hadde de noe valg? Men ja, det største sviket sto jo kongen og regjeringen for, som flyktet som noen kujoner så fort det ble sett en tysker, de skulle aldri fått lov til å vende tilbake igjen
Ok?
Tror ikke du har veldig støtte for den vurderingen.
Kongens nei står etter min mening fjellstøtt.
Beslutningen om at kong Haakon VII og kronprins Olav skulle forlate Norge 7. juni 1940, vurderes i ettertid som et av de viktigste og mest avgjørende politiske grepene under andre verdenskrig. Flukten var ikke en flukt i betydningen "å gi opp", men en strategisk nødvendighet for å opprettholde Norges status som en fri og krigførende nasjon.
Her er hovedpunktene i hvordan denne vurderes historisk:
1. Opprettholdelse av statlig legitimitet
Det viktigste argumentet for at kongen og regjeringen reiste til London, var å sikre at Norge forble en lovlig, selvstendig stat i alliert samarbeid. Ved å være til stede i London kunne den norske eksilregjeringen:
Ledet motstandskampen: De fungerte som det lovlige politiske samlingspunktet for all motstand mot okkupasjonsmakten.
Beholdt internasjonal anerkjennelse: Norge kunne fortsette som en alliert nasjon med en formell regjering, noe som var avgjørende for blant annet kontrollen over den norske handelsflåten (Nortraship), som var et massivt og kritisk bidrag til den allierte krigsinnsatsen.
Avviste Quislings legitimitet: Ved å nekte å abdisere, undergravde kongen det tyske forsøket på å gi Vidkun Quislings kuppregjering en form for lovlig forankring.
2. Et samlende symbol
Historisk vurderes kongens beslutning om å si nei til de tyske kravene – og senere nekte å abdisere – som det som ga ham rollen som det absolutte samlingsmerket for det norske folk.
"Kongens nei": Episoden ved Elverum 10. april 1940, der han nektet å godta en tysk-innsatt regjering, er i dag stående som det definerende øyeblikket for monarkiets status i moderne norsk historie.
Symbolkraft: Gjennom radiotaler fra London og sin faste holdning ble kongen et symbol på motstand og håp for befolkningen i et okkupert Norge.
3. En tung og vanskelig beslutning
Det er bred enighet om at beslutningen om å forlate landet var ekstremt tung for kongen.
Kronprinsens ønske: Det er godt dokumentert at kronprins Olav ønsket å bli igjen i Norge for å kjempe sammen med de norske styrkene, eller til og med gå i tysk fangenskap for å vise solidaritet med det norske folk. Regjeringen frarådet imidlertid dette på det sterkeste, da det ble ansett som for risikabelt for kongehusets og nasjonens fremtid.
Konstitusjonell forpliktelse: Kong Haakon var bevisst på sin rolle som konstitusjonell konge. Han var fast bestemt på å ikke "drive politikk for egen regning", men å fungere som et samlingspunkt for den lovlige regjeringen og det norske folkets kamp.
4. Alternativet: Å bli igjen
Hvis kongen hadde blitt værende i Norge, ville han mest sannsynlig blitt tatt til fange av tyskerne. Dette ville ha:
Gitt okkupasjonsmakten et kraftig verktøy for propaganda.
Muliggjort et press for at han skulle undertegne en kapitulasjon eller gi legitimitet til Quisling-regimet, noe som ville ha svekket den norske motstandskampens juridiske og moralske grunnlag internasjonalt.
Oppsummert vurderes reisen til London som et nødvendig offer. Ved å velge eksil fremfor fangenskap, sikret kongehuset og regjeringen Norges posisjon på den allierte siden, noe som var avgjørende for at Norge ved krigens slutt ble anerkjent som en seiersmakt fremfor en okkupert tysk satellittstat.