, anna enn dytta inn meir diesel, kunstgjødsel og kraftfor. Samtidig er prisnivået (og støtteordningane, kva veit eg) slik at knapt ein einaste investering i anna enn innsatsfaktorar løner seg.
Det er ikkje problem med å få unge folk til å arbeida i primærnæringane i seg sjølv. Det er berre å sjå på karaktersnittet for å koma inn på havbrukslinjene på vgs (litt spesielt her i området, kanskje). Problemet er jordbruket.
Og, ja: Som ikkje-bonde er eg tidvis litt irritert på alle dei som bur på eit gardsbruk dei ikkje på nokon måte har tenkt å driva, men som likevel nyt godt av alle godene (jakt- og fiskerettar, god plass og det eine med det andre). Men eg skjønar dei jo, også. Nesten alle forretningsidear er eit betre "case" enn jordbruk.
Bryt opp oligopolet hos kjedene, nekt dem å ta kontroll over ALT mellom fjøsdøra og matbordet og simsalabim så er mye gjort. Privatflypiloter er det ikke synd på, de tjener lett 700 000 som ufaglærte på Salmar.
Indrefileten koster 689 kroner fordi en sleiping har funnet ut at noen er villige til å betale så mye. Ikke fordi det er 'nødvendige påslag og økte kostnader' bak den summen der.
Indrefileten koster 689 kroner fordi en sleiping har funnet ut at noen er villige til å betale så mye. Ikke fordi det er 'nødvendige påslag og økte kostnader' bak den summen der.
Hva tror du den ville kostet dersom Norgesgruppen/Rema/Coop ble stykket opp og delt, distribusjonsselskapene skilt ut og så burtetter? Indrefilet koster enda mer om man går på en eller annen variant av bondens marked eller Reko-ring eller tilsvarende.
Jeg minner nok en gang om at driftsmarginen i de store kjedene er i størrelsesorden 2-5% litt avhengig av kjede og hvilket år man ser på, det er altså hva du har å leke deg med, forutsatt at man klarer å bygge opp et tilsvarende effektivt distribusjonsapparat og alt det andre som hører med. Det er også i området der driftsmarginene ligger i det store landet utlandet. Selv om du åpenbart nekter å innse det så er altså dagligvare verden rundt, også i Norge, en bransje som baserer seg på sværtstore volumer og små driftsmarginer. Driftsmarginen i Norge er et sted rund 1 prosentpoeng høyere enn i det store landet utlandet. Noe som har svært lite å si på kassalappen men temmelig mye å si for egenkapitalavkastningen til eierene siden kapitalen snurres så fort som den gjør i denne bransjen.Slik har det vært i flere 10-år og denne marginen har vært bemerkelsesverdig stabil. Den delen av Norgesgruppen som går dårligst er Meny som har de høyeste prisene og det beste utvalget. Coop tjener knapt penger og har omtrent aldri gjort det (igjen målt i prosent, noe jeg vet du har tungt for å skjønne). rundt halvparten av Coop Øst sitt overskudd kommer fra butikkene de er deleier i over grensen i Sverige.
Nå har jeg forlengst innsett at du nekter å innse hva marginene i norsk dagligvarebransje faktisk er og synes det er gøy å harselere med hvor mye penger de som står bak har tjent, noe som primært er en indikator på at man ikke behersker helt elementær prosentregning og er veldig glad i å snakke om nominelle størrelser for da blir det noen milliarder utav og følelsen av å bli flådd blir ekstra sterk.
1% av 100 milliarder er altså 1 milliard kroner. 1% av vår dagligvareregning i året er et sted rundt 1500 kroner eller litt over en hundrelapp i måneden.
Bryt opp oligopolet hos kjedene, nekt dem å ta kontroll over ALT mellom fjøsdøra og matbordet og simsalabim så er mye gjort
Hvor mye lavere tror du dagligvareprisene i Norge ville blitt da? På 80-tallet, altså rudt dagligvarekjedenes fødselstid brukte nordmenn ca 20% av inntekten sin på mat, nå er tallet 10-11%
Eg er ikkje dummare enn at eg skjønar at dette er komplekst og enormt. "Problemet" mitt når eg prøver å forstå kva som er rett landbrukspolitikk, er at det ofte kokar ned til detaljerte diskusjonar om den-eller-den tilskotsordninga (blant dusinvis) skal aukast med så og så mange kroner.
Det liknar på komplekse tariffavtalar i andre sektorar, sjølvsagt, og for dei involverte er dette det viktigaste. Men for dei av oss som står utanfor er det lettare å diskutera spørsmålet på eit høgare abstraksjonsnivå.
Problemet er vel nettopp det at man bedriver "detaljerte diskusjonar om den-eller-den tilskotsordninga (blant dusinvis) skal aukast med så og så mange kroner" -- uten å ta hensyn til helt endrede forutsetninger for landbruket, som påpekt over.
Disse tilskuddsordningene er ikke tilpasset dagens virkelighet/utfordringer, men bygger på historikk og irrelevante forhandlingsposisjoner som svarer på historikken, mens virkeligheten krever noe annet.
Østerrike er et fjelland, som Norge. Der valgte de bortimot stikk motsatt retning av Norge, på 1990-tallet. Landbruksordningene satset på utkantlandbruket og fjellandbruket, for å holde kulturlandskapet i hevd og fremme turistnæringen. Der får bøndene betalt for å stelle med fjellet, enkelt sagt, samtidig som de produserer enormt med lokalmat til nettopp turismen.
I Norge la man ned fjellandbruket og satset på konsentrasjon i områder som skulle drives stort, nærmest etter modell av prærielandbruket, uten å ta hensyn til at Norge er et fjelland, med 3% av arealet som utviklet dyrkbar mark. Man kan ikke skru tiden tilbake, bordet fanger og landet er langt fra selvforsynt. Mens man i Østerrike klarte å skape et landbruk ungdom vil inn i, har man i Norge et landbruk ungdom velger vekk.
Austria has one of the highest percentages of young farmers in the European Union, driven by strong family farm traditions, targeted financial backing, and specialized agricultural schools. About 12% of Austria's farming population is under 35 years old, which is more than double the EU average of 5.1%. [1, 2, 3, 4, 5]
I Østerrike byr landbruket i fjellet på muligheter for ungdom, i Norge er det et underutviklet og underfinansiert fengsel (i mange ungdommers øyne).
Så man er nødt til å bruke penger og ressurser på å skape tidenes gulerot til nettopp ungdommen, dersom man ønsker landbruk i Norge. Det må skje bred rekruttering og det ganske så øyeblikkelig, relativt sett. Om ikke, er forgubbingen i landbruket gitt, og enda flere bruk vil ligge øde, mens noen stakkarer bor i traktorene sine og kjører tilsvarende Molde til Marokko hvert år med møkkasprederen for at bygda skal kunne late som om det bedrives jordbruk der.
Senterpartiets landbrukspolitikk med konsentrasjon har vært en fiasko, godt hjulpet av høyresiden som ville fjerne tollbarrierer og åpne for fri import. I fullt alvor har flere politikere og "tenketanker" på høyresiden meldt at man burde legge ned landbruket i Norge, (dvs fjerne alle tilskuddsordninger, godt hjulpet av Hegnars remjing om samme i alle år).
Så hva bør man gjøre? Håpe på?
Jo, at det finnes nok folk som er villige til å arbeide altfor mange timer, til altfor dårlig betaling, mens de betjener altfor høy gjeld, på bruk der kapitalen ikke får gi avkastning, uten forutsigbar ferieordning, i kamp med et veldig vekslende vær.
Det som skjer nå er at det blir stadig færre av disse, siden flere og flere av dem sier at de har lyst til å ha det slik som andre: forutsigbar økonomi, lang ferie, fri etter klokken 16, og med et helt vanlig boliglån, ikke et lån på 30 millioner for å være i stand til å melke 100 kyr hver bidige dag i året.
Norge er i skremmende grad avhengig av matforsyning utenfra og landets politikere har ikke tilrettelagt for å skape en nødvendig buffer i tilfelle forsyningslinjene kappes.
I 2024 meldte SSB en «ungdomsbølge i landbruket» som viste seg å være en kodefeil:
De virkelige rekrutteringstallene viser at rekrutteringen til norsk landbruk har stagnert, og antallet unge bønder har reelt sett gått noe ned.
Etter at Statistisk sentralbyrå (SSB) rettet opp sin kodefeil i tabellen over personlige brukere i jordbruket, tegner offisiell statistikk et helt annet bilde av situasjonen enn den påståtte «ungdomsbølgen»: [1, 2]
De faktiske nøkkeltallene
Antall unge bønder: Det ble ikke 1 200 flere unge bønder fra 2022 til 2024; tvert imot har antallet gått noe ned. [1, 2]
Andelen under 40 år: Den reelle andelen unge bønder økte bare marginalt fra 17,8 prosent til 18,54 prosent, i stedet for de 22 prosentene som først ble publisert. [1]
Gjennomsnittsalder: Gjennomsnittsalderen for norske gårdbrukere står bom fast på 53 år. Den ble altså ikke redusert med to år slik feilen indikerte. [1, 2]
Generell utvikling: Landbruket preges fremdeles av en langsiktig trend der antallet eldre bønder øker jevnt, samtidig som den totale mengden jordbruksbedrifter i Norge reduseres. [1, 2]
Hvorfor svikter den reelle rekrutteringen?
Ifølge faglige analyser fra bondeorganisasjoner som Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norges Bondelagskyldes den manglende rekrutteringsboomen flere barrierer for unge: [1, 2]
Høy inngangsbillett: Kostnadene ved å overta eller kjøpe et gårdsbruk og investere i nødvendig driftsapparat er svært høye.
Inntekt og økonomi: Forventet næringsinntekt oppleves for lav målt mot arbeidsmengde og økonomisk risiko, til tross for politiske mål om inntektsopptrapping.
Sårbar velferd: Unge i etableringsfasen etterlyser bedre velferdsordninger som sykepenger, svangerskapspermisjon og avløserordninger for å kunne kombinere familieliv med bondeyrket. [1, 2, 3, 4]
Når eg snakkar med norske bønder (ikkje så mange, absolutt ikkje, og på vestlandet), får eg inntrykk av at det dei vil, og riv seg i håret over at ikkje kastar av seg, er å driva ganske trad norsk etterkrigsdrift med gras og mjølkekyr, med levering til Tine (og, reknar eg med, Nortura). Både meir tilpassa bruk av beitemark og annan utmark (som sau og geit), og lokal matproduksjon verkar vera på ein annan klode. Jordbruksprodukt, for dei, er meieriprodukt frå Tine, kjøt frå Gilde og egg frå Prior.
Unnataka finst, sjølvsagt: Driftige typar i mange retningar (frå økologisk lokalmat til desse korn, svin og egg/kylling-storbøndene, og grønsaks- og fruktbønder som okkar seg over at sesongarbeidarar er for dyre).
Eg vii ikkje moralisera over desse bøndene eg nemner. Dei vil driva garden utan å måtta "finna på" så mykje rart, og det å vera tusenkunstnar, tradisjonsberar og matprodusent attåt å drifta eit mjølkebruk med 12 timars arbeidsdagar, er ikkje for alle.
Men då er det altså ikkje berre vanleg A4-ungdom du vil ha inn i landbruket, men ungdom med teft, arbeidsvilje og interesse, ikkje berre for å køyra traktor og sjå til kyrne, men å finna att ei rolle som matprodusentar og tradisjonsberarar (ikkje berre produsentar av generisk råvare) som gradvis har forsvunne etter krigen.
Og, eit moment til:
Ein kan godt seia at 40% av nordmenn budde "på gard" i 1945, og 80% gjorde det i 1900 (trur det stemmer, grovt sett). Men det var nok ikkje så mange av desse som var heiltidsbønder i vanleg forstand. Den norske bruksstrukturen har jo alltid vore prega av at bøndene har vore "mangesyslarar": fiske, pelsdyr, industriarbeid, lærar osb. Ikkje alle, sjølvsagt, men mange.
Det betyr at ein god del av dei nedlagde bruka (i beste fall med jorda pakta bort) her i landet aldri har eigna seg for heiltidsdrift, heller ikkje den gongen krava til produksjon var mindre. Eg tippar (men det er berre ein hunch) at Austerrike har ein litt annan historikk.
Edit:
Er det rett om eg les/parafraserer deg i retning av at "vi bør leggja om støtteordningane til i austerriksk retning"? Sjølv om det kan gje meir god mat frå norsk jordbruk, vil det ikkje nødvendigvis gje meir mat. Kanskje heller mindre, målt i liter mjølk og kilo ost, smør og biff. Då må logikken kanskje også vera at du vil gje høgresida litt rett også; melda oss inn i EU, fjerna importvernet og la den delen av norsk jordbruk som driv industrielt konkurrera med tilsvarande i resten av Europa?
Er det rett om eg les/parafraserer deg i retning av at "vi bør leggja om støtteordningane til i austerriksk retning"? Sjølv om det kan gje meir god mat frå norsk jordbruk, vil det ikkje nødvendigvis gje meir mat. Kanskje heller mindre, målt i liter mjølk og kilo ost, smør og biff. Då må logikken kanskje også vera at du vil gje høgresida litt rett også; melda oss inn i EU, fjerna importvernet og la den delen av norsk jordbruk som driv industrielt konkurrera med tilsvarande i resten av Europa?
Akkurat melk, biff og svinekjøtt er Østerrike selvforsynte med. Landet har omfattende produksjon av soya, erter og kornslag som går til svineavlen og tilstrekkelig med gress o.a. til storfé. Østerrike er også Europas største eksportør av økologiske matprodukter.
High Self-Sufficiency Sectors in Austria
Milk and Dairy: Drinking milk reaches roughly 177%, cheese at 109%, and cream at 110%.
Meat: Beef and veal production stands at 148%, and pork meets domestic demand at 100%.
Grains & Staples: Grain mixes (meng grain) and wheat exceed 100% production capacity. [1, 2, 3]
Men, nei, jeg poengterer Østerrike som et veivalg Norge kunne tatt på 1990-tallet, ikke som en løsning av dagens utfordringer i Norge.
For å gjenta meg selv: Norge kan ikke brødfø egen befolkning, landet er avhengig av leveranser av kritisk viktig mat utenfra. Så Norge må enten sikre seg varige leveranseavtaler som er ubrytelige, slik at man kan fortsette med dagens opplegg. Eller håpe på det beste.
For å si det med Sven Arne Lie: Landbruk er bruk av land, men i Norge har landbruket flyttet inn i driftsbygninger og gjort seg avhengig av å bruke land på andre kontinenter, som i Brasil og Argentina, for å kunne fôre husdyrene. Det er en ganske sårbar forsyningslinje og man får håpe at den kan bevares.
Kan man i det hele tatt forvente at et tilstrekkelig antall ungdommer går inn i landbruket, med hva det krever av oppofrelser og arbeidsinnsats? Norge er et høykostland med høye lønninger, og som bonde har du meldt deg ut i forhold til hva du kan oppnå i andre sektorer i arbeidslivet.
Jeg har alltid ment at Norge har et stort potensiale som leverandør av gode landbruksprodukter til Europa, innenfor EU. Oppdrettsnæringen klarte å vinne innpass og det kunne selvsagt landbruket også gjort, men det har det vært liten vilje til. Motstanden til EU-medlemskap er stor innen landbruket og det skal mye til før den muren faller. At norske landbruksprodukter, fra norsk beitelandskap, har potensial er hevet over tvil. Det er, sammenlignet med det som dyrkes nedover på kontinentet, ren mat og rik mat, noe norske gårdsysterier har bevist ved å banke etablerte osteprodusenter på kontinentet med sine oster. Det samme kan skje med kjøttprodukter og annet.
Jeg vet ikke om utfordringen kan løses, men jeg vet at norsk landbruk er i avvikling og at det er liten politisk vilje til å virkelig forstå situasjonen som norske bønder befinner seg i. Folk flest er, som deg, "--- tidvis litt irritert på alle dei som bur på eit gardsbruk dei ikkje på nokon måte har tenkt å driva, men som likevel nyt godt av alle godene (jakt- og fiskerettar, god plass og det eine med det andre)"
Det er poengløst å drive et gårdsbruk med tap, fordi avsetningsprisene er satt så lavt at det er umulig å tjene nok på driften. Da kan du pålegge så mye driveplikt du vil, ingen kan tvinges til å gå konkurs, eller bli gjeldsslave. Men det er hva man forventer av bøndene i landbruket i dag.
I ærlighetens navn, problemet er ikke begrenset til Norge. Vi har nettopp hatt besøk av folk fra Storbritannia, som driver et større gods på grensen mellom England og Skottland, og som har kunnet fortelle dyptgående om hva som skjer der. Tilsvarende er det store utfordringer i EU, fordi kostnadene og risikoen for bøndene har gått i taket, mens avkastningen har stupt. Clarkson: "Farmers have reached a point where it is quite literally impossible to make money from growing food."
Almås er vel i ferd med å bevise noe tilsvarende i Norge, om man forestiller seg hva arbeidsinnsatsen kunne gitt om den ble brukt på et annet område.
Vestlandsbøndene vil levere til Tine og Nortura på grunn av et par enkle fakta:
Siden dette er samvirkeorganisasjoner og eies av bøndene selv går en del av overskuddet tilbake til bøndene i form av etterbetaling året etter når driftsresultatet er klart. Etterbetalingen varierer hvert år, og er i praksis en funksjon av hvor godt salget har gått i markedet. Enkelte ganger er det bra etterbetaling, av og til lite eller ingenting. Dette er en ren pragmatisk tilnærming når man må betale produsentene en forutsigbar pris gjennom året for produktene og ikke vet hvordan årsresultatet blir før i etterkant. Dette i motsetning til private aktører, f.eks Q-meieriene som gjerne betaler bittelitt mer for melka underveis, men ikke opererer med etterbehandling i det hele tatt, der går overskuddet til utbytte til eierne. De siste årene har nok Tine i sum betalt mer for melka enn Q.
Og så er det bare Tine og Nortura som henter overalt i landet, gjennom den såkalte henteplikten. Dette innebærer at uansett hvor du driver med produksjon av melk og kjøtt så kommer det noen (Tine/Nortura) og kjøper og henter produktene dine, også hvis det isolert sett ikke lønner seg. Q-meieriene har absolutt ikke tenkt å hente noe melk oppover vestlandet. De holder seg med store melkeprodusenter lokalisert i nærområdet rundt meieriene sine, selvfølgelig. Nortura har langt flere private konkurrenter enn Tine og også lavere markedsandel, men det er en rekke områder i Norge der kun Nortura vil hente. Henteplikten er uthulet i det siste, f.eks så henter ikke Tine geitemelk i områder der det er praktisk umulig å få brukt den fornuftig pga avstand til meieri og små volum. Kylling- og svineproduksjon er også i praksis samlet rundt slakteriene, det blir for dyrt med lang innfrakt.. REMA tar forøvrig kontrollen over kyllingmarkedet i Norge om noen år, det er bare et spørsmål om hvor fort det skal gå.
Men driver du med melk og kjøtt på storfe og småfe, altså typisk grasbaserte idretter på vestlandet er det Tine og Nortura som gjelder. Utover det er det jo slik at ikke alle gode bønder er den fødte selger og kan, vil eller har tid til å drive med gårdsmat selv. Det er i bunn og grunn en veldig lite effektiv måte å organisere matproduksjon og mathandel på, men det fungerer for spesielt interesserte bønder og kunder. Det er bare å stikke hodet innom et moderne meieri eller slakteri så ser man forskjellen.
En utfyllende kommentar til innlegget over: Landbrukspoltikken i Norge er preget av at man snakker med to tunger. Det tales varmt for bevaring (fyll på med viderutvikling, satsing, prioritering, og andre honnørord) av norsk landbruk, mens man i praksis gjør hva man kan for å redusere antall bønder som fortsetter. Det er institusjonalisert i jordbruksforhandlingene hver vår, der staten og bøndene må bli enige om hvor mange prosent færre bønder det skal være neste år da dette er utgangspunkt for alle påfølgende regnestykker. Færre. Det er Danmark og Nederland som er malen, ikke Østerrike. Det er en tverrpolitisk (kanskje minus Rødt og De grønne) oppfatning av landbruk og bønder som en utgiftspost tross mat og landskap. En utgiftspost som det dermed må være et mål å minimere. Det eneste tiltaket er da å redusere antall utgiftsposter hver år og samtidig gi de resterende utgiftspostene i oppdrag å produsere minst like mye, helst mer enn før. Hopp høyere, løp fortere. Eller kjøp større traktor og bygg større fjøs.
Og oppfatninga er riktig: sånn som vi regner nå, så lav verdi vi gir maten på førsteleddet; så går norsk landbruk i dundrende minus. Prod.kost på førsteleddet er flere miliarder høyere enn inntektene på førsteleddet. Den som tror at det går an å produsere en liter melk for 6,50 eller kan leve av 10 kr/kg for geite/sauekjøttet tar feil. Så man har allerede i utgangspuntet gjort norsk landbruk til et underskuddsforetak som alle fornuftige burde se galskapen i. Ref Hegnar, stavrum og annen blåruss. Og så holder man seg likevel med landbruk som et håndslag til disse stakkars bøndene som ikke er brukandes til noe annet likevel. U-hjelp.
Så man må begynne der: Gi produktene som lages på gårdene en riktig verdi. Da blir det mindre rom for rikinger med privatfly, men det er den gruppen vi egentlig ikke har råd til å holde oss med, ikke bøndene.
Utover det er det jo slik at ikke alle gode bønder er den fødte selger og kan, vil eller har tid til å drive med gårdsmat selv. Det er i bunn og grunn en veldig lite effektiv måte å organisere matproduksjon og mathandel på, men det fungerer for spesielt interesserte bønder og kunder. Det er bare å stikke hodet innom et moderne meieri eller slakteri så ser man forskjellen.
Jeg har stusset litt på ymse tilstellinger der det selges direkte til forbruker på samlinger (Bondens Marked osv) samt en del gårder hvor det bedrives gårdsutsalg. Fremstår typisk som veldig lite omsetning på relativt mye tidsbruk, selv om åpningstidene kanskje ikke er allverdens og noen er hjemme på gården uansett. Ellers ser det rent anekdotisk ut som det blir stadig mer selvbetjening der man betaler med kort eller vippser hva man har kjøpt, det er i det minste en indikator på at det er noe man ikke kan eller vil bruke mye tid på så får man heller ta høyde for noe svinn underveis. Noe volum blir det uansett ikke av dette og med mindre man bor nærme et lite knippe av slike eller en av sorten som har variert utvalg funker det heller ikke særlig bra for kundene rent logistikkmessig.
Kjøpte noen år en halv liten gris (typisk 22-25 kilo ferdig partert og vakumert) fra ei dame på Svartskog, gitt at man har fryseplass funket det forsåvidt fint, en liten kjøretur for å ha svinekjøtt for et halvt års tid er ikke så ille.
