I disse tider er det mye som går galt her i landet...
DRØSET: Du må finne fred med din indre bunad. Den ytre er det ikke håp for.
www.aftenbladet.no
Vårens vakreste eventyr står for døren. Strengt tatt står eventyret
innenfor døren, innenfor skyvedøren. Der henger fjorårets mare, og akkurat nå er hu mor på vei bort til det skapet for å finne sin årlige nemesis: bunaden.
Og la meg spare oss alle litt tid: Det går ikke. Så langt som Østen er fra bunadsvesten er bunadens logikk langt utenfor menneskets fatteevne. Hva den finner på der inne i skapet, helt på sjølstyr, hvordan den utvikler og endrer seg, er menneskehetens største mysterium. Plagget er i går og i dag et annet, ja, til evig tid.
Det eneste vi vet med sikkerhet, er at den ikke passer. Ikke i år heller. Og det er for sent å gjøre noe med det. Bunadens regel er at den
skal fikses og finne sin endelige form – neste år. Akkurat som Liverpool.
I år er alt håp ute. Du rekker ikke å flytte hempene et hakk mot øst. I fjor ble de flyttet et hakk mot vest, for hofte-midje-ratioen hadde tatt en avstikker så i lende. I år er det kanskje brystpartiet, hvis sørgående trend har pågått en stund, som er problemet. Utfordringen sprer seg som løvetann ned til skjørtet, som er korte enn i fjor, mens du har blitt lengre. Ingen kjent forklaringsmodell kan brukes for å forstå hvorfor disse endringene skjer, men de skjer.
Halsen er feil, ermene har slått seg og midtpartiet har plutselig vrengt seg. Beltet må justeres, og når du først har gjort det, kan du ta deg nokså sterk gift på at søljå, som du arvet etter mormor, bli hengende og dingle akkurat der den ikke skal dingle. En rask kikk på skjortå viser at den er for stor
og for liten, men i motsatt ende av i fjor og fjoren før det.
La oss ikke gå inn på dette med bunadssko. Det er mer enn vi kan bære.
Bunadens veier er uransakelige. De har aldri, og vil aldri bli, ransakelige. Du må finne fred med din indre bunad. Den ytre lever sitt eget liv. Du lever et helt annet liv.
Du går liksom fram til bunadens inste grind, og bunaden går fram til di.
Innafor den er kvar av dykk einsam, og det skal dykk alltid bli.